Bokelskere.no

Jeg syns det er en bok med tyngde og godt innhold. Syns det blir feil å sammeligne Ekeberg med Follett. Denne boken er norsk historie, selv om den skrevet som en roman med mye fri fantasi. Jeg ble glad i persongalleriet og føler at jeg ble godt kjent med dem, og gleder meg til neste bok.

Enig, Marit.Ja, synes det er greit med et slikt lettere avbrudd av og til, og den er "uanstrengt" å gå til også...slipper å konsentrere seg så mye. Absolutt ikke noe litterært storverk...men søt beskrivelse av disse gamle damene og deres forhold til omverdenen.De har da sitt liv og sine besværligheter de også, ikke urealistisk...kanskje grunnen til at jeg synes den er OK, er at jeg hadde to "gammel-tanter" som bodde i et lite hus alene og drev på nesten som de der. (Bortsett fra potensmiddelet da)

Jeg synes boka var herlig sjarmerende. Den er veldig lettlest og gir en herlig følelse av nostalgi samtidig som den er morsom og uhøytidelig. Jeg har anbefalt den til flere som ikke normalt leser bøker, men som gledet seg til neste bok av samme forfatter. Selv synes jeg å lese er bra uansett. Ingenting kan måle seg mot den freden en føler når man leser bøker.

Jeg synes boka var fin. Leste den før farmor døde for litt siden og tror den er fin for andre barn å lese nå noen de er glad i dør. Vil lese mer om sverre. kanskje hva som skjer med de som er begravd. JEg tror FArmor er en stjerne på himmelen.

Det merkes på boken at jobben er gjort riktig. Det merkes også på teksten at den er skrevet av en mann. :) Fokus på politikk og slag. Men den gjør seg! Jeg har mailet Juritzen og spurt om hvorfor i all verden de venter til høsten med å gi ut neste, da den allerede er skrevet......

Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.

Jeg var på boklansering med forfatteren i kveld, og er mektig imponert over arbeidet han har lagt ned. Alt er historisk korrekt, så de som vil ha en Norgeshistorie "light" er det bare å lese. Jeg har store forventninger... Kanskje man er litt mer positivt innstilt når man sitter med et signert eksemplar, og har vært i selskap med forfatteren?

En aldeles nydelig allaldersbok. Snill er en flott anti-snill-pike-bok; for jenter må selv ta ansvar å bli sett og hørt. Det ser så enkelt ut å skrive så kort og konsist, men her ligger det mye hardt arbeid bak, og lag på lag med symbolikk og hemmelige meldinger gir stor merverdi i tillegg til selve rammehistorien. Anbefales til samtlige foreldre!

Ingen nyheter om filmelskere.no er jeg redd, bokelskere.no har tatt for mye tid foreløpig.

Har gjort noen sonderinger omkring filmdata, samt sikret domenet filmelskere.no, men har ingen konkrete planer. Foreløpig.

Ville bare høre når det er planlagt at filmelskere.no kommer til verden. Må si jeg ser frem til det!

Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:

"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt motivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Jeg likte også denne boken veldig godt, jeg tror det bl.a. har å gjøre med at jeg skjønner godt den følelsen av å ville stikke av fra alt når ting blir for vanskelig. Men for meg blir det bare en tanke og så har jeg heller aldri opplevd så mye trist og fortvilende som hovedpersonen i boken. Jeg jobber på bibliotek og anbefaler denne boken ofte til folk som spør etter en god bok. Det er en stund siden jeg leste boken, men mener å huske at det var en glad bok, til tross for alt det triste. En bok som ga oss tro på livet. Heldigvis!

Jeg elsket denne boken og hadde lyst å be alle rundt meg om å lese den. Den er så skjønn. Denne mannen som sykler og sykler gjennom USA når han har mistet absolutt alt, og historien både i nåtid og fortid viser hvorfor han blir så desperat. ALT han gjør går galt, og det virker som om han synes han fortjener det. Når noe er ille, blir det snart verre. Derfor er det også komisk; det må til for at leseren skal orke å lese videre.