Bokelskere.no

Takk for mange gode poenger :-)
Nå vet vi jo etterhvert en del om anmelderne også, noen av dem blir jo kjendiser i kraft av å være anmeldere, dog i en noe engere krets, får vi tro ;-) Og flere av dem er forfattere selv, som Ingvar Ambjørnsen og Knut Faldbakken.

Jeg reagerte litt på Rohdes oppfatning av internett, det virker som om hun ikke helt har skjønt hvordan ting funker. En fantasillion likerklikk e.l er ikke det samme som at uhorvelig mange syns boka di er knall. I Dagsavisen skriver journalist (og krimanmelder) Geir Rakvaag om Imdb:

En fersk analyse i det amerikanske herremagasinet Mel viste hvordan
IMDb fungerer. Med hemmelige beregningsmetoder som forsterker allmenn
konsensus, dominert av mannlige entusiaster mellom 18 og 29 som ikke
har annet å bruke tida på enn å rangere filmer. For eksempel har ingen av de 20 øverste filmene på deres aller-beste-liste kvinner i sentrale roller

Akkurat det var litt nedslående, for jeg bruker rangeringen på Imdb flittig, men jeg har allikevel i bakhodet hvordan dette vanligvis går til. F. eks kåret VG for noen år siden Shawshank Redemption (Frihetens regn) til verdens beste film (eller noe sånn) og Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo til beste norske roman. Begge deler var resultatet av organiserte kampanjer på VGNett.

I det hele tatt syns jeg Rohdes innspill er litt merkelig. De færreste oppfatter vel anmelderes ord eller rangeringen på diverse nettsider som lov?

Veldig godt innlegg. Ja takk, begge deler sier nå jeg. Litteraturkritikeren og lesernes vurderinger utfyller hverandre. Men hvis jeg måtte velge mellom ett terningkast fra en anmelder og hundre leservurderinger, ville jeg ha valgt det siste.

Markedet bestemmer, men vi må huske på at bransjens bokråd også til en viss grad forhåndsbestemmer hva som skal stå på bestselgerlistene. I disse dager bestemmer bokhandlerkjedene hvilke bøker som skal stå mest synlig i de største stablene i butikkene til høsten.

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

Nå er nettsaken ute - kommer i papiravisa i morgen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Rohde_-folkets-dom-er-noen-raske-tastetrykk-unna--Kristin-Over-Rein-8434775.html

Jeg er i ferd med å skrive et leserinnlegg som svar på Hanne Kristin Rohdes kronikk i Aftenposten - Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig.

Den handler om at hun synes det er urettferdig at en litteraturkritiker i en avis kan gi et terningkast og på den måten bedømme boka.

Mot slutten av kronikken kommer hun inn på det som er interessant. Hun ønsker nemlig vurderinger fra leserne, og etterlyser noe tilsvarende som IMDB er for film. Hun har tydeligvis ikke fått med seg Goodreads.

Her på Bokelskere.no har Mørke hjerter fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 105 lesere), og Bare et barn har også fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 53 lesere). Kjemp for alt hva du har kjært har bare fått ett terningkast (en 3-er), så det er ikke representativt.

Om flere av dere har lyst til å gi sitt terningkast og/eller skriftlige vurdering til Hanne Kristin Rohdes bøker, så gjør det nå straks, så rekker jeg å få det med i leserinnlegget, som jeg sender inn litt senere i dag.

Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.

Velkommen til det usynlige biblioteket, en «nesten verden» reservert for lesehester og bibliofile. Her vil du bevege deg mellom sjangere, og du vil besøke science fiction, steampunk og den gode gamle detektivromanen.

Likte jeg boken? Ja og nei. Boken har en del interessante idéer og underholdende elementer. Dessverre mangler det noe på utførelsen, både med hensyn til språket og handlingsforløpet. Jeg opplevde boken som noe kjedelig, irriterende detaljert og lang. For full anmeldelse, se: edgeofaword: the Invisible Library

Vrien bok å anmelde... Skal man se den isolert? Vurdere den som en faktisk del av Millennium-serien og måle den mot Larssons tre orginale? Eller til og me ta inn bakteppet med far/bror Larssons grenseløse umoral, griskhet og gravskenderi? Jeg hadde bestemt meg for en blanding av de to første - måtte likevel overkomme et smakløst etisk høydesprang for å klare å kjøpe boken...!
Den skuffer IKKE om man ønsker fordommer bekreftet! Lagercrantz klarer IKKE å forvalte Blomquist og Salander i Larssons ånd - det er noe flatt og uengasjerende i personskildringene, som gjør at heltene som i Larssons penn penetrerte rett inn i blodbanen og satte følelsessentrene i rock&roll-modus, nå bare gir sløv bakgrunns-musac i en ganske likegyldig frontallobe! OG: storien ville kanskje holdt til en bok på 300 sider, men er tøyet til 500... Det er noe Adler-Olsensk i språket - og det er ikke positivt ment!
Stryk fra denne bokelsker - som unnlater å gi terningkast 1 utelukkende i erkjennelse av en viss emosjonell forutinntatthet!
Så er det å håpe at Millennium og Lisbeth Salander nå får hvile... - om ikke Larssons fjerde orginalmanuskript en gang i framtiden kan slippes.

Hestekrefter er en roman som ga meg lyst til å vaske bilen og sjekke oljefilteret, og de som kjenner meg vet at slike lyster ikke er dagligdagse. Anbefales!

Denne likte jeg. Her var det mat av flere slag. Kunnskap om litteratur. Interessante person og miljøskildringer og en ganske allsidig komposisjon.
Jeg kom tilfeldigvis over boka - (takken for en malerjobb), og med Fyrsten og Wonderboy i lesehylla fra før, var det en fin gave. (Av de to likte jeg Fyrsten best.) Francis Meyer kom på andreplass.
Miljøet; støvete professorer på Blindern kobla til studenter, med venner og kjendiser i kulissene.
For de som har sett Big Bang Theory er det lett å assosiere hva denne boka handler om. Skarpe intellektuelle hjerner med sosial intelligens som står til stryk. Enten liker man det, eller så synes man det er tåpelig. (Og tåpelig er det, naturligvis, der ligger jo humoren.) Ei viktig og interessant problemstillingen er hvordan professorenes antipatier og forelskelser spiller inn på behandling av studentene og de karakterene de får. Objektivitet i karakterfastsettinga? Nei, det finnes da viktigere ting i livet.
Og bakom svever Petter Dass og Umberto Eco.

Brukte lang tid på å komme gjennom denne boka. La den fra meg i perioder, og det er aldri et godt signal. Ingen "page turner" med andre ord. Noen historier fra det ville livet til Keith Richards humrer du godt av, men når han går i detalj og beskriver gitartekniske ting er det dørgende kjedelig, selv om jeg selv spiller gitar. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med en litt bitter bismak. Totalinntrykket er at dette er en tragisk historie. Du får innblikk i mange tragiske skjebner som har vært innom livet til denne karen. Livet hans har slettes ikke vært lett.

Denne siste boka om Carl Mørck og avdeling Q skuffer stort og føles som en lang ørkenvandring. Ganske så uspennende og alt for lang. Denne og andre bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Å, jeg elsket denne boken! Som et møte mellom favorittforfatterne Levi Henriksen og Robert Goddard, med et snev av "Gulldronning, perledronning"! :-) Her stiger spenningen etterhvert som stadig nye funn i familiehistorien fører oss både til første og andre verdenskrig samt skjebneåret 1971, - men ikke minst til hendelsene i nåtid som bringer
oss både til Gudbrandsdalen, Shetland og Frankrike. Og gjennom det hele går en rød tråd med kunnskap om og kjærlighet til trevirke og dyktig håndverk. Historien er imponerende godt komponert og gjør stadig nye spennende vendinger, men alt blir forklart og gir mening, og vi sitter ikke igjen med noen løse tråder. Og spenningen varer til siste side, - mesterlig!

Skyggegutten er en noir thriller fra Stockholm-miljøet. Språket og spenningen er utporsjonert med kunnskap og litterær tyngde. Rytmen er rask og historien engasjerte både hjertet og hjernen. Det er alltid noe å gruble på etter å ha lest en roman av Vallgren.

Overklassegutten Joel Klingenberg og
ungdomskriminelle Danny Katz har begge tilpasningsvansker, men også en spesiell språkteft. De blir rekruttert til den samme militære tolkeskolen. De blir nære venner, men venner som mister kontakten etter endt utdannelse.
Da Joel forsvinner noen år senere blir Danny kontaktet av hans kone for å undersøke saken. Hun blir drept og Danny blir mistenkt.

Kan Danny finne den egentlige morderen før det er for sent? Og hvem er Eva som Danny ikke kan glemme og som plutselig dukker opp?

Historien har en mørk sitrende stemning. Barn forsvinner. Fedrenes synder setter dype spor i senere generasjoner. Det er hverdagslige hemmeligheter og skjulte militære agendaer. Voodoo og dop i flere varianter. Ensomhet som ødelegger. Om å være alene i familien og i mengden. Men også kjærlighet i mange former og vennskap som varmer.

Vallgren bruker skygger, kontrastene mellom det lyse og mørke som et effektivt virkemiddel. Han viser leseren skyggesidene både i samfunnet og i menneskene. Flere av bokens personer passer til tittelen Skyggegutten. Joel blir en skygge da lillebroren blir bortført og hans foreldre ikke lenger ser han. Lillebroren, Kristoffer blir også slik en skygge over Joels liv. Danny lever i skyggene både som narkoman og som mistenkt for mordet på Joels kone. De tydelige motsatsene (som hvit/ farget, fattig/ rik, religion/overtro) skaper en spennende dynamikk i historien.

Jeg liker romanen, men jeg hadde nok for store forventninger for jeg ble skuffa over slutten. En spenningsroman trenger ikke å være realistisk eller troverdig for at jeg skal bli begeistret, men når intrigen og løsningen blir for fjollete kjeder jeg meg.

Om det kommer en bok til om Danny Katz så skal jeg lese den.

Murstein .........og så lett å komme gjennom --lavmælt og sår --jeg VAR der ,med på ferden--i gamlestua - med bestefar- kjente Einars sorg og fortvilelse langs Somme---på sætra, i bølgene.I 2 dager --ikke åndeløst spennende- men sammen med "jeget"----- i ham . En sjelden opplevelse-

Nydeleg bok med fantasktiske personskildringar. Her er det humor og alvor, bibelske under og tragediar. Ei eventryleg bok om ein far med to sonar og ei dotter. Me ser historia gjennom 11 år gamle Reuben sine auge.

Jeg valgte også å avbryte boka. Hang meg opp i noen ord i den norske oversettelsen; det ville være søtt av deg, like som to dråper snørr var et annet. Hovedperson Pirjo engasjerte ikke. Og disse enerverende opprettingene når Assad sier noe feil eller ikke forstår. Huff.

Har lagt inn en pause etter å ha lest 15% av boken, den skjedde rett og slett like og var noe kjedelig. Skal nok gi boken sjanse til etterhvert...

"Ei uke i København", Olav Bjorå
For ei fantastisk lita pærle av ei bok.
Først følger vi noen vidt forskjellige folk hver for seg, og man aner at de fleste vil prege fortellinga på sitt vis. Vel, de fleste gjør det, og det blir både dramatisk, lunt, spennede og gåtefullt - særlig etter et sjelsettende vendepunkt i boka. Både Søren Kierkegård og Dan Brown er nevnt i boka, og deres arv er på hvert sitt hvis med i boka. Jeg bruker å leite etter de gode setningene i bøker, de som forteller noe, de som gjør en vending, de som er gode og lese, gode å smake på - og å ta med seg videre i livet. Denne boka hadde mange sånne. Dette er ei bok som er full av gode setninger, gode råd og mye livsvisdom, men uten at det blir påtagende og moralistisk. Rett og slett en god dannelsesroman, en god mystisk og gåtefull dannelsesroman, ei reise gjennom livet, på ei uke, hvis handling er lagt til Køben med personer fra de skandinaviske landene. De har et utrolig godt driv med sine små kapitler - sånn at det er lett å bare lese ett til, så enda et osv.....
Prøv da vel.
Det ryktes at Olav Bjorå skriver flere romaner - gleder meg.