I denne tråden finner jeg bare to fakta:
- Informasjonen i bokdatabasen var feil.
- Feilen er nå rettet.
Siden du åpenbart mener å ha påpekt flere, foreslår jeg at du tar en kort oppsummering av de fakta du har bidratt med. Til opplysning for oss eldre damer, som i tillegg til å være hårsåre, negative og lettprovoserte, sannsynligvis også har litt tungt for det.
Jeg fikk nettopp et tips som jeg bare MÅ dele med dere. Om seg selv skriver de: «Tidslinja er en multimedial framstilling av språk- og litteraturhistorien. Den inneholder oversikter over de ulike litteraturhistoriske periodene, presentasjoner av sentrale verk fra litteraturhistorien og sideblikk til europeisk litteratur- og kulturhistorie.»
Hør yndlingsforfatteren din lese fra eget verk eller er du heldig slik som meg så finner du intervju med han/henne. Her vil timene gå fort!
Amalie og Simone deler leilighet. Amalie er i et håpløst forhold med seminarlederen sin (som er forlovet og i ferd med å bli pappa). Han tenner på bdsm, og hun lar seg villig leke med. Simone synes Amalie gjør altfor lite motstand, og er misfornøyd med at hun ikke sier imot når han svikter henne, men selv slipper alt hun har når han vil treffe henne. Det har seg dog sånn at Simone selv ikke akkurat nødvendigvis er noe prakteksemplar hva sunne forhold gjelder.
Hun har en beundrer, men føler en slags dyp forakt for at han liker henne – hun takler dårlig at han er snill og omtenksom (fortjener hun det?). Samtidig øver hun seg til auditionen til balletten Ildfuglen. Hun skulle egentlig ha øvd med Malene, jenta de delte leilighet med, men hun omkom i en ulykke Simone klandrer seg selv for. I takt med stress, nerver og skyldfølelse begir hun seg ut på stadig mer eksibisjonistiske og stadig mørkere seksuelle møter.
Det første jeg tenkte da jeg lukket igjen denne boka, var at den jo egentlig ikke handler om sex. Ikke misforstå, her er det blowjobs mellom skapene på Sophus Bugges hus, det er korsetter, jordbær og sjampanje, det er hard og rå sex, det er bondage, fetisjklubber og pisking såvel som både urin og ekskrementer. Men det er ikke det som er kjernen. Bak det hele finnes sjelelivet til jentene: skam, skyld, selvutslettelse, enormt store krav til seg selv, for ikke å snakke om et sårt håp om å bli akseptert og fri.
Det meste av fortellingen ligger mellom linjene. Vi får hint her og der, blant annet om hvorfor Simone er så hard mot seg selv, og hvorfor Amalie lar seg håndtere på denne måten selv om hun ikke nødvendigvis er ukjent for tanken om at det er usunt. Forfatteren undervurderer ikke leseren, og utbroderer heller ikke veldig – hverken i sex-scenene eller det øvrige. Resultatet er en liten bok med mye innhold. Språklig er boka helt grei, kanskje ikke det beste jeg har vært borti, men på ingen måte det verste heller. Stort sett konkret og nøkternt. All ære til Robertsen som klarer å skrive om disse tingene uten å noen gang fremstå som vulgær. Synes hun har utviklet seg i riktig retning fra den forrige boka (som jeg likte sånn passe), og sitter igjen med følelsen av å ha lest noe av kvalitet etter denne. Karakterene og handlingen har blitt dypere, og tilliten til leseren har økt. Definitivt en spennende forfatter.
I disse Fifty Shades-tider går jeg utifra at folk blir stadig mindre sarte hva seksuelle beskrivelser angår, men om du er av typen som ikke setter pris på levende skildringer av sex av diverse sjangre, er kanskje ikke dette boka for deg. Om du ikke faller under denne kategorien, synes jeg i grunn du skal lese den. Saken er at jeg ikke satt igjen med følelsen av å ha lest erotikk. Jeg hadde lest en roman om to unge kvinner med hvert sitt å stri med, i et moderne samfunn det ikke alltid nødvendigvis er like lett å forholde seg til. Et kvalitetsstempel for meg er når jeg lenge etter å ha lest ferdig boka blir sittende å tenke på karakterene. Det gjorde jeg etter denne, som jeg leste ferdig for et par uker siden. Fortsatt dukker Simone og Amalie opp i tankene mine nå og da. Forfatteren har dermed gjort inntrykk, enten jeg vil det eller ikke. Det er godt å se at erotikk ikke trenger å være snevert, jeg føler at jeg sitter igjen med ganske mye etter å ha lest Ildfuglen. Robertsen har klart å inspirere til ettertanke. Dette er veldig mye mer enn porno.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Synes alt er ti ganger mer rotete nå. Det var ikke optimalt før, men nå er det jo helt på trynet. Ikke pent.
Denne boken har SÅ ABSOLUTT tålt tidens tann! Så lenge det finnes ondskap her i verden, vil denne boken være høyaktuell. Dette er en vond bok, men en gnistrende godt skrevet bok. Pär Lagerkvist har til fulle fortjent sin Nobelpris. Jeg har ikke lest noe av ham før, men etter Dvärgen er jeg ikke i tvil: neste gang jeg finner en bok av ham, blir den med meg hjem.
I Dvärgen utforsker Lagerkvist hvordan et alldeles forkvaklet menneskesinn benytter enhver anledning til å trampe på alt som er godt (kjærlighet, fred, broderlig samhandling...). Han blir ekstatisk av krig, drap, fornedrelser (så lenge de rammer "fiender" - og fiender kan enhver bli definert som). Det er nok Hitlers skrekkregime som var den direkte foranledningen til at Lagerkvist skrev boken i 1944, men våre dager har dessverre sett nok av krigsforbrytelser, terrorhandlinger, massedrap, kynisk utnyttelse av og vold mot uskyldige mennesker - til at boken er sørgelig aktuell enn i dag.
Jeg slutter meg til AnjaE, Strindin, Bjørg L. og Karin Jensen i tråden her: dette er en bok man har stort utbytte av å lese, selv om det er vondt å følge råskapen og ondskapen på nært hold slik forfatteren lar oss gjøre her. For øvrig en genistrek å la den onde hovedpersonen selv fortelle oss hva som skjer og hva han tenker og føler!
"Did you leave me because of me?"
"No," she said. "I left you because of us."
Jeg fikk lyst til å lage en liste som lett lar seg skrive ut og deler gjerne med dere:
Drageløperen – Khaled Hosseini.
Harry Potter og fangen fra Azkaban – J.K. Rowling.
Mannen som elsket Yngve – Tore Renberg.
Luftslottet som sprengtes – Stieg Larsson.
Dødslekene – Suzanne Collins.
Brødrene Løvehjerte – Astrid Lindgren.
Doppler – Erlend Loe.
A prayer for Owen Meany – John Irving.
Sult – Knut Hamsun.
Barnepiken – Kathryn Stockett.
La den rette komme inn – John Ajvide Lindqvist.
Jane Eyre – Charlotte Brontë.
1984 – George Orwell.
Breaking Dawn – Stephenie Meyer.
Den komplette haikerens guide til galaksen – Douglas Adams.
Meg eier ingen – Åsa Linderborg.
Bikubesong – Frode Grytten.
Lasso rundt fru Luna – Agnar Mykle.
Eg les ein kommentar frå ein bokelskar som sa ho/han les On the Road av Jack Kerouac på trikken fordi det såg bra ut. Eg humra litt, men byrja òg å tenkja. Vel eg nokon gong bøker på grunn av korleis eg framstår? - Og eg måtte innrømma at ja, det har eg iallefall gjort.
Eg valte å ta med meg Picture of Dorian Gray fyrste gong eg skulle møta ein person eg tidlegare hadde kommunisert med på eit nettforum, fordi eg visste han likte den - og ein klassikar, på engelsk, som ikkje var ei typisk "jente-bok", ja det var passande for det intellektuelle og vaksne inntrykket eg då ville gi. Det finst fleire slike døme, dei fleste eg kjem på frå 8-10 år attende. Om eg gjer det same enno, klarar eg ærleg tala ikkje heilt å finna ut av - eg trur eg må undersøkja mine eigne handlingar i so måte.
Men kva med dykk? Vel de litteratur ut frå korleis den kan representera dykk? Setja dykk i eit visst lys? Har de døme? Og finst det litteratur de unngår offentleg? Eller i spesielle situasjonar? Kva seier det du les - eller det du let som du les - om deg?
Det skal seiast at Dorian Gray vart ei av mine yndlingsbøker - og guten ein av mine beste vener.
I mine egne bøker hender det at jeg markerer med blyant i margen spesielle avsnitt som jeg synes er viktige eller spesielt godt skrevet. Ellers prøver jeg å behandle dem så pent som mulig.
For noen måneder siden leste jeg en bok vi har arvet etter min avdøde svigerfar. Jeg ble veldig rørt da jeg så at han hadde markert med blyant på samme måte som meg, og det var ting som var så godt skrevet at jeg nok ville ha markert der selv dersom det ikke allerede var gjort. Det føltes nesten som jeg hadde fått møte ham igjen et lite øyeblikk...
I dag lå siste nr av bladet Språknytt i postkassa. Dette er et lite gratisblad som sikkert mange bokelskere vil sette pris på. Som navnet sier, bokelskere elsker bøker. Det er vel ikke bare innholdet som teller, men også måten det er skrevet på. Her kommer det lille bladet inn med stoff om mye mer en språkpolitikk. Av innholdet i siste nr kan nevnes: Omsetjing av faste uttrykk, temabasen SNORRE, kva ord slår igjenom, monopol på ord og mye mer. Og for dere som synes nynorsk er vanskelig, så er mye også skrevet på bokmål. Det er Språkrådet som gir ut bladet som finnes både i papirutgave og på internett ( www.sprakradet.no eller www.språkrådet.no ). God lesing!
Så nyheten på bibliotekets Facebook-side. Synd at det ikke er penger til videre drift av denne tjenesten.
Ja! Jeg ser humoristisk på Schopenhauers forstokkede kvinnesyn. Og det synes jeg også kvinner bør gjøre.
Jeg klarte ikke å mobilisere noen begeistring over denne boka. Det var masse prat her - slikt som går inn det ene øret og ut det andre. Ingen interessant handling, bare personer mer eller mindre misfornøyde med eget liv. Og det verste av alt er kvinnen Lydia som går rundt og har oppdiktede "venninnesamtaler" med dronninga.
Jeg har fått tak i Torborg Nedreaas' bøker til halv pris av en allerede lav pris.
Nå har vel svært mange her inne allerede fått med seg at Caroline er en meget entusiastisk libris-ansatt. Og hun er stort sett flink til å minne oss om dette. (At hun er ansatt, altså. At hun er entusiastisk ser de fleste greit av postene hennes.)
Hvis vi først skal begynne å stille krav til "edruelighet" blant trådstarterne (og -deltagerne) så ville jeg heller ha startet oppryddingen blant forfattere som roser egne bøker uten å si at de har skrevet dem. (Nei, jeg kommer ikke til å gi eksempler, jeg vil ikke henge ut enkeltpersoner. Og jeg har absolutt INGEN problemer med dem som sier "se denne boken jeg har skrevet, den er fantastisk".)
Personlig bruker jeg råd og vink fra mange bokelskere her inne, men det er alltid JEG som bestemmer hva jeg vil gjøre og ikke gjøre/kjøpe og ikke kjøpe/lese og ikke lese. Uavhengig av hvilket flagg rådgiverne seiler under.
Når det blir som kaldest, dukker alltid Falkbergets skildring av en forferdelig frostnatt opp i hodet mitt. Den stammer fra bind 1 av "Nattens brød" og utspiller seg i gruvemiljøet på Røros på 1600-tallet. Skildringen av hvordan hele verden frøs til bunns har satt dype spor i meg. Her er noen smakbiter i Falkbergets særpregete språk:
Langs synsranden stanset skyene i vinden. En kalde nær i slekt med elden - en eld uten lys - herjet innover moer og myrer. I det jernharde mørke klang krappe skudd. Telen revnet. Og stener sprengtes. Isflakene på elver og kjønner reiste seg drønnende i natten. Vinden blåste loddrett ned fra himlen. .... Alle naturens krefter - kalden unntatt - var lammet. Ved X slett før midnatt hadde Johannes allerede provet i vitnefaste menns påsyn at kvikksølvet gikk over i fast substans. .... Nå døde det levende. Og det døde levet!
Er det andre gode kuldeskildringer der ute? Så kan vi jo varme oss på dem;)
Sterkt Øl gjerer store Ord.
Fant et artig lite blogginnlegg om å drive bokhandel. Måtte humre litt av enkelte av punktene. Kan leses her her
Dette var ei skikkelig tidtrøyte! Altfor pompøst for meg.
Tenkte jeg det ikke!
Etter alt som er sagt og skrevet her, fant jeg frem min utgave av Jane Eyre, forordet - og hva leser jeg:
Hvorfor er de så lange (de klassiske 1800-tallsromanene, min anm)? Delvis fordi de var skrevet for en tidsalder som hadde meget bedre tid til å lese, og delvis fordi mange av dem innholdt lange diskusjoner om aktuelle hendelser, som i dag bare har historisk interesse. Dessuten hørte stadige gjentagelser til i datidens seriøse litteratur. I denne forkortede utgaven er denslags overflødig stoff kuttet ut...
Grrr. Jeg er blitt lurt jeg også. Hvem skal fortelle meg hva som er overflødig av en forfatters tekst.
Takk for tråden, Marit! Heretter skal jeg være mye mer oppmerksom på denslags.