Bortgjemte bøker.
Noen ganger blir en satt litt til siden og får litt ekstra tid til å lese. Denne gangen lette jeg etter noe enkelt og lette innerst/ bakerst i bokhylla og fant boka En jordens sønn av Irene Linton, oversatt fra svensk og utgitt av Luther forlag i 1986. Endelig en bok på bare drøyt 200 sider.
Jeg hadde forventet meg en enkel bok som jeg kunne rase igjennom . Her fortelles det om en løsarbeider som var alles venn i en svensk sommer/ ferielandsby. Hovedpersonen stelte hager og hjalp til med diverse for feriegjestene. Han får alt til å blomstre og alle vil ha han i sin tjeneste, men alle holder han litt på avstand. Mens han steller hagene, bekymrer seg for sin familie og drømmer seg bort. Livet kan virke trist og håpløst, men han finner glede og oppmuntring i småting andre ikke legger merke til. Fra bygda er det utsikt til et fjell, derfra kan en se havet. Hovedpersonen har ikke vært på fjellet og har aldri sett havet. Får han se havet blir alt fullkomment.
Det er et enkelt språk i boka som er lett å lese. Den kan leses overflatisk, men den gir også en dypere mening for den som vil se litt bak ordene og setningene.
Vi leser klassikere og nyere bøker, men hva med de halvgamle og glemte bøkene? Her finner vi mye bra og jeg foreslår at vi leter litt bak i bokhyllene og ser hvilke perler vi har der.
God lesing!

Jeg har ikke tenkt å følge tittelen til boka Ikke si det til noen av Randi Crott. Det er nettopp det jeg vil gjøre, si det til noen. Dette var en fin liten bok om kjærligheten som tåler og utholder alt. Boka var lettlest og det sto ikke så mye mellom linjene. Men boka engasjerte som bare det og sjelden opplever jeg det ikke klare å legge boka fra meg.
Her er fortelling fra krigens dager hva enkeltmenneske opplevde, historiske forordninger og refleksjoner i dag. På mange måter er dette en antikrigsbok og selve krigshandlingene ligger der bare som et fjernt bakteppe. Det kommer også klart fram personer som bare er dømmende og de som våger å gi hjelp og utsette seg for fare selv om det er en "motstander", medmennesker med empati.
Selv om det meste av det historiske var kjent for meg fra før, var det allikevel noen nye kunnskaper, særlig fra krigens slutt og noen år fremover.
Til slutt vil jeg oppfordre så mange som mulig å finne fram boka, i bokhylla, i bokhandelen eller på biblioteket. Og les den.

Endelig ferdig med boka, det har tatt et par år innimellom all annen lesing.Men det har vært en fantastisk bok som har gitt meg mye. For en som elsker Irland og alt som har med irsk historie, geografi og kultur å gjøre er dette en fantastisk fortelling om the Great Famine og hva den førte med seg. Den forteller også om hvordan «herrefolket»/ engelskmennene oppførte seg. De fattige og sultne landsbybeboerne ble behandlet verre enn dyr, det var mat nok, men den ble sendt til England. Boka har mange dystre og grusomme handlinger, men også varme og gode sider.
Boka er meget detaljrik og kanskje er for mange hendelser med i boka. Dette er den første boka av tre, og alle tre er mursteiner hver på nesten 600 sider.
Mine engelskkunnskaper er gode nok til å få med meg innholdet i boka, som også er krydret med noen irske gloser, men jeg har ikke gode nok kunnskaper til å bedømme den litterære verdien av boka. Jeg har gitt boka terningskast fem og nå gleder jeg meg til å ta fatt på neste bok i serien.
Så vidt jeg ser er det bare en til her på bokelskere som har boka, kanskje noen som ikke har registrert den eller har en annen utgave.
Boka egner seg neppe til film, alt for mange handlinger, men en TV seie i n antall episoder blir sikker meget bra. At vi får boka oversatt til norsk tviler jeg på.
Men for all del: les boka og kom med tilbakemeldinger.

En fin liten bok om Fredriksten festning i Halden. Enkel tekst beregnet mest for barn med mange flotte fargeilllustrasjoner som forklarer vel så mye som teksten. Selv om dette er en bok beregnet for de litt yngre leserne, kan den gi like mye til en voksen leser. Den som ønsker en lettfattelig innføring i festningen historie, har her en fabelaktig innføring før bindestreken verk og faglitteratur tas fram. Svenskekongen Karl 12 har en fremtredende plass i boka. Det er i år 300 år siden han ble skutt nettopp her ved festningen og bokas undertittel er derfor - i 1718 datt’n.
Jeg er litt redd for at det bare er i Halden boka er å finne, men spør etter den i din bokhandel. Jeg vil anbefale boka til alle. Fredriksten festning har hatt stor betydning for landets sikkerhet og byen er den eneste som er nevnt i Ja, vi elsker!

Ung må verden ennu være er en roman av Nordahl Grieg og utgitt første gang i 1938. Boka handler i første rekke om moskvaprosessene og den spanske borgerkrigen. Det er en god hjelp, kanskje en forutsetning, å kjenne noe til den historiske kontekst romanen er skrevet i.
Den første delen av boka handler om forholdene i Moskva under stalintiden og moskvaprosessene. Dette blir fortalt gjennom en engelsk historiker og hans venner som er vestlige journalister og deres russiske venninner. Her er det lange politiske diskusjoner om kommunismen og forholdene i landet. Og disse diskusjonene kan til tider bli langdryge og kjedelige.
Videre utover i boka flytter fokuset seg til Spania og den spanske borgerkrigen sett fra utenlandske frivillige som har vervet seg på sosialistenes side. Her kommer krigens grusomheter sterkt fram med håpløsheten og motivasjonen.
Innimellom dette kommer forhold til ekteskap, utroskap og løse sexforbindelser sterkt fram. Jeg er noe overrasket over hvor klart dette kommer fram og undres noe over hvordan dette slapp gjennom kritikernes øyne. Jeg har ikke kommet over noen anmeldelser av boka da den kom ut, og skulle gjerne ha likt å se noen.
Boka kan til tider virke noe kjedelig, men den tar seg hele tiden opp igjen og til tider er spenningen stor. Ut fra mine kunnskaper om språk og stil, vil jeg påstå at dette er stor diktning med et kunstnerisk og levende språk. Det er litt vanskelig å gi et terningskast til denne boka, men jeg prøver meg på en femmer
Nordahl Grieg var en forfatter på ytterste venstre side i det politiske landskapet, en erklært kommunist. Han har et mangeslungent forfatterskap bak seg: romaner, skuespill og diktsamlinger. Godt kjent er hans dikt om 17. mai 1940: "I dag står flaggstengene nakne blandt Eidsvolls grønnende trær." Han meldte seg som frivillig til innsats for Norge/ England under andre verdenskrig og ble skutt ned under et bombetokt over Berlin.
For ca seks år siden var det en diskusjon om denne boka her på bokelskere.
Det er mye god litteratur i eldre bøker også, og ofte kan de ha noe å si oss i dag.
Finn fram boka - les den!

For meg er jorden rund en selvbiografi om filmfotografer Johan Dored. Dored var født i Latvia i slutten av attenhundretallet. Han interesserte seg for datidens nyeste oppfinnelser og han falt tidlig for fotografering og særlig filming. Han var selvlært og lagde filmer for Filmavisen, nyhetssendinger som ble vist på kinoer før TVs tidsalder. Han filmet under den russiske revolusjonen, fra frontene i første og andre verdenskrig, i Etiopia, på Balkan og avsluttet i Hellas rundt 1950.
Deler av boka er spennende fortellinger om hvordan han slapp unna den røde arme og reise gjennom Europa under andre verdenskrig. Han klarte å oppnå kontakt med lederne for de stridende parter, film og fikk sendt det videre til bl a New York, og han var ofte den første som fikk vist verden hva som virkelig har hendt. Han hadde utrolig flaks og kom seg gjennom de fleste vanskelighetene han møtte underveis. Men egentlig er det vel det som går vår vei vi skriver om, der vi fikk nei tier vi vel.
Mellom hendelsene kommer han med betraktninger over det han opplever, ser og filmer. Her blir historien om hendelser i Europas historie fra ca 1910 til 1950, og det er øynene til en som ser som forteller og ikke det som blir fortalt av seierherrene. Her blir mye av årsaken til dagens konflikter beskrevet og jeg må innrømme at jeg har fått ny innsikt i enkelte saker. Boka avslutter med problemene etter andre verdenskrig og flykningkrisen som da oppsto. Ganske likt dagens situasjon.
J D ble gift med Elisabeth, fra Halden, og det er hun som har skrevet boka. Dored skrev ikke dagbok og det er naturlig å tro at mye kan være glemt eller overdrevet. På en båtreise ekteparet hadde til Sør Amerika under andre verdenskrig, hadde de mange dager uten noe å ta seg til. Da snakket de gjennom alt som hadde hent siden barndomen og som ble starten på boka.
Jeg brukte uforholdsmessig lang tid på boka. Den er ikke like lett hele tiden. Partier av boka er som en spenningsroman og jeg må lese videre for å se hvordan det går, andre partier kan være mere kjedelig. Her er personlig erfaringer blandet med historiens viktige hendelser og den gir stor innsikt i disse hendelsene sett gjennom øynene til filmfotografen som var fer da det hendte.
Jeg vet ikke hvor lett det er å få tak i boka, men bibliotekene kan skaffe det meste. Les boka og gjør deg opp din egen mening. Jeg har lagt ut en del sitater og flere kommer kanskje.
God lesing.

Jeg skulle ut på en lengere togreise og trengte en liten bok som var "leseverdig". I et bortgjemt hjørne i en av mine bokhyller fant jeg en liten "Lanternebok". Det var boka Torso av Solveig Christov, en bok på bare 137 sider ( jeg hater mursteiner). Solveig Christov var en norsk forfatter født i 1918 og død i 1984. Torso er hennes gjennombruddsroman og kom ut i 1952.
Boka er en visjonær allegori der leserne blir ledet inn i en symbolsk verden der undergangen er nær. Menneskene lever på en hylle med en avgrunn og et uoverstigelig fjell, et fjell som mange prøver å klatre over og finne en vei til de åpne slettene, men ikke klarer det, mange faller i avgrunnen. Angsten for utslettelse binder ikke menneskene sammen, men splitter dem i leirer som hater og bekjemper hverandre.
Boken kom ut få år etter andre verdenskrig og skyld og skam fremdeles var et tema og med den kalde krigen som truet med en total utslettelse.
Boken er kanskje litt fremmed for oss i dag, men den ga meg innsikt i samfunn som er delt inn i leirer som bekjemper hverandre. Det er svikere og overløpere, familier som blir splittet, de som ikke har noe håp og de som ser mulighetene.
Jeg legger ut en del sitater fra boken som sier en god del.
Det er ikke bare dagens bøker som har mye å gi, det er mange eldre bøker det er verdt å tørke støvet av og som har noe å gi oss i dag. Torso er en slik bok som kanskje blir mer og mer aktuell.
Det burde ikke være vanskelig å få tak i boka ( min utgave utgitt i 1970). Les selv.

En fin bok som ga meg mye. Jeg leste boka i små perioder innimellom annen lesing, og her var det mange underlige krumspring . Det hele begynner med en helt konkret oppgave som ender opp i en betraktning langt bortenfor oppgaven, og så helt nye betraktninger langt vekk fra den første. Men det var bestandig en rød tråd som det ble verdt tilbake til. Dette var nesten som mine samfunnsfagstimer, det er bestandig ett tema, men hele tiden kommer det tanker ut fra et ord i teksten eller en kommentar fra en elev, og så var vi ute og vandret i den videre verden og kunsten ble ofte å finne tilbake til dagens tema. Mye "unødvendig kunnskap" ble lært, som krydder i hverdagen, ikke helt nødvendig, men du verden hvor tamt alt blir uten krydder.
Slik er det også med Havboka. Her er det utrolig mye av det vi ikke trenger å vite, men allikevel er det som krydder og beriker oss.
Det er mange som har skrevet kommentarer til boka og den har fått høye terningskast. Tidlig i boka var jeg klar over at dette ville bli en ren sekser. Litt utover i boka ble jeg litt i tvil og at en femmer ville være det mest riktige, en sekser bør jo være helt perfekt. Men etter en del grubling ble det en sekser likevel.

Etter et besøk i et loshus i sommer falt tittelen Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie inn i mitt hode. I bokhylla mi har jeg J L samlede romaner derfor var det ikke vanskelig å finne boka. Boka var bind to i hundreårsutgaven og gitt ut i 1933. Boka ble først utgitt i 1874, og orginalspråket var beholdt. Etter bare få sider er det lite problem med å lese, selv med stor forbokstav i alle substantiv og aa i stede for å, sammen med en mengde ord og uttrykksformer som ikke er vanlig i dag.
Lodsen og hans Hustru er vår første ekteskapsroman og vår først sjøroman. Den starter opp temaer som blir stadig viktigere. Camilla Collet hyller Lie som den første ridder i vår litteratur for den våknende menneskeverdighet i kvinnen, om Elisabeth og hennes stolte handlingsmåte.
Forventningene til boka var ikke så store, men interessen og gleden ved boka økte etter hvert som jeg leste. Boka er virkelig verdt å lese i dag også, har fremdeles noe å si oss selv om utsagn og handlinger kan virke noe fremmed på oss i dag.
Et annet sted har jeg forsøkt å få igang en diskusjon om J L. Les og si din mening om de gamle store. Er de fortsatt store?

Jeg leter litt gjennom mine bokhyller på leting etter bøker jeg ønsker å lese eller fortsette med halvleste bøker, for det fins mange av dem. Denne gangen var det Ærens Vinter av Håkan Mørne som fattet min interesse. Dette er en bok som jeg arvet etter min far, utgitt i 1941 og omhandler Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen vinteren 1939- 40. Mørne er en finsk- svensk journalist og forfatter. Han reiste til fronten i februar 1940 og i boka har han samlet sine opplevelser fra denne ferden. Han skildrer krigen på en nøktern måte, tett opp til fronten, så nærme som mulig uten å være i skuddlinjen. Her er det fakta som kommer fram uten unødvendige betraktninger, men likevel greier han å skildre kampene på en innlevelsesrik måte. Det er tydelig å merke hvor han har sin sympati, her er tydlige sort/ hvitt fremstilling. En Davids kamp mot Goliat der finnene i underlegenhet roses for sin tapperhet, moral og innsikt og de har alle et navn og ansikt. Mens russerne, til tross for mengden, bare er anonyme og lite dugende. Russerne faller, ikke bare i hundrevis, men i tusenvis, mens finnene mister bare noen få.
Men det er vel slik det er i en krig der det blir rapportert fra den ene siden, sannheten er den første som faller.
Jeg har ikke lest mange beretninger om krig bortsett fra ren historie. I denne boka får vi føling med hvordan livet i felten arter seg. Nøkternt fortalt og noen ganger kommer det grusomme ved krigen fram. Her er unge gutter og eldre menn, og lite får vi høre om hva de tenker og føler. Hva har disse guttene opplevd? Hvilke drømmer hadde de som unge? Og hvordan går tankene til hjemtraktene og familien? Noen hint kommer, men ikke mye.
Dette er en over sytti år gammel bok. Så vidt jeg kan se er jeg den eneste på bokelskere som har denne. Dette er sikkert en bok som ikke appellerer til lesere i dag, men den var vel verdt å lese.
Jeg kommer til å legge ut noen sitater, noen av det mere morsomme slager mens andre er meredystre og grusomme. For en pasifist som meg viser noen av dem krigens grusomheter der et menneskeliv er intet verdt og unge gutter , med sine drømmer, blindt følger sin offiser i døden.
Finn boka, les og gjør deg opp din egen mening.

Dette var en fin liten bok som ga dyp innsikt i Grundtvigs liv og diktning. Jeg lærte utrolig mye om den danske salmedikteren og fant ut at han bør huskes for mer enn noen jule- og påskesalmer. Han hadde et langt liv og opplevde både motgang og medgang, og kanskje like godt kjent for sine pedagogiske ideer. At Grundtvig var en stor norgesvenn ante jeg vel, og det kom klart fram i boka, men ikke alle var like begeistret for hans teologi.
Boka hadde hovedfokus på hans salmer og flere meget kjente salmer ble analysert, som Deilig er den himmel blå og Påskemorgen slukker sorgen. Grundtvig sto for en glad kristendomsform i motsetning til pietistene. Hans privatliv kom også fram, og det er godt å lese at han er som en av oss med både feil og mangler og gode sider.
Boka var lettlest og krevde ingen forkunnskaper. Enkelte ganger synes jeg den ble litt for overfladisk og jeg ønsket meg en dypere betraktning. Boka fikk mine øyne opp for Grundtvig, det er en mengde bøker om han, så nå er det bare å finne fram bøker og lese mere. Vi trenger Grundtvig teologi i dag.
Jeg vurderte lenge å gi boka terningskast seks, men synes den er for enkel og mangelfull til det, men en femmer fortjener den.

Boka om Vekkelsesvind ga meg mange gode lesestunder. En del forutinntatte meninger ble enten bekreftet eller avkreftet og ny viten/ innsikt var det mye av. Det er slik en sakprosabok skal være. Den er lett å lese og noe særlig med forhåndskunnskaper om saken er lite nødvendig. Boka tar for seg emnet mest ut fra en historisk og sosiologisk synsvinkel, og det religiøse ligger bare som et bakteppe. Jeg har lagt ut en del sitater fra boka, og mange flere kunne det ha vært, les dem. Jeg vurderte meget fort at dette er en bok som fortjener terningskast 6, noe nedjustert utover til bare 5, men så kom de siste kapitlene og dro det hele opp til en klar sekser. Foreløpig ser det ut som om at jeg er den eneste som har denne boka. Mange vil nok ha stor glede og nytte av å lese den.

Jeg kjøpte denne boka på billigsalg for noen år siden. Tittelen pirret min nysgjerrighet og jeg hadde store forhåpninger til mye ny kunnskap, hvordan ser vitenskapen på personen Jesus, og i denne forbindelsen den historiske Jesus. Men her var det lite nytt. Første delen av boka, som også var den mest interessante, handlet om evangeliene og hvordan de er blitt til. Videre utover i boka var det mest om arkeologiske utgravinger sett i forhold til hendelser som er omtalt i Bibelen. Klart det var ting som var nytt for meg her, men egentlig av liten interesse eller betydning. Som en sum kan jeg si at nye kunnskaper var det lite av ( kanskje kan jeg litt over gjennomsnittet om dette), så ut fra forventningene ble jeg skuffet.
Boka hadde også litt for mange skrivefeil og gjentagelsene var alt for mange, og dette var også med på å svekke boka og at den bare fikk terningskast tre.
Mine bokomtaler vil alltid ha et subjektivt preg. Les boka selv og se om du er enig med meg.

Kristne romaner fra 1950 tallet er vel ikke det som frister mest i dag. Jeg har vel et inntrykk av at vi mener at disse bøkene er moralistiske, tendensiøse, litt kjedelige og at utfallet bestandig er forutbestemt, språket kan også være litt enkelt.
Jeg har arvet noen slike bøker fra en gammel tante og overtatt noen fra mine foreldre. De fleste er stuet bort i hjørnet av bokhylla eller i en eske på loftet. Men innimellom finner jeg fram en av disse bøkene, er litt nysgjerrig og lurer på om min forutinntatt stemmer.
Siste boka i denne kategorien er Jørgen Vikør og romanen Eit møte med Spegelberaren. Jeg ser at jeg er eneste her på forumet som har registrert denne boka. Er det flere her som har denne boka eller som har lest den?
Boka inneholder alle de elementene jeg har nevnt over i større eller mindre grad. Hovedpersonen i boka vokser opp rundt århundreskifte 1900 og vokser opp i fattige kår. Det virker som om han får en bitterhet, en veldig tro på at han skal komme seg fram her i verden, gjerne tråkke over lik, og det klarer han. Det dukker stadig opp nye personer som mer eller mindre skyver hovedpersonen til side, for så helt å forsvinne igjen. Jeg hadde trodd at noen av disse personene skulle dukke opp igjen, noe de ikke gjorde og dette frustrerte meg litt.
Moral var det nok av. Her gikk det mye på grådighet, du skal ikke ha andre guder enn meg, alkoholmisbruk, svik, fattigdom og rikdom og manglende empati og ydmykhet. I starten av boka går hovedpersonen som gammel mann og ser en bonde som skamslår hesten sin, en gammel pukkelrygget skomaker kommer fram og ber om å bli pisket istedenfor hesten. Dette er noe som boka vender tilbake til på de siste sidene.
Boka er skrevet på nynorsk og er forholdsvis enkel. Her står det meste på linjene og det er lite igjen til leseren å vurdere og gruble over. Men noen ganger kan det være godt med en slik bok også. Det dukket opp en del interessante ord og uttrykk. Jeg føler meg rimelig oppegående på ord og uttrykks betydning, men her var det en del ukjente. Det meste ble forstått ut fra sammenhengen. Her følger noen eksempler: samstavast, timja skytja, fal, bordseta, hækne, meinråder osv
Boka er nok ikke den jeg vil vende tilbake til selv om den hadde noen meget gode bilder. Men jeg tror ikke vi helt skal glemme denne sjangeren helt selv om vi har helt andre kriterier på en god bok i dag. Gå hen og les boka, les flere bøker i denne sjangeren, ikke for å bli omvendt, men ut fra et litterært ståsted og den tidsepoke de er i.

Jeg overtok noen bøker etter en gammel tante for en del år siden. De fleste av disse bøkene kom ut fra 1935 til 1960 og de aller fleste har et kristent innhold. Lenge har jeg hatt et "nedlatende" syn på kristne romaner og fortellinger fra denne perioden. Bøker som er ensidige i sin sort/ hvitt tenking og har en stor grad av moralisering/ forkynnelse i seg. Har lest noen slike bøker og har det inntrykket.
Jeg fant fram boka Tunsvoll av Per Hilleren fra 1941. Forfatteren har skrevet mange bøker i nevnte tidsperiode med et kristent innhold.
Boka fenget og jeg måtte lese for å se hvordan det gikk, selv om det ble hentydet hele veien om hva som kom til å hende. Boka hadde alle de fordommene jeg har: her var det moralisering, feilfrie personer og de på skråplanet og med stor grad av forkynnelse. Selv om det i perioder var gode skildringer er det også slette partier som var kjedelige og dårlig skrevet Jeg tror ikke en slik bok ville komme ut i dag.
Her var det forhold til troskap og utroskap, alkoholmisbruk og dovenskap i forhold til arbeidsglede, sette sin lit til penger og evige verdier. Og så ikke å forglemme en kjærlighetshistorie .
Men boka hadde noe med seg som gjorde den leseverdig. Temaene i boka er like aktuelle i dag og den har i seg mye som gjør den til en fin leseopplevelse. Med å bruke boka som en mal kunne dette bli en fantastisk bok som vil interessere mange, men da ville den nok blitt adskillig lenger enn knapt 250 sider.
Mitt syn på disse bøkene ble ikke nevneverdig forandret selv om denne boka ga meg noe å tenke på. Kanskje må jeg forandre litt på mitt syn på disse bøkene. Det er ikke sikkert mine briller anno 2014 er de rette å bruke ved bedømming av eldre bøker. Vi må bedømme dem ut fra den sammenhengen de står i for så å "oversette" dette til dagens standard.

Lydbok. Den fikk tida til å gå. Det var en spennende historie og jeg ønsket å se hvordan det gikk. Men det var også det hele - vet egentlig ikke hvor mye jeg sitter igjen med. Hadde papirboka gitt et annet inntrykk?
Om jeg vil anbefale boka til andre kommer an på hensikten med å lese: for å få tida til å gå med en spennende og interessant historie, ja. For å få en litterær opplevelse, nei. Men for all del, les selv og avgjør. Jeg terningkast fire.

Norske romaner som kom ut for 100 år siden er vel ikke det som leses mest her på Bokelskere. I min reise i norsk litteratur fra 1890 til 1940 har jeg nå gjort et lite stopp i Johan Bojers roman Troens makt. En liten bok på bare 170 sider og med en ganske spennende driv - hva blir utfallet? Grunntemaet i boka er personlighetens forfall under bestrebelsene på å bevare masken, to menn satt opp mot hverandre og hjem ødelegges. En liten løgn blir satt ut og den må for all del forsvares. På fransk har boka fått tittelen ( oversatt) Løgnens makt, som sier mye om innholdet.

Mye har skjedd på de 111 år som har gått siden boka første gang kom ut. Mye er annerledes og leseinteresser er en annen. Men fremdeles har disse bøkene noe å si oss i dag, og forfatteren har mer å vise til. Jeg anbefaler alle å ta et lite dykk ned i fortiden, her er mye å gripe fatt i.
Les boka og andre bøker av J B. Har du ikke bøkene, bibliotekene finner dem.

Dette er en fantastisk bok, nesten det perfekte etter min smak. Her er det en sakprosa bok om frø, i et historisk perspektiv, betydningen for oss mennesker og problemer som vi har skapt. Dette er ikke en fagbok for de få, men en bok for alle det går an å bli klok av. Innimellom det rent frøfaglige er det blandet inn stoff fra mytologiens verden, historien, litt språkvitenskap, det hele blandet med en mengde fantastiske bilder. På denne måten blir det en fantastisk rett. Ved siden av et vell med "unyttige" kunnskaper, gir den perspektiver på vår måte å leve på.
Det er bare en negativ ting med boka: Det er satt inn en del "tekstbokser" med interessante tilleggsopplysninger. Disse boksene er trykket i en alt for svak farge slik at de kan være vanskelig å lese. Men det ødelegger ikke helheten ved boka.
Jeg har lagt inn en del sitater fra boka. Problemet var bare å velge, det kunne lett bli ti ganger flere sitater.
Jeg registrerer at jeg er den eneste på Bokelskere som har boka, dette forundrer meg. Min anbefaling er at dere finner boka, låner den eller kjøper den.
For meg er dette en typisk favoritt bok ( innenfor sakprosa) og jeg nøler ikke med å gi den en sekser.

En fin liten bok om en Vandrer som møter mennesker i forskjellige livssituasjoner. De kommer til Vandreren for å be om råd. Og råd får de i form av bibelsitater. Boka er laget over samme lest som Profeten av Kahil Gibrand, så de som liker den boka kan kanskje finne noe her. Men det er langt igjen til Profeten.
Etter alle de tusener av bøker som er lagt inn på Bokelskere, synes jeg det er rart at bare jeg har denne boka. Selv om jeg ble litt skuffet over boka, det ble litt for enkle løsninger med bibelvers, savner litt en egen vurdering av problemene.
Men for all del vil jeg anbefale boka, les den og vurder selv. Samtidig ønsker jeg å dra fram de "små" bøkene som få har og leser. Kanskje finnes det noe bra der også.

Jeg valgte å lese boka ut fra min oppvekst i samme kommune som bokas handling foregår i. Det var noe spesielt å lese om steder der jeg gikk/ var kjent og på samme tid som boka omhandler. På mange måter kunne det ha vært meg som det handlet om, selv om jeg vokste opp i en annen del av kommunen og min vei ut i verden ble ganske annerledes. Gjennkjennelsesgraden til min egen oppvekst var stor og likevel veldig forskjellig. "Livet hadde nok fått et annet innhold enn det fikk, ...". Dette er vel kanskje noe som gjelder for de fleste av oss litt opp i årene.
Boka var grei og lettlest, ville gjerne lese videre for å se hvordan det går. Men likevel mangler det noe, boka blir for enkel - en bok jeg aldri ville ha lest om det ikke var for felles oppvekststed.
Men for all del, dette er min subjektive opplevelse, les boka og si din egen mening.