Klikk på en bok for å skrive en omtale.
Den tredje løgnen. Agota Kristof.
Huff da!
Siste bok i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Angret litt på formatvalg i denne tredje, for her fikk jeg mange og store behov for å bla tilbake for å sjekke om jeg har forstått ting galt, eller om forfatteren har full kontroll og har lurt meg ut på tur.
Guttene har blitt voksne og leter etter hverandre, sin historie og sin identitet. Viktigheten av det å få og kunne gi omsorg er nok det viktigste for identitet og flokkfølelse - det er det jeg tror Agota vil fortelle oss.
Jeg mistet altså tråden her, har så mange hull og logiske brister, at jeg flere ganger under lyttinga måtte sjekke om jeg hadde sovnet og dermed gått glipp av noe.
Rar trilogi, som begynte på topp, avdekte flere og flere problem - og jeg tror jeg må gjøre noe jeg aldri ellers gjør - nemlig å lese bøkene om igjen. Neste gang, ikke lydbok.
"Havet syng", Trude Teige.
Beklager so mykje, men eg må nok dra dokke ut av draumen: Me vart ikkje fødd med ski på beina, og det har heller aldri vore noko katastrofe om smørninga ikkje traff. Og et har ikkje vore slik at den store lukka kom når snøen kom. Det har snarare vore omvendt: når snøen kom var det vanskeleg å driva fiske. Var ikke høyet inne, fikk ikkje dyra mat, dei måtte slaktast og folk fekk svelte. Det næraste ski har med den norske kulturarven å gjera, er vel fiskebeinsmøsntera.
Hvis dykk les "Havet syng", Trude Teige, får dokke stor innsikt i vår felles kulturarv. Her viser ho fram også dei sterkaste, audmukaste og driftigste folka Norge har fostra; Kystkvinnene. Dei som ikkje hadde so mykje dei skulle ha sagt, men måtte kunne mange yrker og ta seg av heim, naboar, gard og grend, medan karane rodde havet. Om karane kom heim? ja, nei, sei det; det kunne dei ikkje vite noko om. Dei berre viste at lite var sjølvsagt. Det einaste som var sjølsagt, var vel at mykje var usikkert, og at det var karane som bestemte det meste hvis dei kom heim - og dei trudde nok at mykje var sjølvsagt. Gode miljø- og naturskildringar heile vegen, sett i eit kvinneperspektiv, med kjærleik, forboden kjærleik, svik og overgrep, fremmed- og gudsfrykt.
Sterk, flott og spanade bok, som alle på kysten bør lesa. Bur du i Herøy, vil du glede deg over namna til folk, stadsnamn som; Kvalsvika, Rundebanden, Nerlandsøy, Flåver, Herøy, Tjeldsund og Ålesund med fleire.
SJ
En tid for å leve. Jan Kjærstad.
For en leseopplevelse. (selv om det var ei lydbok).
Kjærstad er en nestor i faget, og er en av våre aller beste samtidsforfattere. I denne boka tar han Norge på kornet ved å følge 12 forskjellige personer på sin vei til Nasjonalteateret for å oppleve en oppsetning av Hedda Gabler. Noen av stemmene skal opptre, andre ikke. De fleste ikke. Boka er utrolig stilig komponert, ved at vi følger disse forskjellige til et felles sted for en felles opplevelse, men uten at flere her ikke har så mye annet til felles, eller andre berøringspunkter. Deres historier blir på en måte egne noveller, med frempek til teateret og med tilbakeblikk i forskjellige liv, med et skråblikk på vår nasjon - på godt og vondt.
Helt fantastisk. Denne boka vil stå seg lenge. Det er mulig, jeg vet ikke for jeg er ingen Ibsen-fan og har heller ikke sett noen Hedda Gabler forestilling, men kanskje dere som har det får enda mer ut av denne enn hva jeg gjorde. Velger å tro at det ikke spiller noen rolle, for Hedda har blitt tolket i så mange roller.
Løp og kjøp.
Bare en mor. Roy Jacobsen.
Denne fyren her altså. Han har gitt oss så mye, og jeg har lest altfor lite av ham.
Men denne trilogien, som vokste seg til fire bøker, den har jeg kosa meg med. Roy er en jordnær forteller i en klasse for seg.
Den begynte med De usynlige, gikk videre til Hvitt hav, Riegels øyne, så kom han på at han måtte skrive ei bok til om Ingrid frå Barrøy. For meg ser det ut seg om han flyter sakte men sikkert mot Oslos blokkbebyggelse, så det er nok flere enn meg som håper han biter tak i sine tidligere verker. Vi som lever får se.
Som i de andre bøkene er det ikke alle som overlever. Det er jo naturens og historiske romaners virkelighet. I den boka er Ingrid voksen, klok og ei dame som følger med, og som folk går til når liv og død butter i mot.
Skikkelig kjekt å leve livet på Barrøy sammen med Ingrid igjen - og jeg håper på et gjensyn, om det blir videre i ei bok, eller om det blir på fjernsyn. Serien roper etter et flimselskap
Mannen fra middelalderen. Bergsveinn Birgisson.
Dette er virkelig ei bok etter min smak, skrevet av en svært kunnskapsrik fyr, med en formidlingsevne i verdensklasse.
Handlinga er lagt til dette viktige århundret 1600-tallet, hvor vi følger en ung islending i sin innsamlingsaksjon for å finne gamle bøker på Island. Herfra går det videre til Danmark og Norge. Dette er jo det vi kaller dansketida, og forfatteren briljerer med så å si sømløst fortelle om spåk, historie og språkhistorie med svært levende og spennende karakterer. For meg som ikke har greie på det virker dette som sjangerblanding mellom sakprosa og historisk roman.
Anbefales til alle som er glad i språk, Island, Danmark, Norge og ei god fortelling.
Bergsveinn er en fantastisk forfatter.
Refrenger. Pedro Carmona-Alvarez.
Det er noe eget med multikunstnere. De har en stor evne til å observere, prosessere og levere. Levere i forskjellige uttrykk.
Pedro er oversetter, flerkulturell, forfatter og musiker. Han flykta fra Chile sammen med familien, og bare det gir jo store inntrykk, når han så også vokser opp ned flere kulturer, masse bøker og musikk, har han mye kunnskap, innsikt og fyren har heldigvis gode rytmiske formidlingsevne - både i skrift og musikk.
I denne boka tar han oss gjennom mye av livet ditt, om hvem som har inspirert osv. Noen av forfatterne var ukjente, men utrolig interessant å lese om hans tilnærming til hans spesialområde; tekstene til Leonard Cohen, Bob Dylan og Bruce Springsteen. Her var det mye snadder.
Så forresten filmen "Blanded by the light" på Netflix i går. En film om en pakistaner i Luton som gjennom The Boss sitt tekstunivers. Basert på en virkelig historie.
Bøkene til Pedro anbefales på det varmeste. Likeså musikken til alle overnevnte og filmen.
Reisen til livsvannet. Bergsveinn Birgisson.
Denne fyren her altså, kan sette fyr i hva som helst.
Han ble nominert til Nordisk råds for den fantastiske Svar på brev fra Helga. Tipper denne også blir det.
Året er 1784, ei viktig epoke for hele Europa, en vulkan sprer sot og fortvilelse. Grøden er dårlig, armod og fortvilese sprer seg like for som soten.
Danskene sender en svært lærd fyr til Island for å få oversikt over en mulig evakuering av øya. Han har med tegnesaker og målbånd, gudstro og konges velsignelse. Han hyrer noen lokalkjente for å ikke gå seg vill. Herfra følger vi ei vill historie hvor teoretisk kunnskap og vitenskap får brynt seg mot bondevett og lokal overtro. Hvem som vinner kampen, får dere vite om dere leser denne fantastiske boka.
Les den, Svar på brev fra Helga også.
Far; en kvinne. Annie Ernaux.
Fantastisk følsomt skildret oppvekstroman, med en litterær avstand til egne folk og opplevelser - selv om navlen er med hele veien.
I sin skildring av foreldre/barn med arbeiderklassebakgrunn, velger forfatteren å se sin familie litt på avstand, og skrive om det mellommenneskelige som kan skje når barn av arbeiderklassen får høyere utdanning og dermed klatrer på klassestigen.
Hva er viktig for hvem, og hva kan man egentlig snakke om når avstand og behov endres?
Veldig bra lita bok i to deler. Først mest om far i oppveksten, så om sin mor fra voksent perspektiv.
Ferdaminne sumaren 1860. Aasmund Olavsson Vinje.
Dette var rett og slett ei fin lydbok. Lest med stor ihug av Edvard Drabløs.
Her går altså sjølvaste Vinje halve landet opp og ned, medan han drøser over mangt og mykje. Folk og fe, hus og hytter, ting og tang. Ein slags road-movie, som det heiter på nynorsk. Skikkelig fin.
Regn i november. Audur Ava Olafsdottir.
Denne tredje boka jeg leser (lydbok via NLB) av forfatteren, får pluss for at den avslutter med ei kokebok, med sideteferanser til hvor maten ble nevnt i boka. Dog et lite minus for at akkurat oppskrifta for sveler ikke hadde en fin innledning, noe de øvrige oppskriftene hadde.
Når den skjønnlitterære delen skal kommenteres, må jeg bare innrømme at jeg sovnet med headsettet på flere ganger.
Ytre sett handler det om ei ung kvinne, oversetter, som havner i et samlivsbrudd. Midt opp i nedpakking av sine effekter, hvor hun nå planlegger å realisere seg selv med å reise litt, må venninnen legges inn på sykehus, og denne unge damen blir bedt om å passe på en 4 år gammel døv gutt.
Vel, denne realiseringsreisen blir også en "reise.
Synes denne var litt kjedelig, og to divisjoner under både Stiklingen og Arr.
Kinderwhore. Maria Kjos Fonn.
Dette er sterke saker. Mine tanker går tilbake til "Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik. Hvis dere har lest den.
Maria her har en utrolig innlevelses- og formidlingsevne. "Rommet hadde alt jeg trengte. Ei seng til å ha mareritt i, en vegg å slå i, og et speil å knuse". Det sier vel nok om en innleggelse.
Vi følger altså Charlotte fra ca 6 årsalderen opp til ca 20. Hun måtte tidlig ta ansvar både for seg selv og mora. Hun var skoleflink, sånn i begynnelsen - før det aller vanskeligste begynte...
En av morens mange håp, ble håpløst tiltrukket av barnet, forgrep seg, og etter det ble den skjøre verden knust og tankeflukten ble viktig for Charlotte. Hun sperret tanker ute med rå vilje og kjemiske produkter. Alkohol, piller etc.
Herfra er boka sterk og direkte vond å lese. Ting baller på seg, de med baller forholder hun seg til som om de var ting. Hun en dukke. Ingenting blir lett, men litt lettere blir det en stund.
Sterk bok av en ung forfatter som har fått mye oppmerksomhet - heldigvis har hun Kinderwhore. Maria Kjos Fonn. Gleder meg til hennes neste, Heroin chic.
Mannen som døde som en laks. Mikael Niemi.
Denne mannen er et eventyr. Dagen før han kom til Litteraturhuset i Trondheim for å presentere Koke Bjørn, også ei fantastisk krimbok, måtte vi bare se filmen basert på boka Populærmusikk fra Vittula. Også fra miljøet i Pajala helt oppe i Nordsverige, ganske nært finske grensa. Les bøkene, se filmen. Opplev Niemi om han er i landet.
Han tok Trondheim med storm. Fullt hus, stort sett av lesende kulturkjærringer, hvor 75 prosent ble forelsket, 24 prosent ble stormforelsket.
Så til laksen. Dette er en litt uklassisk klassisk krim; ei bygd, et drap, lokalpolititet må ha bistand fra storbyen...
Her er mange flotte konflikter, miljøbeskrivelser i verdensklasse, fiendskap, lokalhistorie og noe kjærlighetsgreier.
Fin bok, for de som liker krim der etterforskningen brukes også for å vise frem/beskrive noe annet i tillegg til ugjærninga , offeret og gjerningsmannen.
Mikael er litt av en fyr, altså. Egentlig var han telemontør, men så kom han på bedre tanker. Det er jeg veldig glad for. Koser meg i bøkene hans.
Tredve dager i Sandefjord. Vigdis Hjort.
Vigdis er åpen - også om at hun drikker. Drikking og bilkjøring er en dårlig kombinasjon, og som vanlig bruker Vigdis sitt liv i sine bøker.
I denne når hun sonet i et kvinnefengsel i Sandefjord. Hvor mye som er sant og ikke, vet man aldri om en roman. Det er det som er sjangeren, men hun skriver med stor troverdighet om seg selv og dine medinnsatte, om deres liv og laden der, og litt om hvorfor noen havner der både titt og ofte.
Likte boka godt.
En tilfeldig nordmann. Lars Saabye Christensen.
Dette er stort sett bare tull. Tull kan jo være både nyttig, underholdende og viktig, så en skal ikke kimse av det, men når det handler om en middelaldrende mann som ikke har følt seg sett, blir det lett langdrygt selv om det også er samfunnskritikk her inn i mellom.
Kjedelig bok.
Tvillingenes dagbok. Agota Kristof.
Dette er første bok i en trilogi om to tvillingbrødre. Fortellermåten er så langt fra noe annet jeg har lest. Den er helt klinisk og konkret. Her er dveling, tanker og følelser ikke nevnt. Vi får ikke engang vite hva de heter eller geografisk hvor de er.
Vi får vite at de i barneskolealder blir kjørt av sin mor fra byen, levert til sin bestemor på landet. Ikke i hvilket land eller by, men det er krig, det får vi vite. Det er derfor de må flytte ut heksa som hun blir omtalt som av naboene, hvorpå hun omtaler sine barnebarn som drittunger. Vi følger guttene som et "vi" i boka, hvor de lærer hverandre i et fellesskap å utforske og overleve.
Fantastisk bra lita bok. Gleder meg til fortsettelsen.
Den ungarske forfatteren fikk flere priser for disse når de kom ut for ca 30 år siden.
Stiklingen. Audur Ava Ólafsdottir
I det snøen laver ned her i Trondheim, siger lavaen ut på Island.
Som ung på 70-tallet var topp tre bekymringer: 1. at egne foreldre skulle være foreldrevakt på klassefestene.
2. Vulkanutbrudd.
3. Atomkrig.
Fjernsynsbildene fra et utbrudd i 1973 ga meg uslettelige inntrykk.
Det er heldigvis ikke bare aske og varm lava denne øya sprer om seg. Tettheten med gode forfattere målt opp mot folketall, må være i verdenstoppen.
I Stiklingen tar Audur for seg en ung gutt, Lobbi, som vil bli voksen på egenhånd, ved en å ikke følge farens gode råd om å ta høyere teknisk utdannelse, noe han hadde anlegg for å kunne klare.
Lobbi hadde et veldig nært forhold til sin mor. De dyrket mye i drivhuset, i dette karrige landet. Etter morens plutselige bortgang ville Lobbi følge dyrkningstrangen videre, og fikk seg jobb i et kloster sør i Europa. tok med seg tre stiklinger, satte seg på et fly, bort fra karrig jord, sin far, sin autistiske tvillingbror og drivhuset. Han hadde også nettopp ved en glipp blitt far etter en engangshendelse med ei jente i dette fruktbare drivhuset, men hadde ikke kontakt med de to.
Lobbi dro avsted med tre stiklinger for å prøve å gjenskape verdens flotteste rosehage. Den reisen blir også en skikkelig "reise", for å bruke et litt slitt uttrykk, hvor han får prøvd ut alle sidene av seg selv, med en filmglad prest som mentor. Lurte Loddi på noe, fikk han filmtips - ikke bibelvers.
Dette er ei utrolig god og altoppslukende bok, og ja; han får et forhold til sin datter, sånn brått, litt etter hvert.
Beviset. Agota Kristof.
Dette er bok nummer to i en trilogi. Den første var noe av det mest spesielle jeg har lest på lenge. Klinisk språk om tidlig barndom for 5-6 år gamle svært smarte tvillinger vi ikke engang fikk vite navnet på, men ble med og følte med dem i sine måter å oppdra seg selv på, etter de ble levert til sin fjerne bestemor pga en krig. Sjokkerende god bok.
I denne bok nummer to følger vi den ene som også vi nå får vite navnet på. Ting er ikke så greit, det er et strev, han strever men får seg noen opplevelser som gjør inntrykk. Vanskelig å kommentere uten å røpe mye viktig. Skrivestilen er ikke så uvanlig som i den første boka, her er også flere følelser - føler jeg. Og store spørsmålstegn, som man håper blir besvart i bok nummer tre.
Dette er bra saker altså. Bok med litt motstand
Arr. Auður Ava Ólafsdóttir.
Denne var bra, altså.
Handymannen Jónas Ebeneser har mistet det meste, inkludert håpet om et liv verdt å leve. Han pakker sin koffert, passer på å ta med bittelitt handymann-ting, reiser til et land som har vært herjet av krig. Han regner med å avslutte livet der, men hotellet, husene, byen, samfunnet, familier og forhold er på skakke. Det er lite som virker. Her opplever Jónas at han er til nytte og glede, og får respekt - livet tar ny kurs.
Flott og sterk bok.
Den gamle mannen og havet. Ernest Hemingway.
Jeg bruker å passe på å få i meg et par tre gamle klasikere i året. Nå denne.
Den handler om en gammel mann og et enda gamlere hav. Havet og den gamle mannen er under himmelen og over havets bunn. Da har man plutselig mye å skrive inn. Alt mulig, egentlig. Tipper boka var bedre før. Nå er det nok mange som har kopiert og brukt teknikken. Det ble litt mye. Symbolene fra natur, samfunn, himmel og hav inn mot mrnneskesinnet, står i kø.
Rettsstridig forføyning. Lena Andersson.
Hvem har ikke vurdert veien hjem alt for lang i det morgentåka bladet seg med begjærets disige blikk og vinens slørlige virkning på vurderingsevnen?
Hvem har vel ikke fått en kald skulder av den kroppen som ei natt tidligere var så varm og god?
Lena utforsker dette med forelskelsens rusende stahet, opp mot den andre parts omgang med litt uforpliktende kos, i ny og ne, litt her og litt der, for å pleie kropp og sjel.
Boka har fått gode kritikker, og noen helt fra seg av beundring.
Jeg er ikke helt der. Grei lektyre om et udødelig tema.