Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Spennende og lærerikt - Jungersen har gjort en grundig research! Skremmende, rørende og tankevekkende... Jeg har fått mer innsikt i hva det innebærer å stå i slike vannvittig krevende livssituasjoner. Fikk medfølelse med Mia, men det ble en fryktelig komplisert og sørgelig situasjon. Antagelig ganske realistisk.. Godt skrevet, originalt og fint med bilder mellom kapitlene.

Dette er den første boka jeg leser av Christian Jungersen. Tok litt tid før jeg kom i gang - temaet "livet med hjerneskadet mann" appelerte ikke til meg umiddelbart. Da jeg først startet, la jeg ikke fra meg boka før jeg hadde kommet til siste side.

Spennende, lærerik, god dramaturgi. Boka er skrevet såpass troverdig at det like gjerne kunne vært en "dette hendte meg-bok" som en roman. Enig med Rose-Marie i at Mia er litt grunn, men jeg synes karakteren er troverdig. Et av de mest interessante temaene i boken synes jeg er når hensynet til Mias egne interesser kommer foran hennes evne til å forholde seg til mannens utvikling. En klar femmer fra meg!

Jeg leste nylig Linn Rottems "Forestillinger om et hjem", som også tar for seg problemstillinger rundt samliv med en alvorlig skadet ektefelle. Denne boka har dog et annet fokus. Jeg anbefaler å lese disse to sammen - hvis du synes også det er interessant å få belyst samme tema fra flere vinkler.

Jeg ble veldig nyskjerrig på denne boka etter å ha lest flere anmeldelser og omtaler da den kom. Jeg fikk også gleden av å høre Jungersen lese fra boka si på litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Flere har blogget om den, og ment forskjellig. Min forventning var nok ganske høy, men innfridde den?

Kort om handlingen:
Mia og Fredrik er begge lærere, og Fredrik leder en privatskole. De har tenåringssønnen Niklas sammen. På en ferietur til Mallorca begynner Fredrik å oppføre seg påfallende underlig. Han er egoistisk, frekk og merkelig. Det viser seg at han har fått en hjernesvulst som gradvis og over lang tid har forandret personligheten hans.
Fredrik blir en dag avslørt for millinobedrageri fra privatskolen han leder. Både han og Mia mister sine venner, tiltro og de må selge huset. Mia er sikker på at dette har med hjerneskaden å gjøre. Det er ikke Frederiks skyld, han er egentlig ikke slik, det er sykdommen sin skyld. Eller? Mens de har denne fæle saken hengende over seg, lider samlivet og sønnen deres. Mia innleder et forhold til advokat Bernhard som hun har truffet i støttegruppa for pårørende til hjerneskadde. De deler smerte og sorg og andre følelser kommer opp. Imens lever Frederik delvis på sin egen planet med bygging av høyttalere, delvis går det opp for ham hva han har gjort. Han angrer fælt og er fortvilt og gråtetoktene går også Mia på nervene.

Boka er godt skrevet og lettlest, ingen tvil om det. Jeg synes også det er interessant med bilder og tekster mellom kapitlene, som opplyser mer om hva denne svulsten har gjort med hjernen, og om hjerneforskning og hjernefilosofi som sådan. Det er ingen tvil om at forfatteren har satt seg grundig inn i emnet. Likevel blir jeg ikke helt berørt av denne boka. Det er noen fine passasjer her og der, som kan berøre, men det blir for mye en bok som appelerer til hodet, mer enn til hjertet, føler jeg. Mia, Fredrik, Niklas- deres følelsesliv når liksom ikke helt inn til meg. Men boka får meg likevel til å tenke en del.

Er den skrevet slik gjennom Mia, fordi hun selv har blitt så fiksert på hjerneskaden og ser og opplever alt i lyset av denne? Er det fordi hun selv ikke lenger er i stand til å føle som før? Mens hun skylder på sin manns skade, at han er blitt så kald og lite innlevende, empatisk, fjerner hun seg selv mer og mer...
Uansett hva Fredrik forsøker å gjøre for å gjøre nytte for seg, er det galt i Mias øyne, hun ser alt han gjør i sykdommens bilde. Han får på en måte ikke lov til å bli frisk? Har Fredrik rett, når han sier at det er hun som har blitt skadet? Er det derfor jeg ikke greier å føle med Mia?

Ellers er det faktisk tilløp til en del komiske scener. Frederik gjør og sier mye rart, og jeg ser levende for meg scenene. Og humrer.. kanskje er det ikke pent. Men vi har da vel sett en del dansk film, og de er da vitterligen litt tragikomiske de danskene..eller?

Blogginnlegg

Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!