Bokelskere.no

Men det er da ikke skrevet som en faktabok, eller markedsført som det? Jeg vet ikke hva forfatteren har sagt, men kjøpte pocketutgaven som en ren "røverroman"... Tok den ikke så høytidelig, og de mystiske ordnene oppfattet jeg ikke som mer realistiske og virkelige enn Nangijala, Hobbsyssel eller Bond-skurkens Spectre... :)

Du har fått med deg at dette er en underholdningsroman?

Til og med i relativt seriøse historiske romaner der forfatteren har lagt vekt på å framstille hendelsene sannsynlige og historisk korrekte, føler jeg at jeg må ta innholdet med en klype salt. Dårlig research, feiloppfatninger, kunstnerisk frihet - jeg ser ikke på romaner som kilder til fakta. I beste fall tenker jeg på dem som en fasett av virkeligheten. Og det gjelder da den mer seriøse enden av skalaen (i den grad jeg leser noe som kan kalles seriøst...)...

Når det gjelder underholdningsthrillere, som jeg leser ganske få av, har jeg ikke de store forventningene til fakta. Jeg tror f eks ikke Nesbøs Harry Hole virkelig lever i et realistisk univers,

Hvorfor skal man kreve korrekte fakta av en bok av denne typen? Kan det være på grunn av at temaet er religion?

FAKTAFEIL HELE VEIEN! I forordet skriver Brown at det er et "faktum" at Sions Priorat er et "hemmelig forbund stiftet i 1099", og "en virkelig organisasjon". Tvert om ble Sions Priorat stiftet i juni 1956. I det offentlige tinglysningsbladet fra juli 1956 fremkommer foreningens formål, nemlig å fremme medlemmenes studier. Foreningens hovedvirke var utgivelsen av det lille bladet Circuit om forhold som berørte folk i kommunale utleieboliger, som asfaltering av sidegater og problemer med vannmålingsapparatene i noen leiegårder i Annemasse.

Navnet Sion refererer ikke til Jerusalem, men til en høyde utenfor St-Julien-en-Genevoise. I kapittel 4 påstår Brown at glasspyramiden i Louvre-muséet på presidents Mitterrands uttrykkelige forlangende skulle bestå av "nøyaktig 666 glassplater", dvs "Satans tall". Muséets pressetjeneste opplyser derimot at pyramiden består av 673 glassplater (603 romber og 70 trekanter). Browns påstander om Leonardo da Vinci, fremført i kapittel 8, er enda grovere: Leonardo skal ha "gravd opp lik for å studere menneskets anatomi", og ført "mystiske dagbøker i uleselig, speilvendt skrift". Leonardo gravde da aldri opp døde, men deltok i disseksjoner ved medisinske fakulteter, slik de også foretas i dag, og siden han var kjevhendt, kan det ha vært mer naturlig for ham å skrive fra høyre mot venstre. I kapittel 26 påstår Brown at det er likhet mellom Mona Lisas og Leonardos egne ansiktstrekk ved sammenligning av maleriet Mona Lisa og hans etterlatte selvportretter, men Leonardo har ikke etterlatt noe kjent selvportrett. Videre skal "Mona Lisa" ifølge Brown leses som "Amon l'Isa", der "l'Isa" betyr Isis. Amon og Isis utligner hverandre som mannlig og kvinnelig prinsipp. Imidlertid satte ikke Leonardo navn på verkene sine, så "Mona Lisa"-navnet kom først etter hans død, på italiensk "Monna Lisa", der "monna" (en sammentrekning av "madonna") har betydningen "frue", altså "fru Lisa". I kapittel 30 beskriver Brown hvordan Sophia truer med å ødelegge da Vincis maleri "Madonna i grotten" ved å presse kneet mot baksiden av det, så "lerretet buler". Men "Madonna i grotten" er malt på tykt treverk, ikke på lerret. I kapittel 37 påstår Brown at "sang real" (= kongelig blod) ble feillest som "san gral" (= hellig kar). Det stemmer ikke, for på middelalderfransk het "blod" ikke "sang", men "sanc", uttalt med k-lyd.

I kapittel 55 påstås at "Bibelen som vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiser Konstantin den store." Konstantin drev aldri med noen redigering av Bibelen. Bibelen som vi kjenner den i dag, ble endelig fastlagt i konsilet i Kartago i år 397, da Johannes' åpenbaring ble tilføyd. "I år 325 bestemte han seg for å samle Romerriket under én religion - kristendommen." Feil igjen. Kristendommen ble stats- og ene-religion, ikke under Konstantin, men under den senere keiser Theodosius den store (år 392).

I epilogen skriver Brown om de 135 bronsemedaljene som er nedfelt i en linje gjennom Paris, og omtaler den som en "hellig sti" - uten å nevne at den ble lagd i 1994 av den nederlandske kunstneren Jean Dibbets til minne om astronomen François Arago og hans oppmålingsarbeider. Med sin lengde på 17 km er Arago-meridianen det største monumentet i Paris, men noe "hellig" er det ikke ved den. Det uærlige i Browns prosjekt er at han plasserer Louvre, Saint Sulpice-kirken og Rosslyn-kapellet ved Edinburgh på den samme meridianen, som han kaller "rose-linjen", og som skulle være opphav til navnet "Rosslyn". Louvre ligger riktignok på Paris-meridianen, men Saint Sulpice gjør det ikke, og Rosslyn-kapellet ligger på en helt annen meridian. Dessuten har begrepet "rose-linjen" aldri eksistert, heller ikke i esoterisk litteratur.

Brown konkluderer med at den hellige gral i virkeligheten var Maria Magdalena, og at kirken har prøvd å holde hennes ekteskap med Jesus skjult. Et argument har vært at voksne menn i det jødiske samfunnet alltid var gift. Men på Jesu tid var mange godt voksne, religiøse personer ugifte, og hadde sølibat som et ideal for religiøse ledere. F.eks var Johannes Døperen ugift, og Paulus gjorde et poeng ut av å være ugift.

Endelig dom: EN DRITTBOK DE LUXE!!!

Fantastisk! Jeg skal også lage en artikkel om mine bokhyller på bloggen min!

Jeg har for øvrig stort sett all skjønnlitteratur organisert alfabetisk, men opererer med sær-bokhyller rundt omkring i huset. Har egen hylle for reisehåndbøker, kokebøker, hagebøker, hunde- og kattebøker, kunstbøker, dikt, debatt/samfunn, biografier, politikk etc.

Det er vel ikke farlig å stille det :) Jeg vet om mange som leser lite, og de er vel verken dummere eller klokere enn andre. Hvis det var en date - så ville jeg nok blitt skuffet over at vi hadde så forskjellige interesser...

Men ellers har jeg kommet fram til at å være stadig fortapt i bøkenes verden ikke nødvendigvis er et gode. Det framheves alltid hvor sunt og smart det er å lese mye, men selv tror jeg egentlig jeg har lest for mye! Kanskje jeg burde vært mer til stede i virkeligheten enkelte ganger...

At "noen" ønsker å styre hva vi "andre" skal lese vil alltid være der og skal ikke tas lett på. Husker for 10 år siden at en norsklærer fjernet "Den siste revejakta" fra skolebiblioteket. Lurer du på hvilken bok alle ungdomsskoleelevene hadde lest det året??? Klart alle måtte finne ut hva som var så farlig...

Fahrenheit 451 - tennpunktet for papir :-)

En tv-pastor og hans meningsfelle, (ingen navn, men det er ikke tv2's pastor), oppfordrer til bokbrenning, de mener dette er i Jesu ånd å gjøre dette.

I sin preken går han så langt at han oppfordrer folk til å brenne Harry Potter bøker spesielt, fordi de ikke er uskyldig litteratur, men farlige og forføreriske bøker..

sitat: "Folk tror jo mer på spøkelser enn på Gud etter å ha lest Harry Potter. Bøkene åpner for den okkulte verdenen, og interessen for det okkulte er eksplosiv".

Trodde den tiden var forbi med 2verdenskrig og den tidens "farlig bøker"..er det bare i Norge vi kan komme ut for slike prester?? Det er godt at de er i et sneversynt fåtall!

Harry Potter da av alle bøker!! Uskyldig morro, og samfunnsnyttig av den grunn at de gir barn leselyst og interesse for bøker. :O)

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

I motsetning til oss gutta som har det i sokkeskuffen? Nei, der er det ikke plass til mange bøker gitt. Blir nok hylle opp og hylle ned på meg...Har stor leilighet, men skulle gjerne hatt større, for å få plass til å stille opp alle bøkene pent og pyntelig...

Har sitte og tenkt litt på i hvilken kategori jeg er i... og har dessverre måtte konstantere at jeg nok ikke har helt kontroll.

Fra å kjøpe mye bøker fra bokklubber og bokhandelen så måtte jeg ta en avgjørelse om at pengebruken på bøker måtte begrenses. Dette fungerte helt fint og jeg hadde selvkontroll. Den varte ikke så lenge :)
Jeg oppdaget hvor rimelig jeg kunne få bøker ved å besøke bruktbutikker, loppemarked, samt kjøpe på salg. Selvkontrollen forsvant og jeg har blitt en bokhamstrer igjen.
Når det er sakt så er det iallefall hyggelig å konstantere at selv om jeg aldri har kjøpt så mye bøker som jeg har gjort nå så har jeg heller aldri brukt så lite penger på bøker som jeg gjør. Veldig glad for at jeg ikke må ha en ny og ubrukt bok :)

jeg er nettopp ferdig med boken. Jeg syns den er fantastisk i stilen! Husk at Sunde skrev boken i 1947! Det gjør boken mer autentisk, og føles som en reise tilbake i tid. Kan det blir mer spennende og realistisk? Sunde skriver jo åpent i vei om sine post-traumer og mareritt, og trefninger med tyskerne. Han er reflektert i hva sabotasjene gjør med ham selv, menneskene rundt seg og ikke minst okkupasjonsmakten. Mange mener han var den største motstandsmann i Norge. Han hadde erfaring med å sloss mot Fascismen (spanske borgerkrigen), og hadde en røff stil (kanskje det du mente med "ikke helt bra i stilen":)med mye røyking, drikking og bannskap. Man må bukke seg i støvet for en mann som til så grader går sine egne veier. Dessverre har ettertiden ikke verdsatt innsatsen før nå,- de siste årene.

ut fra det du her skriver kan det virke som om vi er ganske enige om denne boka. For jeg fornekter jo ikke dens underholdene elementer. For å si det litt annerledes. DEt er ikke egentlig boka som provoserer meg så mye, men at enkelte leser den som et politisk manifest av uant litterær kvalitet.

Arrogant? Det synes ihvertfall ikke jeg er rett betegnelse på helt legitime innvendinger i mot en bok:) Sakser inn et svar jeg en gang ga bokelsker Nagel i en annen tråd om boka. Tror det like gjerne kunne vært gitt dine innlegg:

Kunne vært enig med deg om jeg valgte å ta boka på blodig alvor, men det gjør jeg ikke. Derfor er den også en av mine favoritter. Ikke som stor litteratur uten språklige irritasjonsmoment, men som knallgodt fantasiunivers og eventyr. Jeg synes Nygårdshaug forsterker sider ved den virkelige verden og demper andre, slik at boka blir et friminutt i en verden som er litt mer absurd og fargerik enn jeg klarer å forestille meg helt på egenhånd.

At det ligger et budskap i bunn synes jeg ikke forfatteren lar stå i veien, men heller bidrar til å gi boka driv og en kontekst som sørger for at ikke alt forsvinner helt ut der jeg detter av fordi det ikke finnes noen referanseramme.

Jeg oppfatter ikke at boka, som det sies over her, er et forsvar for terrorisme. Jeg tar Nygårdshaug på alvor når han forsøker å si noe om årsakene til terrorisme, men terrorismen som metode oppfatter jeg også at gjøres narr av. I hvertfall framstår mye som absurd for meg. Bekjemp fienden med samme fanatisme som fienden møter deg.....Og i denne boka med svært fargerike bilder og metoder.

Jeg oppfatter karakterene nesten like mye som karikaturer. Åpningssekvensen var drøy kost, men holdt også for meg en slik stil at jeg ufrivillig fikk litt assosiasjoner både til Zorro og Deadwood.

Kanskje har jeg misforstått, men underholdt ble jeg ihvertfall

Farlig god. Spesielt for meg som har stemt mot markedsstyring hele mitt politiske liv.

Nordberg overbeviser om at menneskers store suksess de siste 200 årene ikke kommer av plyndring av den tredje verden eller en uunngåelig vitenskapelig fremgang, men først og fremst av at man har hatt frihet til å spesialisere seg og handle tjenester og varer - og dermed til å arbeidsdele. Altså det frie markedet.

Han går med ganske tunge never løs på en del ting, så boken kan nok lett få seg fiender som nekter se at den har et poeng fordi de er blitt for provosert - men for det meste synes jeg boken fungerer veldig bra som både debattbok og kampskrift for menneskeheten, frihet og marked.

Kjedelig krim

Nei, man diskuterer normalt ikke omslag. Selv om jeg vil påstå at et GODT bokomslag kan løfte en bok. Men igjen, det kan være bare meg...

Som det er sagt her, det kan virke fornuftig å slå sammen alle utgaver av en bok til én (både oversatt og originalspråket), fordi de fleste som diskuterer boken vil diskutere essensen, og ikke "nederst på side 4 sier forfatteren...".

Selvfølgelig vil dette kunne medføre problemer. Enkelte bøker er oversatt flere ganger, enkelte forleggere "vasker" tekstene mellom utgivelsene, enkelte forfattere "retter" bøkene mellom utgivelsene. Her igjen vil de fleste forsøke å bevare essensen i boken, men... Det kan skape forvirring.

Jeg vil imidlertid påstå at forvirringen som er nå er større enn en eventuell sammenslåingsforvirring vil være (om en slik i det hele tatt skulle oppstå).

Om man ikke ønsker å diskutere essensen, eller dersom oversetteren ikke har klart å få frem essensen, så er det klart det er relevant å vite hvilken spesifikk bok man diskuterer.

Men sånn som det er nå, starter folk nye tråder fordi de ikke finner de gamle. Og ikke fordi de VIL ha en ny tråd. (For ordens skyld, denne uttalelsen betyr IKKE at jeg går tilbake på mine tidligere utsagn rundt nye tråder, jeg synes folk skal lage nye tråder når de vil. Men det burde være et bevisst valg, og ikke et valg fremprovosert av en vanskelig/omstendelig "søkeprosess".

Dette med forskjellige utgaver av samme bok som dukker opp som "ulike" bøker er en gammel diskusjon her inne.

André sitter (forhåpentlig) og jobber hardt for å finne en løsning fordi:

• Dette vil løse problemet du nevner med ulike cover som ikke fremstår som samme bok

• Dette vil løse problemet med at man nå ikke automatisk finner at det allerede er diskusjoner om den boken man har lest, fordi det "ikke er samme bok"

• Dette vil løse "problemet" med hvor mange bøker det egentlig er her inne.

Problemet er, sakset fritt fra tidligere diskusjoner og min egen forståelse av det, at det ikke uten videre er en felles identifikator for bøker. Hver utgave er unik. Hvilket betyr at den eneste måten å rydde opp i det på er at noen setter seg ned og "rydder opp" i bøkene manuelt. "Mysterier" av Knut Hamsun er den samme som "Mysterier av Knut Hamsun" av Knut Hamsun (som igjen er den samme som "Mysteries by Knut Hamsun")

I praksis betyr dette at jeg HÅPER det er en snarlig løsning på gang, men FRYKTER at det ikke er det;|

Jeg har lekt meg litt inne på forskjellige profiler her inne og ser at mange av mine felles bokelskere har lest de samme bøkene som meg, men de kommer ikke opp på oversikten over felles bøker ettersom vi har tagget forskjellige cover. Det synes jeg i grunn er litt kjedelig da likhet mellom meg og en annen leser vil være totalt på bærtur. Er det ikke en måte å måle likhet på basert på tittel og ikke cover? Og kan dette gå på tvers av språk? For eksempel leser jeg mest bøker på engelsk, mens andre kan ha lest samme bok på norsk.

Hva synes/tror dere? Er det ikke greit å kunne se at en annen bokeslker har lest samme bøker som deg på tross av cover/språk?

Jeg skal si noe som kanskje kommer til å avvike litt fra de tidligere innleggene. Jeg synes Mengele Zoo hverken er spesielt dyptgripende eller dypsindig. som bok er den helt midt på treet, språket retter seg hovedsaklig mot ungdom. Dersom jeg skal gi forfatteren honnør, så er det fordi han ved hjelp av relativt enkle virkemidler får de aller fleste til å lese seg gjennom på 1-2 dager. Hovedepersonene er så moralsk uklanderlige og skurkene så til de grader ondskapsfulle at meningene om dem ledes i den retningen forfatteren ønsker. Selv om han har rett i at det begås mye grusomhet i liberalismens navn, er det ingen tankeprosess bak hvordan meningene og innholdet formidles. Gert Nygårdshaug viser indirekte støtte til bevegelser som RAF/Bader-Meinhof etc, uten å problematisere metodene disse bevegelsene brukte. Jeg hadde likt denne boka dersom den ikke var blitt så nedsyltet i klisjeer og amerikanske action referanser. At Nygårdshaug et sted i boka lar hovedpersonene hylle Gadafi gjør den ikke mer overbevisende. Som sagt er den en grei bok for å vekke opp ungdom om verdens regnskoger, men intellektuelt er den nettopp begrenset til ungdomssinnet.