En dose gresk mytologi, en dose sinnslidelse - og litt om livet som fosterbarn hos en varm, svensk familie tilhørende pinsevennene. Anna blir født omtrent slik Athene sprang ut fra Zevs: av sin far, 12 år gammel, gjennom hodet. De mytologiske referansene gjennomsyrer teksten. Far blir innlagt på psykiatrisk sykehus, og første del av boken handler om Annas liv hos fosterfamilien Birgitta, Sven, Ulf og Urban. Deretter får Anna et sammenbrudd, og blir tvangsinnlagt på psykiatrisk behandling. Resten av boken er det psykiske sammenbruddet sett innenfra, slik det oppleves fra pasienten. Perspektivet har en parallell til Beate Grimsruds En dåre fri.

Jeg likte boka. Skildringene av forsøkene på å få en koselig og fellesskapsorientert familie fra fostermor Birgitta, er det mest håndgripelige, fint og naturlig fortalt. Lurte litt på om det mytologiske var ment å skulle være en del av sinnsforvirringen, men tror ikke det er ment slik.

Jeg var på lanseringen av Sønnen på Litteraturhuset på onsdag, og fikk høre Jo Nesbø fortelle om temaene han har vært opptatt av mens han jobbet med boka. Spennende bakgrunn å ha med seg da jeg leste den - uten at jeg opplevde dette som noen spoiler. De bibelske parallellene er åpenbare. Tittelen Sønnen henspiller direkte på Jesus - og i løpet av historien blir han alltid observert av andre - vi er aldri inne i hans hode. På samme måte som i nytestamentet. Bibelske bilder dukker opp hele tiden. Navn og motiver er kjente.

Sitatet "Sitter ved Gud den allmektige faders høyre hånd og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde" ble nevnt, og er trolig kjernen i hele historien.

Jo Nesbø er opptatt av hvor lenge han kan holde på leserens sympati. Hvor mye galt kan en romanfigur begå, før leseren synes det er nok, og skifter side? Interessant å ha seg med i lesningen av denne boka.

Men er boka god? Ja! Et rungende ja fra meg faktisk. Uhyre spennende, høyt adrenalinnivå fra start til slutt. En godt gjennomført hardbarket action-krim, med sterk Nesbø-signatur på hver side. Jeg syntes den forrige boka, Politi, var litt rotete og inneholdt lite nytt. Sønnen har en klarere rød tråd og story. Hvis man liker best den litt roligere Lindell/Lackberg-stilen, er ikke dette en bok å anbefale. Her er det flust med groteske drap, og en hvileløs hevner - med et guddommelig skjær over seg. Gleder meg til å se filmen - en gang i fremtiden!

En skikkelig feelgood-kosekomedie - i "Da han møtte henne"-stil . Don Tillman lever med Asberger, og har utfordringer i forhold til sosiale koder og følelsesmessige forbindelser til andre mennesker. Og så møter han Rosie... Høres ut som ren klisje, men bringer med seg noe nytt i hovedpersonens utfordringer. Fornøyelig lesning - jeg gir den en femmer innenfor sin sjanger!

Rotløse Vero vokser opp på 70-tallets Amsterdam, som aktiv deltager i byens teatermiljø. Hun kommer inn på Teaterhøyskolen - i en liten klasse med store konflikter og høy intensitet. Hun innleder et nokså destruktivt forhold til registudenten Brak - en uvasket, frigjort sjel med bindingsangst. Etter flere år til og fra med Brak møter hun jødisk-israelske Alon, og foreslsker seg hodestups. Hun satser alt på et kort, og flytter til Israel. Historien starter i det forholdet til Alon tar slutt, og hun returnerer til Nederland. Parallelt med at vi følger henne hjem, får vi høre Veros historie fra start.

Stemningene, slitet, usikkerheten, tidsånden, følelsene, forsøkene på å leve fritt og fordomsfritt, rastløsheten, miljøet: Drivende godt beskrevet, du føler med hovedpersonen mens du leser. Overbevisende om hvordan kunstnerne tar avstand fra etablissementet, og hvordan dette kommer til uttrykk. Dette er en meget god bok. Spent på om flere enn meg blir begeistret!

Jeg må jo bare lese denne, etter strålende anmeldelse i Dagsavisen - og nominasjon til P2-prisen!

For en bok! Poetisk, til tider nesten drømmeaktig visuelt. Et lite persongalleri som livet har gitt hard medfart. De møtes, skilles, møtes igjen i et New Orleans før og etter orkanen. I løpet av orkanen får de sterke ytre og indre opplevelser som forandrer alt for dem.

Jeg hadde en forestilling om at dette var boken som filmen The beasts from the Southern Wild, var basert på. Handlingen er forskjellig, persongalleriet er et annet, men fortellerstilen har store likhetstrekk, så jeg får undersøke hvordan dette henger sammen.

Uansett - jeg smeller til med en sekser til denne boka. Laurent Gaude er en stor historieforteller!

Gjett om jeg koser meg med å lese denne! Språket er en nytelse!

"Vi ses i morgen" er på hele 600 sider, og det tok litt tid å lese den. Jeg har lest den delvis på lydbok, delvis på iPad.

Handlingen i boka kretser rundt tre grupper av mennesker:
Hillevåggjengen, med sjefen Jan Inge, søster Cecilie og kjæresten hennes ADHD-Rudi.

Alenefar og gjeldsslave Pål, med døtrene Malene og Tiril.

Og den vakre, skadeskutt William Daniel Moi, som fanges i et trekandrama mellom Sandra og Veronica.

Beskrivelsene av skurkene i Hillevåggjengen er den aller beste delen av boka. Vi blir kjent med personene, deres fellesskap og verdier i en serie nokså originale show-dont-tell-scener. De fremstår lenge som noen litt harmløse Olsenbanden-naive skurker, men viser at de mener alvor når det kommer til stykket.

Historien rundt William Daniel er den svakeste (for meg). Deler av reaksjonsmønsteret virker ikke troverdig, og selv om vi får vite om hvordan han reagerer, sitter jeg med en følelse av at jeg ikke får tilstrekkelig innsikt i bakggrunnshistorien til at det blir interessant. Det er noe skjebnesvangert over historien, som om han styrer mot Den Store Katastrofen.
Siste scene i boken rynket jeg på nesen av, selv om "resten av slutten" var god.

Pål og døtrene og forsøkene på å beskrive forholdet mellom dem, fungerer bra. Renberg tar seg god tid til å dykke ned i Pål.

Det er bra drive gjennom hele boka, et saftig språk, og en god spenningskurve. Forfriskende at Renberg rev seg løs fra Jarle Klepp og fordypet seg i et nytt univers. Boka har mye av både ytre og indre handling; samtidig som det er en bok der det skjer en del, legges det stor vekt på å bli ordentlig kjent med et nokså stort persongalleri.

Det er en del løse tråder når vi når siste side - slett ikke utenkelig at det dukker opp en 2'er.

Dette er en bok det er verdt å få med seg. Den passer utmerket for lesesirkler og tilsvarende.

Jeg elsker denne boka! Det var rett og slett umulig å legge den fra seg - jeg ble fullstendig oppslukt. Den sarkastiske humoren mellom de to hovedpersonene var kostelig. Jeg lo høyt flere ganger. Samtidig som den er sår og berører alvorlige temaer, er den skrevet i et lett og ledig språk. Anbefales!

Har kost meg med denne på lydbok i bilen. Den er såpass spennende at jeg stadig har blitt i bilen i ti minutter etter at jeg har parkert. Godt krimhåndverk, sterk vektlegging av realistisk papirarbeid. Anbefales!

Lavmælt og vakker roman. Litt langdryg innledningsvis synes jeg, men den siste tredjedelen var mer engasjerende og gripende - og bød på litt litterær magi.

Var spent på denne etter å ha lest "Flink pike". Bokas hovedperson Libby opplevde som barn at hele familien hennes ble myrdet på bestialsk vis. Broren Ben ble dømt for drapene, blant annet etter vitnemål fra Libby. Libby har ikke utrettet noe særlig etter dette. Hun har levd av gaver fra folk som har følt med henne. I voksen alder tar pengegavene slutt, og Libby øyner mulighet for å tjene penger på historien sin på nye måter. Som en følge av dette forsøker hun å finne ut av hva som egentlig skjedde, ved å oppsøke alle som var involvert.

Som i Flink pike - Gillian Flynn forhaster seg ikke når hun forteller. Hun bruker god tid på å beskrive karakterene sine, lar spenningen bygge seg opp sakte, og gir et godt innblikk i de fargerike, fattigsligevmiljøene hun beskriver. En stund syntes jeg det gikk for sakte, inntil jeg ble revet med, og resten gikk som en røyk. Gir denne boka en femmer!

Sterkt å høre Lippestad fortelle om tanker han hadde og valgene han måtte ta 23. Juli på samling med jobben i dag. Nå gleder jeg meg til å lese boka!

I "De håpefulle" møter vi familien Lindberg - far Arne, med samvittighetskvaler for uetisk forretningsdrift, mor Elise, som skulle ha blitt skuespiller, og barna: Den hardtarbeidende ballettdanseren Thea, den talentfulle, men udisiplinerte forfatteren Joachim og den tvilende feltpresten Christoffer. Vi blir kjent med hver og en av dem over 700 sider, i et Jonathan Frantzen-inspirert samtidsdrama.

Houm beskriver samtiden og personene gjennom deres relasjoner og konflikter til hverandre og andre mennesker. Her står business mot sosial ansvarlighet, surfekultur mot kulturturisme, finkultur mot kroppsarbeid, vennskap mot konkurranse.

Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i boka. Nå sørger jeg dypt over at den er ferdiglest. Dette er uten tvil en av høstens mest interessante romaner - må leses!

Denne er en av mine favoritter. Begynner med et stillferdig pensjonert ektepar - og utvikler seg til noe mye mer. Alle dere som liker En mann ved navn Ove - forsøk denne! Fortjener mange flere lesere enn den har fått.

Sårt og nært om to jenter som vokser opp med manisk-depressiv mor, og utsettes for grov omsorgssvikt. Jeg-personen er den eldste søsteren. Anbefales!

Nå i sommer har jeg hatt behov for å lese noe jeg lærer noe av - og endte med Keiseren over alle sykdommer -Kreftens biografi. Boka er en internasjonal bestselger, og har vunnet Pulitzer-prisen. Spennende som en roman, interessant og lærerik. Vi blir kjent med kreftforskningen gjennom personene som drev den fremover, og får høre om de ulike behandlingsmetodene som har blitt brukt opp gjennom historien. Anbefaler virkelig denne!

Lettlest sommerunderholdning med mye seksuell spenning - i historien der lærerinnen Anna og 16 år gamle TJ strander på en øde øy i Maldivene. Denne egner seg helt utmerket på stranden!
Boka ble opprinnelig refusert, og forfatter Tracey Garvis Graves måtte selv stå for utgivelsen. Leserne elsket den, og boka har blitt en internasjonal bestselger. MGM har kjøpt filmrettighetene.

Vera Lie er et pseudonym for Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal. Forfatteren valgte å "blåse" sin identitet nesten før boka var utgitt - i erkjennelsen av at hans eget navn ville få mer oppmerksomhet enn en ny, ukjent krimforfatter. Boka ble refusert av seks forlag (har det stått om i mediene) og forfatteren valgte å ta kostnadene for utgivelsen selv. VG har gitt boka en lunken mottagelse, og i Dagbladet fikk den slakt. Både Helene Uri, Tom Egeland og Jan Kjærstad har imidlertid gått god for boka. Med dette som bakteppe, må jeg innrømme at jeg var litt spent.

Boka starter med en skiskytter-VM i Holmenkollen. Fem deltagere ligger i tet. Plutselig går det av to eksplosjoner blant tilskuerne. Samtidig snur en av skiskytterne seg, og skyter mot kongetribunen. Kongen blir drept, mange blir skadet.

Sentrale i opprullingen av saken er Emma, en villkatt av en journalist i tabloidavisen DG, og hennes venninne Pia, som har en sentral rolle i etterforskningsenheten i politiet. Emma blir viklet inn i saken på et høyst personlig plan. På jobben utspilles en maktkamp der hun må kjempe mot sleske Steinar Aalen for å beholde sin posisjon, og for en etisk og moralsk forsvarlig dekning av saken. Mossad og palestinerne trekkes inn, og Emma blir del av et storpolitisk spill.

"Terroristen uten ansikt" er lett krimunderholdning med et akkurat passe komplekst plot og passe karikerte karakterer. Boka har bra drive, spennende handling, lett språk, og det er lett å lese videre. I mange krimbøker synes jeg ikke man får godt nok grep om hovedpersonen. Det er ikke tilfelle her. Emma befinner seg i en nokså kaotisk situasjon, og hun trer tydelig frem gjennom de ikke alltid like veloverveide måtene å takle situasjonene på.

På minussiden kommer at den psykologiske innsikten og logikken ikke er helt på topp. I dialogene er det mest påfallende hva som ikke blir snakket om: Kongen er drept, men det vies nesten ikke oppmerksomhet. Dusinvis av ungdom er skadet, men den politiet er opptatt av å beskytte, er en norsk, skadet jente med tilknytning til attentatmennene. Dette er ikke en bok for den som irriterer seg over svakheter. For dem som ønsker lett sommerunderholdning derimot - meget godt egnet.

Dette er den første boka jeg leser av Christian Jungersen. Tok litt tid før jeg kom i gang - temaet "livet med hjerneskadet mann" appelerte ikke til meg umiddelbart. Da jeg først startet, la jeg ikke fra meg boka før jeg hadde kommet til siste side.

Spennende, lærerik, god dramaturgi. Boka er skrevet såpass troverdig at det like gjerne kunne vært en "dette hendte meg-bok" som en roman. Enig med Rose-Marie i at Mia er litt grunn, men jeg synes karakteren er troverdig. Et av de mest interessante temaene i boken synes jeg er når hensynet til Mias egne interesser kommer foran hennes evne til å forholde seg til mannens utvikling. En klar femmer fra meg!

Jeg leste nylig Linn Rottems "Forestillinger om et hjem", som også tar for seg problemstillinger rundt samliv med en alvorlig skadet ektefelle. Denne boka har dog et annet fokus. Jeg anbefaler å lese disse to sammen - hvis du synes også det er interessant å få belyst samme tema fra flere vinkler.