Bokelskere.no

Noe av det som slår meg ved Thor Arne Hauer nye bok ”Møter i Marrakech” er at intet er overlatt til tilfeldighetene - verken når det gjelder billedvalg eller selve utformingen av boken. Fotografiene underbygger både den ro, stemning og ettertanke som tekstene fortjener.

Møter i Marrakech speiler forfatterens møter med mennesker i ulike livssituasjoner og setter søkelyset på noen av deres utfordringer og med det også undring over tilværelsen. Hver fortelling stiller dessuten spørsmål til leseren som fører til ettertanke og fremmer økt forståelse. For dette er en bok der jeg som leser i stor grad også møter meg selv og med det får belyst både mine egne og andres holdninger. Og derfor blir boka gang på gang hetet fram - fordi den setter stadig nye tanker i sving.

Thor Arne Hauer har levd store deler av sitt voksne liv i Marokko og snakker flytende arabisk. Dette har gitt ham innpass i en verden som vi andre bare kan drømme om. I denne boka deler han noen av sine mange menneskemøter med oss andre. Jeg anbefaler boka til alle som er interessert i mennesker. For meg er ”Møter i Marrakech” en liten skatt

Så rart. Fikk denne dagen før han døde. Jeg skal lese den...men venter litt. Det blir for nært nå.....

Det er så mange grunner til at denne boka treffer meg midt i hjertet. Tanken på hvilken dag historien finner sted, situasjonen de begge er i, tankene de tenker, deres ensomhet på hver deres måte, hvordan de begge prøver å oppnå noe, og sist men ikke minst alle løftene som blir brutt.

Jeg forstår ikke riktig hvordan han skal klare å få liv i Harry Hole igjen på en troverdig måte! Da må han vel ty til mirakler og det er jo ikke Nesbøs stil!

Vi kan fortsette å lure på hvordan det går med Harry, mens Jo Nesbø ruger ut den neste boka si. Muligens har han gått lei av Harry Hole, slik at dette virkelig er slutten for den nedkjørte figuren, - eller kanskje han pønsker alvorlig på å gi Harry et nytt liv, med nye muligheter... - Kanskje fyren til og med får seg noen åpenbaringer og blir satt på litt mer rett kjøl etter hvert? - Eller er han blitt for gammel til å bli "restaurert"?
Den som følger med forfatteren videre, får se...

Tror nok jeg ble litt misforstått her. Ingen ting i veien med å spørre hvor mange bøker folk leser. Selvsagt ikke. Og folk leser i ulikt tempo. Av og til får jeg bare et inntrykk av at mange bokelskere føler at de ikke rekker over nok bøker i løpet av et år. Da synes jeg vi skal være fornøyd med akkurat så mange bøker vi leser. Enten det er 1 eller 100. Det viktigste er at vi koser oss med en god bok. Der og da. Det var vel det jeg forsøkte å få fram.

Bare mannlige forfattere... Er det en spesiell grunn til det?

Dette er ikke et så lett spørsmål, syns jeg. For vi har alle de "gode gamle" forfatterne, og vi har alle de gode nyere forfatterne. Det er jo forskjellige forfattere i forskjellige kategorier også, og i perioder leser man f.eks. mest krim, mens i andre perioder leser man andre slags bøker.

Hvis jeg skulle ha svart på dette spørsmålet for omtrent 30-35 år siden, så hadde jeg svart (uten å bry meg om at det bare måtte være bare tre norske forfattere du spør etter):
Sigrid Undset, Ragnhild Magerøy, Vera Henriksen, Johan Falkberget og Johan Borgen.

I dag og nettopp nå vil jeg muligens svare at det er disse norske forfatterne som jeg liker best:
Herbjørg Wassmo, Roy Jacobsen, Jo Nesbø, Ingvar Ambjørnsen, Anne B. Ragde, Karin Fossum og Anne Karin Elstad.

Rekkefølgen er tilfeldig satt opp.
Å sette disse forfatterne opp etter hverandre etter hvem som er best vil jeg ikke begi meg inn på. Kunne sikkert ha tatt med flere også, for etter min mening har vi faktisk mange gode forfattere i Norge i dag.

Jeg ser ikke det behovet, du vet jo selv at boka er lagt bort for en stund. Om noen lurer på hvorfor det f eks står 4-5 bøker under "leser" betyr vel ingenting? La dem lure, jeg bruker registreringen for min egen del og sjekker ikke om andre har lest ut sine bøker, eller hvor lang tid de bruker.

Jeg er vel heller redd for at registreringsmulighetene blir så mange at man bruker mer tid på slike ting enn på å lese...

Har lest sitatet og forstår hva du mener! Skrekk og gru

Det samme her, Anya. Da jeg satt med den lille boken i hendene visste jeg at det ikke var en litterær høydare, snarere en litt morsom og lett underholdende bok. Jeg humret og lo gjennom hele boken og ventet verken på en "crescendooppbygging" eller en fantastisk slutt. Herlig bok. Kanskje passer den best for den " godt voksne" leseren. Det beste av alt, var at jeg fikk min mor på 82 til å lese den. Hun har ikke lest bøker på mange år. Denne boken fikk henne til å glemme både helseplager og annet de timene boken varte. Hun storkoste seg. Jeg tror faktisk at den type bøker har en viktig rolle. Jeg har ihvertfall bestemt meg for å finne lignende bøker til min mor, bøker som vekker minner og gjenkjennelse. De 2 søstrene tok henne med storm.

Jeg er litt bakpå på bokfronten, stadig henger jeg etter. Nå har jeg endelig lest På vegne av venner (det har vært venteliste på biblioteket. Jeg liker ikke å stå på venteliste. Da venter jeg heller sånn i det skjulte). Jeg likte den godt. Men etter å ha lest artikkelen Den usynlige (Tekst: Bernt Jakob Oksnes, foto: Lars Myhren Holand) først... Jeg vet ikke. På vegne av venner ga meg absolutt noe, men artikkelen som omhandlet mye av det samme, var knakende god. Les!

I utgangspunktet gikk jeg lei krim for flere år siden … Med noen unntak; Harry Hole er ett. Grunnen til at jeg gikk lei var at flere og flere «serier» begynte å likne barndomens Hardygutter; liten utvikling av typene. Og det er her jeg vil gjøre et unntak for Hole. Harry og Harrys verden er i endring hele tiden, vi kommer nærmere kjernen i Harrys forpinte sjel, bok for bok.

I «Gjenferd» har Nesbø virkelig finjustert teknikken med å skrive flamboyant; med flere narrativer, flere fortellerstemmer og i ulik tid – utan at vi går surr. Han klarer også å overraske med noen vendinger som bare kan gjøres i bok, og vanskleliggjør filmatisering, som i Ira Levins «Et kyss før døden».

Noen skjønnhetsfeil finnes det alltid; Nesbø/forlaget tar seg ikke tid til den siste kvalitetsikringen. Men så var ikke tilfelle med de foregående bøkene heller …

Eks: Man finner ingen slitne gårder i Møllergata med utsikt til Husmanns gate … På dette hjørnet finnes Møllergata skole i vest, og Jess Carlsen-kvartalet i øst. Før dette siste sto ferdig i 2007 lå denne tomta tom i 25 år, med en kebab-kiosk på hjørnet.

Utrykket; « … som piksler fra en tegneserie». Er kanskje en misforståelse for « … som rasterpunkter fra en tegneserie». Likevel …

Men ikke noe av dette reduserer en sterk leseopplevelse som også påkåller en trang hals – noe jeg ikke så ofte får ved krim.

Summa summarum: GLIMRENDE!

Teikneserieromanen "Glassbyen" er ein moderne klassikar - den vert rekna som ein av dei verkeleg store amerikanske graphical novels. I 1999 vart den kåra til ein av århundrets 100 viktigaste teikneseriar av The Comics Journal.

Og når ein les - og ser - boka er det lett å skjøna kvifor. Formen er ein slags svart kvitt 50-tals krim av typen noir, effektane er diskrete, men gjer sin verknad - det er som dei føyer seg etter Paul Auster sin originale prosatekst på nett den rette måten. Emnet for boka er identitet, språk og galskap - vevd saman på ein slik måte at eg ofte måtte setja ned farten under lesinga til eg nærast krabba avgarde, for å bruka ein metafor.

Eg har ikkje lese romanen "Glassbyen", men etter kva eg kan forstå må denne teikna versjonen følgja originalen godt. Hovudpersonen Quinn alias Paul Auster vandrar kring i ein labyrint av gater, tankar, eit språk som aldri kan fungera fordi det heile tida skiftar meining - ikkje så ulikt Kafkas "Prosessen", kanskje. Ein treng å finna opp eit nytt språk: "Når en paraply går i stykker, slik at man blir våt, er den da fremdeles en paraply? Den er forandret, men ordet er likt, upresist, falskt. Hvis vi ikke kan benevne en hverdagsting, hvordan kan vi da snakke om det som virkelig betyr noe?"

Boken har visst den hensikt å skulle skremme vettet av en fjortenåring, den fikk en 24-åring med på kjøpet. Grøss o.O

Coraline bur i eit gammalt hus saman med mor og far. I dette huset finn ho, som Alice og som Lucy, ei dør til ei anna verd. Den nysgjerrige jenta går gjennom døra, der ho møter "the other mother" og "the other father" ei mor og ein far som har knappar til auge.

Etter at Coraline har åpna døra til det andre, blir ikkje verda slik ho eingong var. Coraline må tilbake til den andre verda for å redde seg frå den andre mora. Spenninga mellom "det eigentlege" og "det andre" er sterkt tilstades gjennom forteljinga. Denne spenninga blir stadig sterkare, etterkvart som "det andre" blir meir og meir skremmande. Spenninga blir også understreka og forsterka av dei detaljerte teikningane til P. Craig Russell. Eg får frysningar på ryggen av den andre mora si hand og dei dansande rottene. Spelet mellom skuggar og lys, mørkre og fargar er også med på å formidle historia om Coraline på ein veldig spennande måte.

Veldig morsom,men litt grusom :)

De som er interessert i norsk middelalderhistorie vil ganske sikkert finne denne boka både interessant og spennende. Jeg ser fram til fortsettelsen "Kongedrapene" som kommer høsten 2011.