Bokelskere.no

Krig, slagmark, lemlesting, forræderi og svindel er viktige stikkord for innholdet i denne boka. Dette sulle kanskje varsle om en dyster tone, men det stemmer overhodet ikke. Boka er nemlig skrevet på en morsom måte, full av satire og ironi. Hovedpersonene her er de to unge soldatene Albert Maillard (en litt usikke, fryktsom type, vant til å bli hundset av sin egen mor) og kompisen hans rikmannssønnen Edouard Pericourt. En annen viktig person er deres felles fiende, løytnant Heni d’Aulney Pradelle som stammer fra en fattig adelsfamilie.
Handlingen starter i slutten av 1. verdenskrig. Et sted i Nord-Frankrike kommanderer løytnant Pradelle sine soldater opp av skyttergravene De skal erobre en høyde der tyskerne befinner seg. Det er i slutten av krigen, utfallet er klart. Løytnanten ønsker et framstøt som kan gi ham heltestatus For å oppildne sine soldater sender han to av dem i forveien som speidere. Snart kommer meldningen om at begge disse er skutt. I ryggen, merkelig nok! I samme stund som Albert ser og skjønner sammenhengen, er Pradelle der og dytter ham ned i et stort hull i bakken. En granat eksploderer, jord raser ned i hullet og begraver Albert. Edouard er der, og med stor møye klarer han å grave fram den andre, men så eksploderer en ny granat. Edouard får ansiket sitt sprengt i stykker. Han våkner opp på et militærsykehus med voldsomme smerter. Nederste delen av munnen er bare et gapende sår. Han kan ikke lenger snakke. Albert sitter ved sengen hans dag og natt og forsyner ham med morfin.
Edouard vil ikke gjenforenes med familien sin. Han har stor angst for sin far som han aldri har fått ordentlig anerkjennelse hos. Han får Albert til å skrive et brev til faren der det meddeles at Edouard er død. Men så dukker Edouards søster Madeleine opp- Hun ønsker å hente brorens levninger hjem. Albert blir med ut på slagmarken og anviser en helt tilfeldig gravplass. Albert og Edouard må vente lenge på transport hjem til Paris- Da de endelig reiser, er det under falskt navn (navn til soldater som er registrert savnet). Edouard blir tilbudt en transplantasjon, men han vil ikke. Det blir til at Albert tar Edouard hjem til seg. Men Albert strever å få skrapt sammen nok penger til dem begge og til morfinen Edouard er helt avhengig av, tilbringer kameraten all tid innendørs, ofte sammen med husvertinnens datter som skaffer ham utstyr til å lage eksentriske ansiktsmasker. Nå som sønnen skal være død har den rike og mektige fabrikkeieren Pericourt fått store samvittighetskvaler. Han angrer dypt på sin holdning overfor sønnen. Datteren Madeleine har nå giftet seg med løytnant Pradelle som hun lærte å kjenne på sin tur til fronten.
Den franske stat vil hedre sine døde soldater. Pradelle stiller seg i spissen for dette arbeidet, men korrupt og grisk som han er, vil han sørge for at mest mulig av pengene som bevilges, havner i hans egen lomme. Han engasjerer underbetalte utenlandske arbeidere, bestiller de aller billigste og minste kistene osv. Men en statsfunksjonær som kommer for å inspisere oppdager det ene alvorlige misholdet etter det andre. Dette fører til Pradelles ruin, også på hjemmebane der han blir avvist av sin nå gravide kone.
Samtidig har også Edouard fått en idé. Han vil selge vakre gravmonumenter. Kataloger med tegninger blir trykket opp og forhåndsbetaling kreves. Men så kommer deadlinen (som er satt til 14. juli). Da må Edouard og den langt mer engstelige og nølende Albert ha gått under jorden. Billetter til en reise som skal bringe dem til de franske kolonier i Afrika, er bestilt. Men på avreisedagen mangler Edouard. For første gang på lenge går han alene ut på gata iført en maske som gir ham tilbake hans opprinnelige ansikt. Hans far kommer kjørende og får se sin ”døde” sønn stående midt i kjørebanen. Han greier ikke å stanse i tide.........
Midt oppe i den elleville handlingen hviler boka på et dypt moralsk fundament. Forfatteren viser hvor meningsløs og grusom krigen er. Samtidig blir kameratskap og trofasthet fremholdt som det positive.

Hørte denne på lydbok og har kanskje derfor en annen opplevelse enn om jeg hadde lest den, men jeg likte denne veldig godt! Leste den i utgangspunktet fordi filmen er på vei og jeg elsker å lese boka først for deretter se filmatiseringen. Hadde lest mye blandet om boka på forhånd, så forventningene var ikke skyhøye. Ble dermed positivt overrasket og mot meg virkelig rive med i denne fortellingen. Det er sjelden jeg klarer å like bøker hvor jeg finner hovedpersonen såpass usmakelig som her...! Det i seg selv - å like boka til tross for at en ikke kan fordra hovedpersonen - sier litt om at boka er bra. Men så er vi jo alle ulike da... Så alle kommer ikke til å like den. Litt som at jeg aldri kommer til å like jojo Moyes bøker, selv om "alle andre" forguder dem

Merkelig bok. Fengende. Anderledes. Griper tak i leseren og kommer inn under huden. Spesielle personer, alt fra hovedpersonen, som forteller historien, innimellom direkte henvendt til leseren, til lillesøsteren som forteller og skriver egne historier, og faren, den mest spesielle av alle, og kanskje det bærende element i historien? For ikke å snakke om broren Davy, som på mange måter faller litt utenfor og setter familien på prøve. Lesverdig. En bok som sitter igjen i deg etter at siste side er lest. Anbefales!

Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou.
Dette er den sjette boka i Jan Guillous hundreårsprosjekt. Den første, Brobyggere, var aller best og tok pusten av meg flere ganger, så jeg bestemte meg der og da å lese hele serien. Har ikke angra ett sekund, selv om bøkene er noe ujevne. Nr tre, Mellom rødt og svart, var kjedeligst. Så til denne siste:

Vi følger Eric, og fortellerstemmen var i perioder litt krevende og spennende, og man er lenge usikker på hvem han forteller til, for dette ordet"du" dukker opp av og til, og den allvitende fortellerstemmen er der ikke. Undringa og spenninga om hvem Eric, jeg-stemma, fortalte historia til ga boka en egen dimensjon. Det var et veldig flott grep i ei så tykk bok som skal romme så mye. For når ei bok skal skildre ei tid, er ikke alt like spennende, selv om det må være der for å få helheten. Det er da det gjelder å kunne å skrive - noe Guillou kan.
I de første bøkene hadde han større læret, dypere tablå og flere dramatiske hendelser enn i denne som går tettere på personene og har flere detaljer i kulissene.
Håper Jan Guillou blir hundre år, minst, sånn at han rekker å skrive om et tidsbilde jeg også har opplevd.
Kjempebra bok.

Jeg elsker denne serien. Denne boken er annerledes enn de andre i og med at handlingen ses fra perspektivet til et barn/ung tenåring. En sår (til tider vond), varm og tidvis svært morsom bok, som også omhandler klasseforståelse og dannelse.

Hei Anne

Jeg lagde ei liste med seks favoritter for 10-15 år siden i en annen sammenheng. Begrunnelsene er også fra den tida, eller eldre. Håper den kan være til nytte også i dag:

Frydenholm av Hans Scherfig (Kun på dansk)
Vredens druer av John Steinbeck
Steppeulven av Hermann Hesse
Helvete eller høy sjø - vi kommer av Ivar Myklebust
Strega av Andrew Vachss
Tvers igjennom lov av Thorkild Thorkildsen

Når jeg skal velge favorittbøker blir det ei blanding av favorittforfattere og -bøker. Jeg blei overraska over hvor vanskelig dette var. Lista kunne lett inneholdt 40 bøker. Samtidig er jeg usikker på om valget ville blitt likedan hvis jeg hadde lest bøkene idag og ikke for 30 år siden, slik tilfelle er med noen av bøkene på denne lista.

Frydenholm av Hans Scherfig

Danmark hadde en rekke kommunistiske forfattere etter andre verdenskrig. Scherfig var kanskje den fremste av dem. Frydenholm avslører dobbelmoral og dobbeltholdning under andre verdenskrig. De gode borgerne i boka samarbeida med - og profitterte på tyskerne så godt de kunne, mens kommunistene blei arrestert - arrestert og internert - etter lister utarbeida av det danske sikkerhetspoliti før krigen. Og hva tror du skjedde da krigen var slutt og de danske kommunistene kom hjem "fra skauen"?

John Steinbeck er en forfatterne jeg lærte om på skolen - og derfor synes var dødskjedelig.
Mange år seinere gjenoppdaga jeg ham, på den lille grensekafeen i Gyvelde, på kystveien mellom Belgia og Frankrike.
Vi skulle til Boulogne Sur Meer med laks, fortolla som vanlig på Gyvelde, og spiste middag mens vi venta. Og snakka om bøker. Knut'en fra Bergen slo et slag for Steinbeck. "Ingen kan skrive som han" - sa Knut.

Jeg gikk på biblioteket og lånte Om mus og menn da jeg kom hjem. Enormt dyktig skrevet. Deretter lånte jeg Vredens druer og var solgt.

"Så denne lange pinsedagen leser jeg om Tom Joad - om søstera Saronsrose, om mor og onkel John, om predikanten Jim Casy som blir slått i hjel når han ikke lenger vil prate om himmelen, men kjempe for bedre forhold for fattigfolk på jorda. Jeg leser om småbrukerfamilene som emigrerte til California under den store depresjonen. Og Steinbeck tar meg med i lastebilen til familen Joad langs route 66 så jeg føler dumpene i veien på den lange turen mot California. Gjennom støvet og fattigdommen, gjennom den kyniske volden fra jordeiera og gjennom samholdet i regjerings-campen. De blir utskjelt som Okies, fra Oklahoma.
Steinbeck skjærer med uhyggelig klarhet inn i folks hjerter og hjerner, han veit hva det er å jobbe, og han kan å skrive."

Boka blei forbudt flere steder i USA da den utkom. Den blei brent to ganger i Salinas. Vredens druer er oversatt til nesten alle tilgjengelige språk i verden, og er foreløpig solgt i over 15 millioner eksemplarer.

"Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or a decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes, Mom, you'll see me."
"The Ghost of Tom Joad" av Bruce Springsteen

i 2012 blei jeg intervjua om Vredens Druer på P2 (7 minutter og 10 sekunder)

Steppeulven av Hermann Hesse
Hesse blei født i Calw i Tyskland i 1877. Flyttet til Sveits i 1911. Døde i 1962. Solgte bøker og dreiv antikvariat i Basel, og utga sin første bok 1904.
På mange måter er Hesse en kultforfatter, og for meg rager Steppeulven over de fleste andre bøker i verden. Den traff meg så hardt i sjela da jeg var 19 år at jeg nok aldri kom over den.
Boka kom ut i 1927. Hesse gjennomgikk psykoanalyse hos Carl Gustav Jung under første verdenskrig, og alle hans store bøker er skrevet etter det. Demian (1919), Siddhartha (1922), og Glassperlespillet (1943).

Steppeulven forteller historia om Harry Haller - hans konflikter mellom ånden og kroppens behov - og vår vestlige sivilisasjon. De av oss som kjenner seg igjen ligger dårlig ann! "Adgang kun for forrykte".

Helvete eller høy sjø- vi kommer av Ivar Myklebust
DE SISTE 4-5 åra har jeg nesten ikke lest ei bok, hvis en da ser bort fra cowboybøker. En av de få "skikkelige" bøkene jeg har lest, har imidlertid gjort et så kraftig inntrykk at jeg ikke klarer å glemme den. I lang tid har jeg hatt tanker om å skrive om denne boka, men det lengste jeg har drevet det til er å preike om den til kameratene, og lånt den bort. Mitt eksemplar er derfor både flisete og skittent, slik ei virkelig god bok skal være.
Boka er utgitt på et lite forlag som holder til i fjæresteinene ikke langt fra Lindesnes fyr. Om boka fremdeles finnes på lager veit jeg ikke, men bokhandleren har den kanskje.
Den bærer den lange og noe pussige tittel: Helvete eller høy sjø, vi kommer. Boka er fra krigen, og handler om krigseilernes innsats og liv, men la meg i samme åndedrag si: Dette er ikke ei vanlig krigsbok. Dette er knapt nok ei bok i det hele tatt, dette er et livsverk. Livsverket til byssegutten og seinere kokken Ivar Myklebust fra Kristiansand. Det er ting å utsette på språk, komposisjon og sånne ting, men det betyr ingenting, for dette er ekte. Det gjør på en måte boka enda mer "ekte" at den ikke er perfekt. Myklebust sutrer ikke, han er heller ikke upersonlig eller gir kalde fakta om krigen, han gir ei varm, levende miljøskildring av det helvete sjøfolka gikk gjennom, samtidig som han klarer å fortelle om festene i Rotterdam og damene på St. Helena. Miljøet han skildrer kjenner jeg igjen fra trailersjåfører og andre "rekende fanter". Han krydrer boka med historier, uten å bli vulgær. La meg gi et eksempel:
Skuta "Egerø" som Myklebust seiler med nesten hele krigen, er på vei til Norge 9. april 1940. De snur og går til England, og blir liggende ei stund i Liverpool. På sjømannsklubben til kjerka treffer byssegutten ei engelsk jente som han avtaler stevnemøte med søndag formiddag i hennes hjem, med hennes mor som anstand. A decent english home må vite. 19-åringen er ikke lite nervøs, og ikke for stiv i engelsk. Han drar innom pubben og skyller ned en halvliter på veien. Der ser han en av de lokale gutta komme inn. "How are you today, Jack" spør barkeeperen. Og Jack svarer: "Not so fuckin' bad", et uttrykk som er vanskelig å oversette, men jeg tror dere har ei viss peiling.
Og du har kanskje allerede gjetta resten. 19-åringen blir møtt i døra av mora til den utkårede, og da hun høflig spør hvordan det står til, bruker Muklebust sin nylærte svarfase. Den fine fruas underunderkjeve faller ned, døra lukkes og byssegutten ser aldri kjæresten igjen.
"Helvete eller høy sjø" klarer denne fine ballansen mellom fakta og liv, mellom konvoier, lasting, fritid og festing. Dessuten finnes endel interessante personskildringer, jeg synes spesielt skipperen er god. "Kaptein Tomas", med en naturlig autoritet og orginalitet som gjør det lett å se han for seg. Konvoier er noe "forbanka herk", tyskerne er noen "forbanka lømler", og hver julaften inntar han sine 2 årlige geneverglass og synger den gamle shantyen "Rolling home". Juleønsket er det samme hvert år: "Neste julaften hjemme". Tomas seilte ute sammenhengende fra 1936 til 1946, og det var ikke enestående. Myklebust lar seg ikke overmanne av den sentimentalitet eller bitterhet som som nødvendigvis må ligge der, og som leseren føler. Flere ganger måtte jeg tørke brillene, eller le så folk snudde seg etter meg på trailerkafeene når jeg leste.
Avslutninga er sterk, og den knekte kanskje flere sjøfolk enn selve krigen gjorde. Etter fem år med olje i lasterommet og ammunisjon som dekkslass, er "Egerø" på vei til Murmansk når freden kommer. Aller regner med å gå til norsk havn etterpå, men nei. Hør på dette: Som takk for krigsinnsatsen fikk de ikke gå til Norge for å få avløsning, de blei sendt ut på ei ny runde til samtlige steder de hadde vært i løpet av de fem åra krigen hadde vart. New York, Texas, Malta, Suez, Cape Town, Abadan, Sydney, Brisbane, Suez, Port Said, Alexandria. Strafferunden var over 23. mars 1946, og mannskapet kunne reise hjem. Til et land hvor Northrashipfondet ikke utbetalte dem hyra , og hvor unionen jevnt over gav faen. At ikke 100 prosent av krigseilerne blei alkoholikere og uteliggere eller terrorister er ufattelig for meg. Men i likhet med min yrkesgruppe hadde de vel fått tålmodigheten inn i blodet.
Myklebust har hatt styrke nok til å skrive seg gjennom krigen, også som en form for terapi. Dette er arbeiderlitteratur med livet som innsats. Vel blåst, kokken!
(Fra en anmeldelsen jeg skreiv i Klassekampen 9.9.1987)

Strega av Andrew Vachss
Vachss skriver korte, skarpe setninger, han er lett å forstå, skaper nydelige bilder i sine utrolig spennende bøker, han skriver groteske og ekle men samtidig kjærlige og varme historier om storbyen og livets skyggesider.
Helten i de flesta av Andrew Vachss bøker heter Burke, en knallhard antihelt. Burke og kameratene hans lever delvis under jorda i New York, og i krimromanene valser de opp med overgriperne på sin egen hardtslående måte. Siden 1985 har Vachss utgitt seks Burke-romaner: Flood, Strega, Blue Belle, Hard Candy, Blossom and Sacrifice.

Andrew Vachss driver sjøl sin advokatvirksomhet i New York og klientene er utelukkende barn og unge som er ofre for misbruk og seksuelle overgrep. Vachss er en anerkjent ekspert på psykopatiske kriminelle og på overgrep mot barn. Han har jobba som direktør for et maximum-security fengsel for unge overgripere og som sosialarbeider for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og sa at da han fant en elleve måneder gammel baby som var smitta av gonore fikk han nok. Etter en rekke fagartikler som ikke blei lest av andre enn dem som kjente problemene fra før bestemte Vachss seg for å skrive bøker, bøker som traff et stort publikum, bøker som traff meg, og kanskje treffer de også deg...?

Tvers igjennom lov av Thorkild Thorkildsen
Dette er den siste boka jeg har lest, avslutta den forrige uke. Den viser at det skrives gode bøker også idag. Krimbok, Thorkilds tredje. Handler om en lastebilsjåfør, noen hælere, en purk som er tidligere sjømann. Boka har et snekkerlag i hovedrolla, samt endel skurker og drittsekker på begge sider av loven. Pluss noen tøffe unger, ei bikkje og ei jernbanevogn på Oslo øst. Syndikalister i Porsgrunn og et skikkelig ran. Og et dikt av Rudolf Nilsen som ramme:

Tvers igjennom lov til seier,
ikke går det andre veier.

Litt ironisk i denne sammenheng da.

Slik skulle alle bøker være; at man føler behov for å ha gultusjen i hånda mens man leser, klar til å merke av alle de vakre ordene og bringebærdropsene.

Denne boka ble bare bedre og bedre dess mer jeg leste. En litt annerledes bok fra det j eg normalt velger, og det visste seg å være en god type annerledes. Oppfølgeren ligger allerede klar på nattbordet

Likte godt språket her, fargerikt og ikke fullt av "overfladiske" /unødvendige skildringer. Likte også at vi om lesere fikk følge to av karakterene ikke bare en. Å i tillegg lære mer om livet på slutten av 1800-tallet gav meg også veldig mye glede da boka er lærerik uten å være belærende.

Fouten historie, slekt, kjærlighet, og forhold, anser jeg skam som et ganske sentralt tema, eller følelse, i denne boka. Skam knytta til familie, penger og selvet

Jeg fullførte, men uten særlig entusiasme etter hvert som likhaugen vokste. Her ble det for mye av alt.

Hadde jeg kunnet flytte inn i en bok hadde jeg definitivt valgt denne.

Takk for mange gode poenger :-)
Nå vet vi jo etterhvert en del om anmelderne også, noen av dem blir jo kjendiser i kraft av å være anmeldere, dog i en noe engere krets, får vi tro ;-) Og flere av dem er forfattere selv, som Ingvar Ambjørnsen og Knut Faldbakken.

Jeg reagerte litt på Rohdes oppfatning av internett, det virker som om hun ikke helt har skjønt hvordan ting funker. En fantasillion likerklikk e.l er ikke det samme som at uhorvelig mange syns boka di er knall. I Dagsavisen skriver journalist (og krimanmelder) Geir Rakvaag om Imdb:

En fersk analyse i det amerikanske herremagasinet Mel viste hvordan
IMDb fungerer. Med hemmelige beregningsmetoder som forsterker allmenn
konsensus, dominert av mannlige entusiaster mellom 18 og 29 som ikke
har annet å bruke tida på enn å rangere filmer. For eksempel har ingen av de 20 øverste filmene på deres aller-beste-liste kvinner i sentrale roller

Akkurat det var litt nedslående, for jeg bruker rangeringen på Imdb flittig, men jeg har allikevel i bakhodet hvordan dette vanligvis går til. F. eks kåret VG for noen år siden Shawshank Redemption (Frihetens regn) til verdens beste film (eller noe sånn) og Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo til beste norske roman. Begge deler var resultatet av organiserte kampanjer på VGNett.

I det hele tatt syns jeg Rohdes innspill er litt merkelig. De færreste oppfatter vel anmelderes ord eller rangeringen på diverse nettsider som lov?

Veldig godt innlegg. Ja takk, begge deler sier nå jeg. Litteraturkritikeren og lesernes vurderinger utfyller hverandre. Men hvis jeg måtte velge mellom ett terningkast fra en anmelder og hundre leservurderinger, ville jeg ha valgt det siste.

Markedet bestemmer, men vi må huske på at bransjens bokråd også til en viss grad forhåndsbestemmer hva som skal stå på bestselgerlistene. I disse dager bestemmer bokhandlerkjedene hvilke bøker som skal stå mest synlig i de største stablene i butikkene til høsten.

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

Nå er nettsaken ute - kommer i papiravisa i morgen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Rohde_-folkets-dom-er-noen-raske-tastetrykk-unna--Kristin-Over-Rein-8434775.html