Boka handler om et av de mest aktuelle spørsmål som stilles i dag: klimaet på kloden, hvordan det blir analysert og forklart. Objektet som analyseres er IPCC, the Intergovernmental Panel of Climate Change, eller FNs Klimapanel som vi sier på norsk.

Gjennom 36 relativt korte, stort sett lettforståelige kapittel tar forfatteren for seg det offisielle bildet av Klimapanelet, slik det fremstilles i pressen og slik de fremstiller seg selv. Gjennom solid dokumentasjon viser hun at mye av dette ikke stemmer, såpass mye at man bør stille spørsmål ved flere av konklusjonene til klimapanelet.

Det offisielle bildet forteller at Klimapanelet består av verdens fremste vitenskapelige eksperter på klima. At de utgir en ”klimabibel”, IPCC Assessment Report, hvert sjette år, som utelukkende bygger på ”peer reviewed scientific literature”. (Dette blir oversatt med fagfellevurdert, og betyr at en vitenskapelig artikkel først må leses og godkjennes av tre andre eksperter som ikke vet hvem som har skrevet artikkelen før den blir godkjent som ”paper” i et vitenskapelig tidskrift).
Et av funnene til Donna Laframboise, kanadisk kritisk journalist, er at av de 18 531 dokumenter 2007 bibelen refererte til er 5587 ikke fagfellevurdert. 21 av bibelens 44 kapitler hadde 59 % eller mindre fagfellevurderte artikler, noe som ville gitt en F, stryk, i akademia.

Klimabibelen er på ca 3000 sider, mens dens oppsummering, Summary for Policymakers på er par dusin sider, er den som leses av politikerne og pressefolk. Vitenskapsfolka får bare lage et utkast, men den endelige versjon stemmes over og framforhandles, setning for setning, av en forsamling hvor politikere, klimabyråkrater og diplomater er i flertall.

Den endelige rapporten, på ca 30 sider the Synthesis report, er det som blir igjen etter fem dager med high level message massaging.

Lesing av denne boka fikk meg til å huske ungdomstida på seksti og søttitallet. Da kom det en rekke debattbøker, blant annet på Pax forlag, som spesielt folk på venstresida slukte. Det blei stilt spørsmål ved - og analysert - både den ene og den andre etablerte sannhet.

I dag er det lenger mellom slike bøker, og vi har til og med fått en trend på deler av venstresida som kalles "no plattforming". På godt norsk: sensur. Ikke la kritiske røster slippe til, ikke gi dem en plattform. Endel spørsmål er blitt forbudt å diskutere.

Det betyr også at det er langt vanskeligere, mer risikabelt for kritiske journalister og andre å skrive bøker av denne typen. Stiller du spørsmål ved en del av de etablerte sannhetene blir du oversett eller ledd ut, eller enda verre.

Donna Laframboise, skiver i etterordet at det er underlig, at hennes synspunkter som kritisk journalist blir forsøkt linket til rasister, holocoustfornektere, barnemordere, sinnsykdom og tobakk industrien. Hun bruker ordet bizzarre om at representanter helt opp på statsministernivå får seg til å kalle folk som henne feiginger, sabotører og anti-science Flat-Earthers.

Boka har også en nettutgave, hvor alle de 22 sidene med fotnotereferanser kan klikkes og undersøkes. Transparent, i motsetning til store deler av IPCC.

IPCC: https://www.ipcc.ch/publications_and_data/publications_and_data_reports.shtml

Andre anmeldelser av boka:
https://www.pressreader.com/norway/grimstad-adressetidende/20170117/281835758399408
http://stjakobs.blogspot.no/2013/06/en-bokanmeldelse-den-oppblaste-tenaring.html