Bokelskere.no

Boken gir en fin beskrivelse av hvordan vi kan forstå oss selv gjennom romaner fordi romanen gir tilgang til andre menneskers tanker og følelser. Romaner gir tilgang til det menneskelige i all sin kompleksitet og det gir mulighet for dypere innsikt. Romanen er psykologi og sosiologi, historie og språk og den åpner tid og rom. Innvendinger mot romanen kan være at den kan virke irrelevant i en verden der lengselen etter virkelighet overflødiggjør denne form for illusjoner. Derfor kan jo også romanen bevege seg bort fra den fiktive verden og over i f.eks Knausgård uten å miste fotfestet i romansjangeren. Jeg fikk uansett satt ord på både hvorfor jeg er glad i romaner og hvorfor jeg kan bli usedvanlig lei oppdiktede historier om mennesker som ikke er virkelige. Altså en veldig nyttig bok, selv om den ikke rykker inn i fantasiens og følelsenes verden på samme måte som romaner. Den bare åpner deg litt og legger til rette for enda bedre forståelse for oss som velger å bruke tid på å lese (romaner).

Interessant tema du bringer på bane her Eivind. Men å gi et fullgodt og ærlig svar?
Det vil jo ubetinget være forskjeller her på grunn av forskjeller i alder på brukerne her. Min første bok jeg leste av meg selv er lett å huske:"Voksen kar 5 år" av Anka Borch. Årsak: Fikk den til 5 årsdagen fordi jeg da hadde lært meg å lese. Har boken ennå! Fra omtrent samme tid huskes godt ; "Vesle blå Bonnie" av Anniken Saxegaard (tror forfatteren het så.). En forfatter som sto sterkt i de første lese-år var- selvfølgelig- Barbra Ring. Bokelsker Marit (Håvardsholm) minnet meg på henne nå i påsken ved å gi terningkast 6 for Fjellmus. Sterkest hos meg sto/står(?) Peik med noen barnslige kråketær av kunstneriske tegninger. Har funnet den frem og vil lese den på ny. Men stigende alder krevde sterkere kost: Tarzan bøkene, Jungelboken av Kipling, så kom cowboy og indianer-perioden med "Bill Brandon" som selvfølgelig var fra Texas. Forfatteren var en svenske , Sven Ingvar og der kom en rekke bøker om denne edle revolvermannen . En som sto sterkt i bildet var Bernt Lie. " Svend Bidevind" handlet om skolen og dens besværligheter. Fikk ikke så mange bøker , men jeg fikk tidlig bibliotekkort , det var redningen for å stagge min stadig økende leselyst. Tror jeg har greid å sile ut mine favoritter her, men lett var det ikke!

Til belysning av kilden, en "tenketank" med bidrag av Fjordman, som Librosaurus vulgaris bruker, mer her: 1

Det er på en måte forståelig at en oversetter i 1935, kan fristes til å utelate visse ting, men at dette ikke er rettet opp i en utgave fra 1991, er helt uakseptabelt.

Holdningen må bli til loddrett avvisning av faglitterære
emner og engasjementer på bred front :
Når den ikke skal falle på sin vilkårlige subjektivitet
og det rene emosjons-diktatur (som er på fremmarsj).

'Ideologi' er en fagdisiplin, rettfram granskningen av
hva for ideer som kan være verd å satse på, og hvordan verden
skal kunne oppfattes.
Så å være 'imot' I. må bli en ganske odde fanatisk fraksjon!

De klassiske grekere var enige om hva 'idiotes' var for noe
tull: Slike som ikke ville høre om politikk på noe som helst
øre.

[...the ancient Greek word ἰδιώτης, idiōtēs, meaning a private person,
a person who is not actively interested in politics; ]

Så det er ikke små inngrep i faglitterære ytringer som hobby-
kirurgien vil ha gjort her.

_

Generøst av forslagsstiller å tilby å droppe videre diskusjon
og utdypelse -

mange i den foraktede debatt har vært ivrige talsmenn for å
la utvekslingen ligge, og det vil de bare ha sagt, og sagt!

Vi får en ny stil i ikke-diskusjon i våre dager,
en dominansglad og anti-intellektuell totalitær monomani -
som Th.Dalrymple kort portretterte,

"the cacophony of monomanias...
each monomaniac demanding legislative restriction
on the freedom of others
in the name of a supposed greater, collective good.”

-> Demontering av sivilisasjonen

og tidens trassmetode mer faglig, viktig skissert her >

Svar til det 'selvinnsatte militærpoliti' >

_

Edruelighetspolitikken har jeg ikke berørt, så det hintet
kan man oppfatte som ufint svingslag av motivsvertning..
og ellers tankeforvirring på skjemaet:
'Pingviner kan bli syke, altså er det sykt å være pingvin'

A: Det er ikke få BØKER i verden som tar opp
ideologiske eller politiske emner.

B: Dette er ikke bevislig noen feil hverken ved bøker,
emner, verden, ideologier eller diskusjoner.
_

C1: Som kjent er det åpen mulighet til å åpne
nye diskusjoner om hver eneste bok i systemet,
et grunnleggende designvalg.

C2: Forumet er allerede utformet slik at en enkelt
kan la være / slutte å lese meldingstråder
en ikke er interessert i.

D1: Opposisjon mot B vil måtte bli vilkårlig,
argumentativt mager og subjektiv:
Enhver velger sitt mishag ved fritt subjektivt valg,
som vil ha tynt mandat til å kunne forfremmes til
almen og offentlig NORM.

En ser dermed at forslaget vil innebære krav
om vilkårligste SENSUR ved UTVOTERING
typisk basert på FY-ROP og STØY

som er særs dårlig stil i akademi og demokrati.

Ytringsfriheten har det trangt nok i disse
terroreksponerte tider, der paniske emosjonelle masse-
reaksjonsmønstre truer med å lamme vår rasjonalitet.
_

Z: Herved foreslår jeg håndhevet striksere retningslinjer
til enklere å få sensurert vekk magesure forslag som
vil innskrenke andres frihet, absoluttere meningstynne
meninger, eller bidra til å vigle hets / ærekrenkelser
mot medpersoner og disses ærlige innsats.

_

Hørte "Til musikken" på lydbok, og det var virkelig en opplevelse. Ikke bare er dette en litterær reise, men likeså en musikalsk. Musikkstykkene vi hører flettes fint inn sammen med teksten og hever stemningen.
Bjørnstad forteller levende, men sårt, rundt hovedskikkelsen Aksel Vinding som vokser opp i Oslo by på slutten av 60-tallet. Han oppdager musikken tidlig, i hovedsak på grunn av sin mor. Disse to lever sammen gjennom musikken. Da en tragedie rammer familien og moren forsvinner står Aksel igjen alene med sitt piano. Han slutter skolen, og dagene går til øving. Han går daglige turer til Elvefaret, stedet moren forsvant, og møter nabojenta Anja Skoog som han forelsker seg i.
Gjennom pianomesterskap møter han andre musikkinteresserte studenter, og sammen danner de "Unge pianisters samfunn". Her møter han nye venner og konkurrenter. Felles for dem alle er at de presses fra alle kanter, og for noen blir det for mye.
Det er lett å merke Bjørnstad sin kjennskap med musikk, for musikkbeskrivelsene er fengslende.

En nytelse å lytte til, og en herlig historie!

Iblant mumles krav på at Nå må vi ha Utvoterings-
dummokrati!

Det er ikke bare freidig mobbokratisk så
også pubertetsungdom må bli betenkte,

men ofte ignorant eller sensuristisk mot
viktige faglitterære emner og interesser -

som fortjener sin plass hos 'boklesende' folk,

ikke minst mot urolige og forvirrende tider.

'Bøker' er hovedsaklig faglitteratur, som
bibliotekenes Dewey-system vitner om -
underholdningsprodukter regnes å stå utenfor.

La gå at noen bare vil ha underholdning og
bestsmellere, noen hater faglitteratur eller
frimodig journalistikk -

da skulle det være enkelt å velge å la være
å lese det.
Må det hates til taushet, står ytringsfriheten
under angrep

og frihetsfiender scorer seg poeng og går videre.
_

Gymnaslærere hadde svar i sekstiåtter-tida:
"Javel så Reis til Vietnam, da vel!"

Uanstrengt finner dere raskt en rekke land som vil
besvare deres følelser om at ytringsfrihet bare
fører med seg upassende friksjoner,

enda til motstand mot folkets 'seierrike fremgang'.

Gymnaslærerne var på ingen måte mindre tolerante
enn emo utmobberne.

Viktig notat om tidens diskusjonsklima her

Leser man Koranen så finner man straks ut av hvor fredelig islam er som religion. Men i alle tider har religionsbudskapet avlet krig.

Der kunne det gjerne utdypes hva du ser som korrekt
skjelning 'mellom kristendom og kirken' -?

interessant vinkel, det stemmer nok at mange overser
differansen.
Vil den fremgå av din definisjon av de to størrelsene ?

Å, jeg liker statistikk når den blir satt inn i en sammenheng.

Rolness forholder seg ikke til fakta. Politiet er uenige med ham. Tjomlid svarer Rolness igjen slik (og siterer igjen politiets rapporter):

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Du finner svar i Erik Egebergs artikkel fra oversetterforeningen.

Det er bred enighet i verdens ledende akademiske, politiske, og religiøse miljøer om at Islam er en av verdensreligionene, den nest største etter kristendommen og en lovreligion, slik blant andre også Jødedommen er, og delt inn i to hovedretninger sunni og shia. Den praktiseres ulikt i ulike land og steder. Påstanden er dokumentert i en stor bredde av vitenskapelig arbeid, kultur og tradisjon i mange århundrer. Med dette som grunnlag er det selvsagt stor grad av uenighet og motstridende forskning, heldigvis. At Islam, altså uten differensiering- hele verdensreligionen Islam- er en "fanatisk fundamentalistisk ideologi" er en politisk påstand, som deles av langt færre mennesker og i Europa i dag av politiske retninger som søker ytterpunktene. I disse miljøene arbeides det hardt for å overbevise folk om at oppfatningen om at Islam er en religion, ikke skyldes at den er det og har vært det i godt over tusen år, men at verden er utsatt for en konspirasjon av det som oppsummert kan kalles, politisk korrekte eliter. Og det største offeret gjøres av de som modig står fram og vil varsle oss andre og de opplever det som dypt urettferdig når de møter motstand og motargumenter. (Det mørke nettet, av Øyvind Strømmen, kan være et sted å sette seg inn i dette og mange andre utgivelser om utviklingen av høyrepopulisme i Europa).

Fanatisme er i SNL definert som: ekstrem ensporethet, lidenskapelig hevding av personlige overbevisninger, ofte kombinert med forfølgelseslyst mot annerledes tenkende eller følende. IS er et eksempel på en slik fanatisme. Påstander som: "En muslim er et menneske. Et menneske som underkaster seg en fanatisk fundamentalistisk ideologi."- , jeg forstår at slike påstander over tid, uten nyanser, også oppfattes som fanatiske.

Andre formålsparagraf i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) sine vedtekter lyder: "Organisasjonens formål er å motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge. Islam er en totalitær politisk ideologi og bevegelse som er i strid med Grunnloven og lovverket i det norske samfunnet. Islam strider også mot demokratiske og menneskelige verdier i hele verden ved det islamske lovsystemet sharia." Dette ligner ikke så lite på Norahs: "Islam er en fanatisk fundamentalistisk ideologi. En ideologi som diskriminerer alle som ikke vil underkaste seg den samme ideologien. En ideologi som er mannsdominerende og ser på kvinner som mindreverdige." SIANs formålsparagraf ligner heller ikke så lite på innholdet i mange av Norahs andre innlegg. Lederskikkelsen for Pegida Norge har vært Max Hermansen, han er oppgitt som første varastyremedlem i SIAN.

Strega har ingenting å unnskylde. Ved å gjøre et nummer ut av en R for mye i et ord gjør du etter mitt syn en av to feil: 1) Du framstår enten som uinformert og det undergraver troverdigheten til all den andre informasjonen du vil vi skal ta til oss. 2) Du mobber og det harmonerer i hvert fall dårlig med den offerposisjon andre her inne har forsøkt å sette deg i.

(Til bokelskere så beklager jeg at jeg nå er med på å forlenge denne føljetongen. Til tider får den forumet til å se ut som kommentarfeltet på nettsteder der formålet ikke er å diskutere bøker, litteratur og tekst. Jeg legger bånd på meg, men mener det er en vanskelig balansegang.)

Unnskyld meg Norah!
Men jeg har tenkt veldig på uttalelsene dine ang. islam. Først: det er kjempestor forskjell på en islamist og en muslim altså.
Og jeg har kommet fram til at enten er du en svoren tilhenger av Pergida og FrP. som etter min mening er steingalne begge to.

Jeg finnes ihvertfall. Men jeg har vel aldri vært noe særlig aktiv,men det er et fint sted å ha boksamlingen sin. Og jeg leser mange innlegg,gir stjerner, men kommenterer ikke så mye. Orker ikke å sitte så mye med brettet,foretrekker å ha ei god, gammeldags bok i hendene å lese.

Jeg tror det handler mye om hvilken generasjon man er i. For meg, er multikulturalismen naturlig: Det er den jeg har vokst opp med. Vi hadde hinduer, jøder, katolikker, kristne og muslimer (og en haug med ateister, inkludert meg selv) på samme trinn. På ungdomsskolen gikk det en sikh i klassen, en religion jeg visste veldig lite om fra før. Jeg er vant til å se folk med andre klær og andre hudfarger, så jeg "reagerer" ikke på det. For dem som først og fremst husker dalen som blendahvit, er det nok noe annet. Det er nå en gang sånn at samfunnet forandrer seg. Jeg tenkte på mine medelever som norske, uavhengig av religion og hudfarge. De var jo klassekameratene mine. Vi kunne krangle så busta føyk (også om religion), men vi ble alltid venner igjen etterpå. Jeg opplevde det aldri som et problem å være kverulerende ateist, spise salami/servelat/et hvilket som helst annet kjøttpålegg, være jente med sterke meninger eller noe av det andre det påstås er "umulig" for unge jenter i Groruddalen.

Forøvrig la jeg merke til at du overså det jeg skreiv om kriminalitet. Forøvrig: Hvorfor er det et problem i seg selv at det bor mange med andre hudfarger eller religioner enn din egen i ditt eget land? Jeg tror mitt grunnleggende problem med å forstå islamofobene osv. er at jeg ikke forstår hva som er problemet med å dele landet med folk som er annerledes enn meg sjæl. Det er det jeg har vokst opp i. Jeg hadde blitt kvalt om jeg hadde bodd et lite sted der alle var helt like (enten det er snakk om finere strøk på Ullern eller en liten bygd).

Fosli-boka er et interessant bidrag i en debatt, men ikke så mye mer. Han er ikke selv fra eller bor i Groruddalen, og de av oss som har vokst opp der (inkludert meg) kjenner oss jevnt over ikke igjen. Det har vært mye misnøye (og latter) av boka i dalen, blant annet flere innlegg i lokalavisa Groruddalens Avis. Det er ingen som påstår alt er perfekt i Groruddalen, men stort sett er det et rolig og trygt område. Det verste du kan si om for eksempel Stovner eller Romsås er at det er ganske kjedelig der, derfor trekker jo også ungdommen (som i resten av byen) til mer sentrale strøk. Groruddalen opplever jevnt over mer innflytting enn utflytting (innflyttingen av "etnisk norske" er forøvrig også stor, om enn ikke like stor som utflyttinga, OG utflyttinga av ikke-etnisk norske nevnes aldri, men den er også svært høy. Inn-/utflyttinga skyldes først og fremst økonomi, folk flytter gjerne ut fra dalen når de får god råd, noe som gjør at utskiftninga av befolkninga i dalen generelt er stor).

Forøvrig, siden du nekter å forholde deg til andres argumenter om f. eks. kildene du bruker, kan jeg spørre deg om hva du tenker om følgende statistikk: Samtidig som innvandrerandelen øker i Oslo, går kriminaliteten NED. Faktisk er kriminaliteten på sitt laveste nivå på 10 år, samtidig som det har kommet flere innvandrere - også muslimer - hit. I Groruddalen er det svært lite kriminalitet nå sammenligna med for et par tiår siden. Politiet selv sier dette, i alle rapporter osv. de gir ut, og på pressekonferanse etter pressekonferanse, men en presse som søker konflikt (ikke harmoni, som du påstår, da har du misforstått noe grunnleggende i pressens logikk og salgsmekanismer) overser gjerne dette og slår opp kriminalitet i fete typer.

Et annet eksempel: I New York har kriminaliteten stupt siden 70-tallet. Likevel mener new yorkerne at den har økt, og nå ønsker et flertall dødsstraffen tilbake. Hvorfor, når kriminaliteten faktisk har gått ned? Forskerne mener det skyldes at mediene i samme periode har begynt å fokusere mye mer på kriminaliteten enn de gjorde på 70-tallet, da det faktisk var langt mer. Jo mer vi leser om vold og kriminalitet, jo mer tror vi at det er av det, og jo mer frykter vi det. Selv om sannheten kan være at vi er tryggere enn for ti-tjue år sida. Menneskesinnet er fascinerende, dessverre vipper vi lett over i paranoiaen.

Eksempel på imøtegåelse. Dette er et fabrikkert sitat. Det harmonerer ikke med budskapet Rushdie ellers står for. Dine postinger minner meg mer og mer om sitatet fra Peer Gynt: "Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres." Innleggene sett under ett virker å være skrevet under grunnpremisset: "Svaret er Islam", "Hva var problemet?" Mange før meg har vært inne på hvor vanskelig det er å debattere når meddebattanten ikke er villig til å diskutere sitt grunnpremiss, men insisterer på at det er en sannhet. Inne på Bokelskere har du fulgt din helt egen radikaliseringsprosess, fra du for noen måneder siden stilte spørsmål ved religiøse privatskoler til at du nå for noen dager siden tok til ordet for å eliminere Islam med alle midler. Mange har foreslått en pust i bakken, det har fungert som pust på glørne så jeg vil ikke gjøre det samme, men bare konstaterer at du kaller det ytringsfrihet å hamre løs til folk blir helt oppgitt over å se at et bokforum gjøres til kamparena for en persons voldsomme meddelelsestrang.

Nei, det mener jeg ikke. Jeg ville aldri brukt karakteristikken dum på en person jeg ikke kjenner
(eller kjenner for den saks skyld), faktisk tror jeg aldri at jeg har kalt et menneske for dum. Og selvfølgelig er du i din fulle rett til å lese og omtale nøyaktig hvilke bøker du vil.

Jeg mente i grunnen akkurat det jeg skrev, hverken mer eller mindre. Så din antagelse om at jeg karakteriserer deg som dum er helt og holdent din egen slutning. Men dersom du har behov for utdypning, har dine mange innlegg og sitater her den siste måneden, ikke kun relatert til denne ene boken, gitt meg inntrykk av at du ikke viser særlig vilje til selvkritikk. Med fare for gjentakelse av det mange andre her inne allerede har sagt, har du vært lite villig til å
diskutere dine påstander og eksempler, særlig når det kommer argumenter som tilsier det motsatte. Jeg har for eksempel ikke sett noen antydning til svar på hvilke synspunkter du har relatert til Leirvik som Knut Simonsen har forsøkt å dra i gang en diskusjon på. Kildene du har trukket frem er også skremmende ensidige.

Det kan godt tenkes at akkurat denne boken av Mark A. Gabriel både er opplysende og informativ som du skriver. Men jeg mener at det er viktig at man har har i bakhodet at dette kun representerer en side, og at man da også må lese seg opp på hans meningsmotfeller, og ikke generalisere en hel region basert på enkeltpersoner sine betraktninger.

Ellers må jeg bare påpeke at jeg hadde alle intensjoner om å holde meg utenfor denne samtalen (for jeg er enig med Jengeno i at dette ikke er/har vært en konstruktiv diskusjon), så jeg er litt irritert på meg selv for at du med dine repeterende innlegg den siste måneden provoserte meg nok til at jeg dessverre brøt mine intensjoner.

Har ingen behov for å fortsette å samtale, med mindre dette plutselig skulle utvikle seg til en konstruktiv dialog. Men jeg har behov for å si at jeg tar sterk avstand fra ditt utsagn tidligere i dag i en annen tråd om at "islam (eller uvesenet som du kaller det) bør motarbeides og elimineres med alle midler". Jeg er enig med Berit i at slike holdninger er mer skremmende enn selve trusselen fra IS.