Omtale fra forlaget
Det hadde gått 26 år sidan Harald Hardråde fall ved Stamford Brui England. Framleis låg det levningar etter falne på slagstaden som eit bilete på kva helvete kanskje er. Den energiske og ekstreme 20-åringen Magnus Berrføtt var stikk motsett av faren, kong Olav Kyrre, den fredelege. Etter 26 år under Olav som regjerande konge i Noreg, hadde lendmennene vokse seg rike og maktglade. Det hadde knapt vore krigføring i alle desse åra. Men Magnus skulle vinne land til Noreg. Ikkje berre Vesterhavsøyane med Skottland og Orknøyane. I tillegg skulle Irland over på norske hender - så England. Slik ville Magnus fullføre planane til farfaren, kong Harald Hardråde, og ikkje minst rette opp æra til nordmennene etter tapet ved Stamford Bru. For å klare dette trong Magnus ein usannsynleg stor hær. Frykta for leidang og kostbare krigar frå ein som fleire såg som ein ny Hardråde- berre endå verre - spreidde seg i landet. For lendmennene var gode råd dyre. Eit nytt kongsemne og konfliktar med mektige menn truga no kongsgjerninga til Magnus. Opplendingane hadde ikkje gløymt kva Harald Hardråde gjorde mot dei nokre tiår tidlegare. Ved sida av farfaren, kong Harald Hardråde, var Magnus Berrføtt truleg den mest ambisiøse og profesjonelle hærføraren av kongane i kongerekka vår. Utgis i serien Sagakongene, et samarbeid mellom forlagene Saga bok og Spartacus.
Forlag Saga bok Spartacus
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788243005846
EAN 9788243005846
Serie Sagakongene
Omtalt tid Middelalderen
Omtalt person Magnus III Berrføtt
Språk Nynorsk
Sider 141
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I denne boka, den syvende utgivelsen i faktabokserien Sagakongene, blir vi kjent med Magnus Berrføtt. Det er i grunn en ganske god idé å teste bøker som denne på meg, for jeg har egentlig ganske lite kunnskap om de forskjellige vikingkongene som har gjort seg bemerket. Det interessante er å se om dette er ei bok man kan lese uten å måtte ha noen kunnskaper om temaet fra før, og konklusjonen er at ja, det synes jeg.
Førsund driver med – eller drev i allefall med under skrivingen av denne boka – en lektorgrad i historie med fokus på Magnus Berrføtt. I tillegg samarbeider hun med regissør Fridrik Thor Fridriksson om spillefilmen om kongen.
Noe jeg ofte savner med faktabøker, særlig i korte biografer som det her, er en oversikt over hva forfatteren selv bringer inn i fortellingen. Ofte fortelles det fra start til slutt uten å si noe om hva slags informasjon historikerne er uenig om, og hva som (foreløpig i allefall) er universalt godtatt som fakta. Da er det fort gjort for leseren, som kanskje bare leser akkurat den boka om emnet å tilfeldigvis godta alt akkurat den historikeren mener. Førsund gjør det ikke sånn. Helt i begynnelsen introduserer hun klart og tydelig hva hun selv bringer med seg.
Hennes første teori er at der kildene nevner stedsnavnet Vic/Viken og historikerne tolker det som Viken i Oslo, kan det hende at noen av kildene faktisk mener Vik i Sogn. Dette er jo en vesentlig teori i forbindelse med Magnus Berrføtt, for hun mener at Vik (Sogn) derfor hadde en langt større strategisk funksjon i forbindelse med aktivitetene kongen holdt på med i vest enn det Viken i Oslo hadde. En tese i forbindelse med dette er at Vik i Sogn er gravstedet til Magnus, og at han var knyttet til stedet gjennom ekteskap. Samtidig mener hun at Skjalg den mektige, som vi hører ganske lite om i Snorre-kildene, faktisk også var fra Vik. Førsund mener at Skjalg kontrollerte kvernsteinutvinningen i Hyllestad, og dette var vesentlig for Magnus Berrføtt.
Magnus Berrføtt var altså sønn av den nokså fredelige og sindige Olav Kyrre. Under Kyrre var det få konlikter, men da sønnen fikk makten spisset det seg til. Magnus Berrføtt var nemlig en ambisiøs og nokså ekstrem ung mann. Han skulle vinne mer land til kongeriket, og hadde blikket festet mot vest. De britiske øyene skulle under norsk styre. Etter at den norske æren (særs viktig, så klart) hadde fått seg en solid knekk under slaget ved Stamford Bridge under Magnus’ farfar Harald Hardråde, var det på tide å riste av seg den roen som hadde fulgt med Kyrre og igjen bli store, sterke og ikke minst mektige.
Det gikk jo ikke akkurat knirkefritt, og det er i hovedsak dette som har gjort Magnus Berrføtt til en konge vi husker. Over de drøye 130 sidene mellom permene i denne boka, skildres det jeg kan anta er de viktigste hendelsene. Her og der introduseres også andre personligheter, som for eksempel nordmenn som ikke var helt fornøyd med utviklingen under den nye kongen (ambisjonene hans var dyre og risikable) og diverse ledere på de britiske øyer, som for eksempel hadde litt å vinne på å la Magnus få gjøre sitt.
Det er kanskje ikke spesielt overraskende at en konge med en såpass aggressiv “utenrikspolitikk” falt i et slag. Det var mens Irland skulle erobres (antas det) at det gikk galt. Biografien er delt opp i korte kapitler som gjør at det er lett å legge den fra seg, og lett å plukke den opp igjen. Dette virker i det hele tatt som en svært god og nyttig bokserie. De er slanke og kortvokste, lettfattelig og oversiktlig skrevet og avsluttes med en kildeliste for de som vil vite mer. Og som jeg nevnte innledningsvis likte jeg svært godt at Førsund helt i begynnelsen peker på områder der hun er uenig med andre som har studert kildene. Veldig bra. Anbefales til alle som er nysgjerrig på de gamle vikingkongene.
Alle bøkene i Sagakongene-serien så langt:
Harald Hårfagre
Harald Hardråde
Eirik Blodøks
Olav Kyrre
Magnus den gode
Håkon den gode
Magnus Berrføtt
Olav Trygvasson
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Jeg liker disse bøkene om de norske sagakongene.
Boka er - som dei andre bøkene i Spartacus/Sagabok sin serie - ein lettlest, men solid inngang til dei norske middelalderkongane. Førsund tek tydelege standpunkt til kjeldene, og har ein engasjert penn. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSkriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.