Krigen i Syria, med sine første blodige kamper i 2011, har fått en nesten utrolig ensidig dekning i norske medier. Kanskje fordi Norge deltar i krigen, og sannheten er den første som dør i en krig?
Kanskje også fordi USA har vært svært dyktige til å la sitt syn prege den vestlige verden.
Men anti-imperialistisk kunnskap og analyse finnes også. På denne lista har jeg samla endel av bøkene jeg har lest om denne skitne krigen, både medstrøms, motstrøms og noe midt i mellom. Kom gjerne med begrunna tips til flere bøker. Sist oppdatert 10.02.2021

Men da ligger jo redningsplanken klar her....

Boka handler om et av de mest aktuelle spørsmål som stilles i dag: klimaet på kloden, hvordan det blir analysert og forklart. Objektet som analyseres er IPCC, the Intergovernmental Panel of Climate Change, eller FNs Klimapanel som vi sier på norsk.

Gjennom 36 relativt korte, stort sett lettforståelige kapittel tar forfatteren for seg det offisielle bildet av Klimapanelet, slik det fremstilles i pressen og slik de fremstiller seg selv. Gjennom solid dokumentasjon viser hun at mye av dette ikke stemmer, såpass mye at man bør stille spørsmål ved flere av konklusjonene til klimapanelet.

Det offisielle bildet forteller at Klimapanelet består av verdens fremste vitenskapelige eksperter på klima. At de utgir en ”klimabibel”, IPCC Assessment Report, hvert sjette år, som utelukkende bygger på ”peer reviewed scientific literature”. (Dette blir oversatt med fagfellevurdert, og betyr at en vitenskapelig artikkel først må leses og godkjennes av tre andre eksperter som ikke vet hvem som har skrevet artikkelen før den blir godkjent som ”paper” i et vitenskapelig tidskrift).
Et av funnene til Donna Laframboise, kanadisk kritisk journalist, er at av de 18 531 dokumenter 2007 bibelen refererte til er 5587 ikke fagfellevurdert. 21 av bibelens 44 kapitler hadde 59 % eller mindre fagfellevurderte artikler, noe som ville gitt en F, stryk, i akademia.

Klimabibelen er på ca 3000 sider, mens dens oppsummering, Summary for Policymakers på er par dusin sider, er den som leses av politikerne og pressefolk. Vitenskapsfolka får bare lage et utkast, men den endelige versjon stemmes over og framforhandles, setning for setning, av en forsamling hvor politikere, klimabyråkrater og diplomater er i flertall.

Den endelige rapporten, på ca 30 sider the Synthesis report, er det som blir igjen etter fem dager med high level message massaging.

Lesing av denne boka fikk meg til å huske ungdomstida på seksti og søttitallet. Da kom det en rekke debattbøker, blant annet på Pax forlag, som spesielt folk på venstresida slukte. Det blei stilt spørsmål ved - og analysert - både den ene og den andre etablerte sannhet.

I dag er det lenger mellom slike bøker, og vi har til og med fått en trend på deler av venstresida som kalles "no plattforming". På godt norsk: sensur. Ikke la kritiske røster slippe til, ikke gi dem en plattform. Endel spørsmål er blitt forbudt å diskutere.

Det betyr også at det er langt vanskeligere, mer risikabelt for kritiske journalister og andre å skrive bøker av denne typen. Stiller du spørsmål ved en del av de etablerte sannhetene blir du oversett eller ledd ut, eller enda verre.

Donna Laframboise, skiver i etterordet at det er underlig, at hennes synspunkter som kritisk journalist blir forsøkt linket til rasister, holocoustfornektere, barnemordere, sinnsykdom og tobakk industrien. Hun bruker ordet bizzarre om at representanter helt opp på statsministernivå får seg til å kalle folk som henne feiginger, sabotører og anti-science Flat-Earthers.

Boka har også en nettutgave, hvor alle de 22 sidene med fotnotereferanser kan klikkes og undersøkes. Transparent, i motsetning til store deler av IPCC.

IPCC: https://www.ipcc.ch/publications_and_data/publications_and_data_reports.shtml

Andre anmeldelser av boka:
https://www.pressreader.com/norway/grimstad-adressetidende/20170117/281835758399408
http://stjakobs.blogspot.no/2013/06/en-bokanmeldelse-den-oppblaste-tenaring.html

Tror du det, blir du fort mistenkt antisemitt.
Det ser en enkelt ved substitusjon:
Sett inn samene, jødene
eller valgt favorittskurk i tesene:

For egen del må (Morten) si det er nesten helt utrolig hvor mye forferdelig
SAMENE / JØDENE / de religiøse / de anti-gudelige

er istand til å gjøre i (odiøs defekt-fraksjonens) tegn,
bare man er sterk nok i troa /
(svak nok i avhengighet av å tute det samme
som media fastsetter at det skal tutes, sosialt konformitetspress) /
(hypnotisk mottakelig nok for Førerens program og retorikk, samt TV)

og naturligvis venter paradiset, når Endlösung oppgjøret med
utnevnte defekte gruppering er fullført.
Det er revolusjonssoldatens lønn -
om han hendelsesvis skulle berge seg for den hodekappende fase.

Av primitivt hat mot de utpekte primitive hatefulle,
kan du fint bli ditt eget propagandaoffer
og så gal som noen propagandist-robot kan ønske.

Forvirringen må ha begynt med nedbrytningen av metodisk tenkning,
programmessig forsløvning, alment inhuman nedbrytende propaganda -

dere har jo lært på skolen hvor rasjonelle og sapiente VI blir
i et manipulert, infiltrert kollektiv.
Hvem er lettere å bedra, villføre -- enn 'folk flest'?
Partisk reklameshow gjennomskuer vi jo så lett,
vi som har gjennomført 'Oss-partiets' orienteringskurs
i ekte objektivitet

-

Lille My's reduksjonssats står seg godt:
"Tror du det, da tror du hva som helst"
_

Tema-relatert: Vi har hatt ørlite debatt her om en passe urprimitiv
vindmølle-bekjempende pubert.. eh, publikasjon
som ikke engang har fru Seiersgnys håndlag:

(vareprøve)

For en tid siden mente enkelte seg plaget av uønskete private meldinger. "Løsningen" ble at du bare kan sende meldinger til de som "følger" deg. Det vil si at hvis jeg skal kunne sende en privat melding til deg, strigidae, må du først gå inn på min profil og trykke "følg" meg. Jeg mener det var slik det var. Et umulig system å forholde seg til.

Vi er mange som har sagt fra om dette, både i forumet og direkte til admin.
Håper riktige mange sier fra, og at vi kan få tilbake muligheten til å sende hverandre meldinger!

Litt skuffet etter alle gode omtaler av boka. Boka omhandler livet - mange gode sitater og fine ord - men mangler en helhet synes jeg da... Hvorfor skal en gammel ensom kvinne plutselig begynne å åpne seg for ei ung jente, som ikke kommuniserer med henne i utgangspunktet? Bortsett fra å vinke? Kunne ha vært en god bok med en mer dyktig forfatter, men en rørende historie om et møte mellom en ung kvinne og en gammel ensom dame gir likevel et inntrykk av en litt over middels god bok

Du er så lys, Tore Renberg
Det er Jørgen som fortel, på nynorsk. Renberg har skifta språk, og Renberg på nynorsk, når kulissene er på Vestlandet;
Ja, that make sense, for å seie det sånn - på nynorsk.
Tilbake til Jørgen, og familia, og naboen, kollegaene, fotballpreik og Steinar. Ja, han Steinar ja, han er litt av en skrue. En som gjer utruleg mykje av seg; han er litt over alt i heile boka. Steinar er en sånn magnet han, en som folk legg merke til. Særlig naboane legg merke til han, men ingen har full oversikt over sine naboar - sånn er det. Det er også sånn at når vi ser noko vi blir opptatt av, vil vi vite meir og meir, og når vi ikkje kan sjå alt, berre fragmenter, ja da skaper vi båre egne bilde for å få ei forklaring. Kjenner du naboane dine?
Kjempefengande bok, ein thriller, med ei skummel stemning som kryp og brer om seg frå perm til perm.
Les sjøl - dette er god vare.

Greit dét, men du trenger ikke bruke 8 forskjellige aliaser for å si det. Alle disse "omtalene" dine kommer fra folk som har ble medlem her i dag; altså: deg. Hvis du vil booste salget til boka, bør du bruke andre kanaler på internett. Tåpelig av deg å tro at du hjelper Julie Winge med å spæmme bokelskere.no

Velkommen til Bokelskere! Her diskuteres bøker i alle slags utgaver, så bare sett i gang!

Hallo venn,
Klart noen må ta seg av skrekktilførselen til barn og oldtanter -
jeg er ikke den som mobber folk for frimodig bruk av skrekkelige
plagg og blodtrykksforhøyende re-media.. unødvendigvis.

men ikke alle vi unger setter så pris på å holde selskap med bare
mugne dødninger og hexagonorabide gygrer, derfor er det utviklet
en mer inkluderende, caring og mindre kommers utgave av høst-
takkefesten: Prøve her.
For ellers sirkler dekorasjonene påfallende rundt det morbide og
et slags mørkerikes triumf-trassefest der slemt er kuult -
og gransker en dypere ideologihistorisk i emnet, vil grøssfrekvensen
heller tilta med underspøkelsens akademiske seriøsitet.
Det lar seg nok lete opp noen skrekkelig edruelighetsstyrkende
avsløringsbøker i emnet, shall I catch you some?

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.

"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.

Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Ehhh.... Naiv. Super kom ut i 1996 og det var ingen Google da.... Internett var så vidt begynt. Denne romanen var tydeligvis ikke noe for deg, da ironien og den kalkulerte naiviteten gikk deg hus forbi? :-)

Hva med "Skutt filler av Mads Mikkelsen" av Hedda Robertsen? Som også var veldig morsom, forresten.
Og så liker jeg tittelen til "Bare mjuke pakker under treet" av Levi Henriksen, som jeg ikke har lest. Men bare må lese en dag.

I disse bøkene er musikk og artister på en eller annen måte vesentlig

Mannen i ekteskapet har seksuelle fantasier og et masochistisk ønske om å bli holdt utenfor når kona blir tilfredsstilt av en annen mann. Ekteskapet fungerer helt fint med dette - tross alt - lille avviket og det virker som kona også lar seg tenne av denne uskyldige fantasi. Den er en integrert del av et langvarig ekteskap. Når kona etter hvert blir forelsket, tangerer virkeligheten fantasien og mannens tilværelse rakner. Etter mitt syn er det ingen sammenheng mellom mannens fantasier og konas nye forhold. Hun lar seg rive med uten hans hjelp, og det masochistiske aspektet tåkelegger mer enn det klargjør. Det er ingen kritikk og dessuten er det vel bare i fantasien at seksualiteten er helt ren og uten avskygninger. Bokas største prestasjon er beskrivelsen av hvordan det i alminnelighet er å være i et ekteskap og da særlig når det går i oppløsning. Etter mitt syn er det et pluss at det hele foregår i kultiverte former og at situasjonen aldri blir anstrengende for meg som leser. Det er bare å sette seg ned å nyte observasjonsevnen til en forfatter som ser bedre enn de fleste. Anbefales.

At IS forankrer sin ondskap i Islam, er vel helt åpenbart og det har som sådan noe med hverandre å gjøre. På den annen side må vi jo applaudere en muslim som så tydelig tar avstand fra dette religiøse misbruk. At strikken mellom IS og Islam ryker i hennes fortolkning av virkeligheten, må vi respektere. Jeg kan ikke helt se noe poeng i å angripe en som så åpenbart - og på generelt grunnlag - ønsker å trekke sin relegion i mer sivilisert retning. Og det gjør hun på en veldig modig måte, spør du meg.

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

Jeg ser jo at veldig mange setter denne boka svært høyt, og det kan jeg nok forstå. Men som lydbok ble den for min del ikke fengende nok til at jeg ønsket å fortsette. Kom ca 1/3 ut i boka før jeg ga meg. Har så veldig mange andre bøker som står på lista. Irriterer meg egentlig litt at dette ikke ble en favorittbok hos meg. Hadde nok litt for høye forventninger...