Bokelskere.no

Nå er nettsaken ute - kommer i papiravisa i morgen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Rohde_-folkets-dom-er-noen-raske-tastetrykk-unna--Kristin-Over-Rein-8434775.html

Jeg er i ferd med å skrive et leserinnlegg som svar på Hanne Kristin Rohdes kronikk i Aftenposten - Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig.

Den handler om at hun synes det er urettferdig at en litteraturkritiker i en avis kan gi et terningkast og på den måten bedømme boka.

Mot slutten av kronikken kommer hun inn på det som er interessant. Hun ønsker nemlig vurderinger fra leserne, og etterlyser noe tilsvarende som IMDB er for film. Hun har tydeligvis ikke fått med seg Goodreads.

Her på Bokelskere.no har Mørke hjerter fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 105 lesere), og Bare et barn har også fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 53 lesere). Kjemp for alt hva du har kjært har bare fått ett terningkast (en 3-er), så det er ikke representativt.

Om flere av dere har lyst til å gi sitt terningkast og/eller skriftlige vurdering til Hanne Kristin Rohdes bøker, så gjør det nå straks, så rekker jeg å få det med i leserinnlegget, som jeg sender inn litt senere i dag.

Velkommen til det usynlige biblioteket, en «nesten verden» reservert for lesehester og bibliofile. Her vil du bevege deg mellom sjangere, og du vil besøke science fiction, steampunk og den gode gamle detektivromanen.

Likte jeg boken? Ja og nei. Boken har en del interessante idéer og underholdende elementer. Dessverre mangler det noe på utførelsen, både med hensyn til språket og handlingsforløpet. Jeg opplevde boken som noe kjedelig, irriterende detaljert og lang. For full anmeldelse, se: edgeofaword: the Invisible Library

Vrien bok å anmelde... Skal man se den isolert? Vurdere den som en faktisk del av Millennium-serien og måle den mot Larssons tre orginale? Eller til og me ta inn bakteppet med far/bror Larssons grenseløse umoral, griskhet og gravskenderi? Jeg hadde bestemt meg for en blanding av de to første - måtte likevel overkomme et smakløst etisk høydesprang for å klare å kjøpe boken...!
Den skuffer IKKE om man ønsker fordommer bekreftet! Lagercrantz klarer IKKE å forvalte Blomquist og Salander i Larssons ånd - det er noe flatt og uengasjerende i personskildringene, som gjør at heltene som i Larssons penn penetrerte rett inn i blodbanen og satte følelsessentrene i rock&roll-modus, nå bare gir sløv bakgrunns-musac i en ganske likegyldig frontallobe! OG: storien ville kanskje holdt til en bok på 300 sider, men er tøyet til 500... Det er noe Adler-Olsensk i språket - og det er ikke positivt ment!
Stryk fra denne bokelsker - som unnlater å gi terningkast 1 utelukkende i erkjennelse av en viss emosjonell forutinntatthet!
Så er det å håpe at Millennium og Lisbeth Salander nå får hvile... - om ikke Larssons fjerde orginalmanuskript en gang i framtiden kan slippes.

Denne likte jeg. Her var det mat av flere slag. Kunnskap om litteratur. Interessante person og miljøskildringer og en ganske allsidig komposisjon.
Jeg kom tilfeldigvis over boka - (takken for en malerjobb), og med Fyrsten og Wonderboy i lesehylla fra før, var det en fin gave. (Av de to likte jeg Fyrsten best.) Francis Meyer kom på andreplass.
Miljøet; støvete professorer på Blindern kobla til studenter, med venner og kjendiser i kulissene.
For de som har sett Big Bang Theory er det lett å assosiere hva denne boka handler om. Skarpe intellektuelle hjerner med sosial intelligens som står til stryk. Enten liker man det, eller så synes man det er tåpelig. (Og tåpelig er det, naturligvis, der ligger jo humoren.) Ei viktig og interessant problemstillingen er hvordan professorenes antipatier og forelskelser spiller inn på behandling av studentene og de karakterene de får. Objektivitet i karakterfastsettinga? Nei, det finnes da viktigere ting i livet.
Og bakom svever Petter Dass og Umberto Eco.

Brukte lang tid på å komme gjennom denne boka. La den fra meg i perioder, og det er aldri et godt signal. Ingen "page turner" med andre ord. Noen historier fra det ville livet til Keith Richards humrer du godt av, men når han går i detalj og beskriver gitartekniske ting er det dørgende kjedelig, selv om jeg selv spiller gitar. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med en litt bitter bismak. Totalinntrykket er at dette er en tragisk historie. Du får innblikk i mange tragiske skjebner som har vært innom livet til denne karen. Livet hans har slettes ikke vært lett.

Denne siste boka om Carl Mørck og avdeling Q skuffer stort og føles som en lang ørkenvandring. Ganske så uspennende og alt for lang. Denne og andre bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Nydeleg bok med fantasktiske personskildringar. Her er det humor og alvor, bibelske under og tragediar. Ei eventryleg bok om ein far med to sonar og ei dotter. Me ser historia gjennom 11 år gamle Reuben sine auge.

Jeg valgte også å avbryte boka. Hang meg opp i noen ord i den norske oversettelsen; det ville være søtt av deg, like som to dråper snørr var et annet. Hovedperson Pirjo engasjerte ikke. Og disse enerverende opprettingene når Assad sier noe feil eller ikke forstår. Huff.

Har lagt inn en pause etter å ha lest 15% av boken, den skjedde rett og slett like og var noe kjedelig. Skal nok gi boken sjanse til etterhvert...

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.

"Slåttekar i himmelen", Edvard Hoem
Det er slett ikkje alle forfattarar som kjem seg unna med å bruka eit ord som "neger" i ei bok skriven i 2014. Edvard Hoem gjer det. For han er ein bauta, en ordkunstnar, ein som tek både tida han er i, den vi går inn i, og vår historie på fullt alvor. Han tek både tida og rommet med heile seg.
Dette er ei fole god bok om ein mann med ein ljå. Hans familie, hans naboar, valg, prioriteringar, draumar og arbeidsliv. Mykje arbeidsliv - for lite - på slutten av 1800-talet.
Hoem tek både tida og rommet i denne forteljinga effektivt med truverd. Han får fram det usagte, for ein treng slett ikkje bruka for mange ord, berre ein velgjer dei rette orda. Edvard har det rette laget med ord, nett slik oldefaren hans hadde med ljåen. Skarpt handtverk, godt skrive, med ei språkføring og ordvalg som passar tida foteljinga er frå svært godt. Her er både gaptratsar, treskoltar og andre mørkemenn - og kvinner med trolldom. Det var ei tøff tid, og det meste dei gjorde røynde på. Ein fekk lite gratis, sjølv kor mykje dei ba til Vårherre.
Han beskriv eit hardt liv, med mykje usikkerheit og armod, men og om draumar om honning og mjølk i et anna land - Amerika. Han fylgjer folk i Romsdal, i og ved Molde, om livet deira der. Om valg. Vanskelege valg om utvelgelse og kvalar. Han fylgjer nokon over til Minnesota. Fortel kor dei der må kjempe for å bevare seg sjølv, sine og sin kultur - og han gjer det med stil, i eit godt skildra persongalleri, med historisk truverd. Sjølv om ikkje alt er heilt sant, så kunne det ha vore det - det er i vert fall heilt sant, for Hoem er ikkje ein historeforfalskar - han er ein historieskapar.

Ikke verdens best skrevne roman kanskje, men en liten eye-opener fro os som bruker Google litt for mye...
En moderne utgave av 1984 kanskje?

Kan med hell leses før eller etter Greenwalds "No place to hide", slik jeg gjorde i sommer. Her dekkes de kommersielle aspektene og konsekvensene for privatliv og liberale verdier som informasjons -og overvåkningssamfunnet innebærer. "The Circle" er en science fiction om en skremmende nær fremtid og dermed meget relevant.

Forføreren er rett og slett en vidunderlig bok. En bok man blir beriket av å lese.

Var det noen som så oversikten over bibliotek i dagens Aftenposten? Kunne tenkt meg en kopi av ST. GALL-BIBLIOTEKET i stua mi etter at de har ringt fra Hamar! PEABODY burde kunne tjene som modell for nyttig bruk av dagens fengsler når løvene og lammene engang gresser side om side.

Jeg vil anbefale deg å lese de i rekkefølge, man følger jo de samme etterforskerne. :)

Ferdig med bok I og II og godt igang med bok III.

Har lest alle de flotte innleggene dere har postet og det er veldig inspirerende og gøy, samt at det bidrar til at lesingen av Middlemarch går lettere, for ikke å snakke om at den blir lest i det hele tatt. Dette er nok ikke en bok jeg hadde kommet gjennom på egen hånd.

Til nå har vi blitt presentert for et stort persongalleri og blitt godt kjent med innbyggerene i Middlemarch. Den ytre handlingen har ikke vært så stor i de to første bøkene og det har medført lite spenning og mangel på det som driver en historie fremover. Til gjengjeld så er personskildringene så ekstremt gode og fortellerstilen så utrolig bra at det har vært en fryd å lese.

Nå som jeg har startet på bok III så føler jeg at det har vært nyttig å ha kommet så under huden på hovedpersonene. For nå som jeg leser om Fred og hans familie har jeg jo inngående kjennskap til dem. Samtidig er jeg utrolig spent på å få vite hvordan det går videre med alle de andre vi har blitt kjent med.