Krigen i Syria, med sine første blodige kamper i 2011, har fått en nesten utrolig ensidig dekning i norske medier. Kanskje fordi Norge deltar i krigen, og sannheten er den første som dør i en krig?
Kanskje også fordi USA har vært svært dyktige til å la sitt syn prege den vestlige verden.
Men anti-imperialistisk kunnskap og analyse finnes også. På denne lista har jeg samla endel av bøkene jeg har lest om denne skitne krigen, både medstrøms, motstrøms og noe midt i mellom. Kom gjerne med begrunna tips til flere bøker. Sist oppdatert 10.02.2021


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Viser 9 svar.

På denne lista over litteratur som behandler krigen i Syria og dens forhistorie, finnes det bøker med både forskjellig grundighet og ståsted. Jeg har hevda at en av de dårligste og mest ensidige er Cecilie Hellestveits bok Syria - en stor krig i en liten verden.
Det er et omfattende arbeid å vise at denne boka er propaganda, at den vrir på fakta, utelater og omskriver.
Det er en hendelse som ofte omtales som selve beviset for hvor grusom regjeringa og hæren i Syria har vært (og er) mot sitt eget folk, nemlig hendelsene den syriske byen Hama våren 1982. Hellestveit omtaler dette som en massakre fra "regime", og henviser til en kilde, Asad – the struggle for the Middle East av Robert Seale. Hun oppgir ikke sidetall, slik at de som vi se henne i kortene må lese hele boka.

Det har jeg gjort, og jeg har sett nærmere på hva tilsammen sju forskjellige kilder fra denne lista sier om Hama 82. Foruten de to, er det Nikolaos van Dam, Robert Baer, Robert Fisk, Tim Anderson og Stephen Gowans .
Den desidert grundigste av dem er den britiske forfatter og journalist Patrick Seale. I boka Asad – the struggle for the Middle East fra 1986, (ja, med en s) gir han en detaljert og troverdig framstilling av kampene, og ikke minst, begivenhetene i forkant.

I det følgende har jeg oversatt en del, men latt noe tekst stå i original.

Hama 82. De muslimske brødrenes terror
Det som skjedde i Hama i 1982, var klimaks i en fem-seks år lang terrorkampanje som kulminerte i et åpent opprør mot den syriske regjeringen.

Stephen Gowens beskriver det slik:
”Hama var episenter og basen for sunnifundamentalismen og jihadistene i Syria. *Galvanisert av en falsk rapport om Assad var styrtet, la de muslimske brødrene ut på et lykkelig bloddryppende raseri i hele byen, hvor de angrep politistasjoner og myrdet Baath-partiledere og deres familier, sammen med myndigheter og soldater. I noen tilfeller blei ofrene halshugd, en praksis som blei gjenopptatt flere tiår seinere av IS. Samtlige Baath-presentanter i Hama blei myrdet. (Gowans s 95)

Tidligere CIA agent Robert Baer gir denne fargerike beskrivelsen:
”I februar 1982 overtok de syriske muslimske brødrene Hama ved bredden av Orontes, Syrias fjerde største by, med opprør som strakte seg tilbake til bronsealdere**. Når de startet med å kutte strupene på Alawitt representanter og deres familier, handlet Assad. (Baer s103)

Patrick Seale sier det slik:
Selve oppstanden startet klokken 2, natten mellom 2. og 3. februar 1982. En patruljerende enhet fra den Syriske hæren gikk inn i et bakhold i den konservative byen Hama. Snikskyttere på takene drepte kanskje 20 soldater. Troppene hadde snublet over gjemmestedet til en lokal geriljakommando, ’Umar Jawwad, bedre kjent som Abu Bakr.

Omringet av regjeringstropper ga Abu Bakr ordre om fullt opprør. Hundrevis av islamske krigere stormet fram fra sine gjemmesteder, brøt seg inn i de private hjemmene til statstjenestemenn og partiledere (fra Baath-partiet), overmannet politiposter, plyndret og myrdet.

Om morgenen 3. februar hadde et søttitall ledende baathister blitt myrdet, og geriljaen erklærte byen for ”frigjort”. (Seale s 332)

Før jeg ser på den syriske hærens reaksjon på opprøret og mordene i Hama i 1982, er det viktig å se at dette ikke var enkeltstående handlinger.

Opptakten 1975 – 1982
Patrick Seale sier at hele Hafez al-Assads politiske liv etter at Baathistene tok makta i Syria var preget av kampen mot Israel (og USA). Etter at Syria blei knust av Israel i Seksdagerskrigen i 1967, gjorde de det langt skarpere i Oktober krigen i 1973, men blei svikta av president Anwar Sadat i Egypt. Kort tid etter Oktoberkrigen, hvor Syria og president Assad stod tilbake som den fremste motstanderen mot Israel blant de arabiske statene, startet en attentatbølge inne i Syria. Syria var formelt sett fremdeles i krig med Israel i hele denne perioden. Lederen for Hamagarnisonen blei myrdet i oktober 1976, og myndighetene definerte terroristene som ”de muslimske brødrene”, en sekkebetegnelse som blei brukt gjennom den fem år lange krisen for å beskrive den muslimske eller muslim-styrte opposisjonen som manifesterte seg i forskjellige geriljagrupper med forskjellige ledere og bakgrunn i forskjellige deler av Syria. ”Dissidentbevegelsen var bredere enn geriljaen, men den var den alvorligste utfordringen mot Assad fra 1977 til 1982.” (Seale s 321-322)

Den samme interne terror skjedde for øvrig umiddelbart etter Syrias nederlag i seksdagerskrigen mot Israel i 1967. ”Brorskapet erklærte jihad mot de sekulære baathistene, som de fordømte som vantro. (Gowens s.93) Midt på søttitallet etablerte de muslimske brødrene organisasjonen the Fighting Vanguards, trent og bevæpnet i utlandet. (Gowens s 94) I oktober 1980 etablerte brorskapet Islamic Front of Syria, med målsetning å samle hele Sunni – opposisjonen i en anti Baath organisasjon støttet av Israel og Jordan, med mer eller mindre åpenlyse treningsleirer i Jordan. (Gowens s 95)

Terror og drap
Kampen mot regjeringa varierte fra sabotasje av industri, bilbomber og bomber i supermarked, til målrettede politiske mord og fullt væpnet opprør.

Blant de to-tre dusin som blei drept i politiske attentat var rektor på universitet i Damaskus, Dr Muhammad al-Fadl, i februar 1977. Samme år i juni drepte de leder for missilkorpset, al-Hamid Ruzzug, de myrdet professor ‘Ali Ibn Abid al-’Ali ved universitet i Aleppo i november, nestoren blant de Syriske tannleger, Dr Ibrahim Na’ama i mars 1978, innenriksminister Ahmad Khalil i august 1978 og aktor i høyesterett, ’Adil Mini, i april 1979. Det blei også utført et attentat mot Assads egen doktor, neurologisten Dr Muhammad Sahada Khalil, i august. To andre av hans nære venner, hjertespesiealist Yusuf Sayigh, og lederen for den nasjonale progressive front Darwish al-Zuni, blei drept i 1980.

Seale skriver at det både sjokkerte og såret Assad at noen av de beste og skarpeste menn i Syria, spesielt menn fra hans eget samfunn, falt for morderne. (Seale s 317).

Massakeren ved Artilleriskolen i Aleppo i 16. juni 1979 markerte starten på full krig fra de muslimske brødrene mot alawitter, mot representanter for Baath-partiet, mot partikontorer, politistillinger, militærkjøretøy, fabrikker og andre mål. Russiske teknikere i Syria blei heller ikke spart. (Seale s 324)

Kaptein Ibrahim al-Yusuf, tilknytta the fighting Vangards, sammenkalte kadettene til møte. Han skilte ut sunni-kadettene fra de andre, som vesentlig var alawitter, og drepte 35 av de sistnevnte med automatvåpen, håndgranater og sin egen pistol. (Van Dam s 50) I tillegg blei 55 skadet.

Robert Fisk sier i The Great war for Civilisation at “mer enn femti kadetter blei drept” (Fisk s 1013), mens Robert Seal skriver 30.

Fra det som Seal beskriver som ”trygge havner dypt inne i et ”nettverk av gamle kaningraver” i gamle byer som Aleppo og Hama, hvor biler ikke kunne komme fram”, dukker geriljaen fram med bomber og drap.

De satt fyr på bygninger, stengte butikker, arrangerte anti-regjerings demonstrasjoner og prøvde å ta kontroll på gata.De sendte hit-team for å drepe partimedlemmer. Baath-medlem i Hama, ’abd al-’Aziz al ’Adi, blei for eksempel myrda foran kone og barn, før liket blei kasta ut i gata. Ofte gjorde terroristene selvmord med å utløse granater festet rundt midjen dersom de blei tatt. I mars 1980 utvida de muslimske brødrene sine aksjoner, med forsøk på større byopprør. Disse spredde seg til Hama, Homs, Idlib og andre byer.
26. juni 1980 blei president Assad sjøl forsøkt drep i et attentat. Islamistene utløste to granater og åpnet maskingeværild under en offisiell mottakelse for en afrikansk gjest.
I Aleppo aleine drepte terrorister over 300 folk mellom 1979 og 1981, de fleste Baathister og alawitter, men også et dusin islamistiske prester som hadde fordømt morderne. (Seale s 325)

Husni ’Abo, militærleder for undergrunnskommandoen, blei tatt, stilt for retten og henretta. Han blei etterfulgt av Adnan Uqla, en av dem som hadde planlagt massakren på Aleppo-kadettene. ”Several terrorist leders arose in those terrible times, only to be hunted down.” (Seale s 325)

I 1981 tok geriljaen seg inn i selve Damaskus og sprengte bilbomber utenfor Statsministerens kontor, utenfor Hovedkvarteret til flyvåpenet og ved det Sovjetiske ekspertsenteret, bomber som drepte hundrevis av forbipasserende. (Seale s 331)

”Assads reaksjon”
Baath-kongressen i årskiftet 79-80 drøfta hvordan man skulle forholde seg til ei slik terrorbølge. De islamske terroristene hadde sverget på å drepe enhver hedning. Skulle man la det muslimske opprøret seire? Eller skulle Baath staten forsvares, eventuelt med blod? Da Erling Folkvord og jeg møttes første gang i 1970 var vi begge militærnektere og pasifister, men jeg tror ingen av oss i dag mener det er mulig å slå ned terrorister av denne type med blomster. Seal skriver at jernhånd-metoden som blei vedtatt antagelig reddet regime, men endret samtidig dets karakter. I tillegg til å sette inn regulære milits- og militærstyrker for å slå ned den muslimske bygeriljaen, startet regjeringen bevæpning av parti og sympatiserende masseorganisasjoner. (Seale s 327) Presidenten gikk sjøl i spissen og holdt taler i folkelige organisasjoner for arbeidere, bønder, håndverkere, ungdom, kvinner, lærere, forfattere, studenter, idrettsfolk, og oppfordret dem til å bruke væpna revolusjonær vold som svar på den reaksjonære volden fra geriljaen. (Seale s 328)

Hama 82. Regjeringens svar
Morgenen 3. februar 1982 var altså situasjonen den at de muslimske brødrene hadde tatt kontroll over Syrias fjerde største by, gjennom å drepe størstedelen av ledelsen i parti og statsapparat. ”Frykt, plyndring og ei elv av blod utelukket enhver tanke på våpenhvile. Hama var den siste og avgjørende kampen om hvilken side som skulle vinne, og ville, på den ene eller den andre måten, avgjøre landets skjebne”. (Seale s 333)

Regjeringen satt inn luftbårne styrker og 12 000 soldater. Geriljaen trakk seg tilbake til et par bydeler hvor de hadde forberedt seg på lang beleiring, blant annet ved å bygge tunneler. Etter nærmere en måneds kamp var mer enn en tredjedel av den historiske indre byen ødelagt. ”But the common people living deeper in the maze of streets were the main victims as, without food, water and fuel in the cruel winter weather, they were all too often buried in the ruins of their homes.” (Seale s 333)

Dødstallene og kilder
Oppstanden i Hama var klimaks på en mer enn fem år lang kamp. Dødstallene varierer fra 1000 til 30 000, og da snakker noen om drepte i alt, noen om drepte opprørere og noen om sivilbefolkning.

Gowens: En tidlig rapport i Time Magazin sa at 1000 blei drept, mens de fleste observatører sa 5000. Israelske kilder og Det muslimske brorskap sa mer enn 20 000. Robert Dreyfus argumenterer for at vestlige kilder bevist overdrev tallene for å demonisere sekulære baathister som hensynsløse mordere, og – at baathistene sjøl ikke protesterte – for å skremme det muslimske brorskapet. (Gowens s 96)

Tim Anderson refererer til en DIA-rapport, (Defense Intelligence Agency – etterretningsetat i det amerikanske forsvarsdepartementet) fra 1982, skrevet kun to måneder etter kampene. «Det totale antall dødsoffer i Hama – hendinga går antagelig opp til 2000. Da inngår antageligvis 300 eller 400 medlemmer av det Muslimske brorskapets elite ‘Hemmelige apparatet’». (Anderson s 46) Den samme DIA-rapporten sier at ledelsen i det Muslimske brorskap var klar over at de hadde Assad i en ”no win situation” i Hama.

CIA-agent Baer sier imidlertid at et estimat på 20 000 blei drept, flesteparten av Brødrene. (Baer s 103)

Tidligere Nederlands ambassadør Nikolaos Van Dam sier tallende varierer fra 5000 til 25000, og at de fleste drepte var innbyggere i Hama. (Van Dam s 52)

Seale sier spørsmålet om hvor mange som mistet livet er et spørsmål om formodning. Sympatisører av regjeringen anslo tallet til 3000, mens kritikerne mente det var 20 000 eller flere. Mange flyktet fra byen under kampene, og det kompliserte opptellingen. Sjøl mener han mellom 5000 og 10 000 er sannsynlig. (Seale s 334)

Robert Fisk: ”Opp mot 20,000, blei det sagt, døde i de underjordiske tunellene. De virkelige tallene kan ha vært nærmere 10 000.’’ (Fisk s 1005-1006)

Robert Fisk lar også en ung tjenestemann som forsvarere regjeringen komme til ordet i The great war for civilisation. ”Jeg veit du er uenig i det som skjedde i Hama, Robert, drepingen og eksekusjonene, men du må også forstå at vi prøvde å snakke med Brødrene først, forhandle. Vi ønsket ikke dette blodbadet. Vi spurte dem hva de vil ha?” De svarte: “ Hodet til presidenten”. Og da var det selvfølgelig slutt. (Fisk s 1006)

Fisk gir også utrykk for sin egen tvil. ”Vi krever respekt for human rights i Midt-Østen – men vi advarer også mot farene ved fundamentalisme, med ’islamic terror’. (Fisk s 1005).

Opprør eller del av en konspirasjon?
I hele perioden terroren og kampene innad i Syria pågikk var landet formelt fremdeles i krig med Israel, de hadde bare inngått våpenhvile. Israel okkuperte fremdeles Golanhøyden og det var først og fremst kampen mot Israel/USA som preget Syria.

Seale sier geriljaen var en formidabel motstander. Regjeringstroppene beslagla store mengder utenlandsk valuta, avansert kommunikasjonsutstyr og 15 000 maskingevær i Hama. Halvparten av de tilfangetagne var trent i arabiske land, vesentlig i Jordan. Kampen mot terroristene overbeviste Assad om at Syria sto overfor en større konspirasjon, hvor Irak, Jordan, Libanon, Israel og USA brukte de muslimske brødrene som et redskap. 10. februar, før andre hadde uttalt seg om kampene i Hama, gikk State Department i Washington og Det Muslimske Brorskap i Vest Tyskland ut med nyheten om oppstanden i likelydende uttalelser. Dette tolket regjeringen i Syria som bevis for at USA og Det muslimske brorskap sammen stod bak opprøret. Assad anklaget offentlig CIA for å ville legge hele den arabiske verden under US-Israel dominasjon.

Det syriske eksilmiljøet i Saudi Arabia var også et senter for fiendtlighet med medlemmer av tidligere jordeiere som hadde mista jorda i Baathpartiets jordreformer. (Seale s 335)

Propaganda
Jeg har kalt boka Syria – en stor krig i en liten verden av Cecilie Hellestveit for ei propagandabok. I omtalen av Hama 82 tar hun kun med den ene sida, brutaliteten til ”Assad”, til ”regimet”: ”Det syriske regimets svar på demonstrasjoner og opptøyer fra syriske brorskapskrefter var nådeløs. Hafez al-Assad beleiret byen Hama i 1982 og la deler av byen i ruiner, i en operasjon som kostet 20 000 syrere livet. Etter dette rådet en klam ro i Syria…” (s 19) ”Hama var et hovedsete for konservativ sunnimuslims opposisjon mot Baath-regime, og byen var årsted for to store massakre tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble minst 350 menn henrettet av Hafez al-Assads sikkerhetsstyrker i løpet av en helg i april, og i februar 1982 kulminerte Assad-regimets maktbruk i en beleiring av byen i en måned… en episode som omtales som det klart mest dødelige angrepet fra noe arabisk regime mot egen befolkning i det moderne Midtøsten.” (s 31-32). Uten kilde bruker hun det høyeste tallet på drepte. I det siste sitatet oppgir altså Hellestveit Patrick Seale som eneste kilde, uten sidehenvisning, og med tilleggskommentaren: ”Det var også massakre i Aleppo og Idlib”. I hennes bok på 339 sider finner jeg ikke noe om hva den andre sida, de muslimske brorskapskreftene faktisk gjorde. Halshugging, en rekke attentat, mord på fremtredende sivile, på prester, statstjenestemenn, politi, baathmedlemmer og deres familier, bilbomber som drepte hundrevis av tilfeldige innbyggere, presidentattentat, overtakelse av makta i den fjerde største byen, strukket ut over en periode på fem-seks år, det blir hos Hellestveit til to ord ”demonstrasjoner og opptøyer”.

Stephen Gowans skriver at hendingene i Hama vanligvis huskes i vest, ikke for grusomhetene som blei utført av islamistene, men for den syriske hærens respons, som var en respons man kunne forvente av en hvilken som helst hær som må involvere bruk av makt for å gjenopprette suveren kontroll over et territorium som er beslaglagt av opprørere.

Hellestveit omtaler altså denne makta som massakre fra ”regimet”, med henvisning til Seale. Seale har ikke omtalt dette som massakre, men det må folk tro som ikke har lest Patric Seales 552 sider på engelsk. Tim Anderson sier i boka Det smutsiga kriget mot Syrien at krigspropagandaen i dagens krig primært har vært innretta på demonisering av fiendens leder gjennom skrekkhistorier, virkelige eller innbilte og formålet har vært regimeendring.

Noam Chomsky skriver i Propaganda og offentlighet at den beste propagandaen er den som forteller nesten hele sannheten, men forvrenger den slik at meningen endres.

Konklusjon
Spydspissen i opposisjonen i Syria har vært svært voldelige religiøse fanatikere. Disse har en lang historie med terror inne i Syria, og med samarbeid med utenlandske krefter.

Imperialismen har en lang historie med impera et divina, splitt og hersk. Det innebærer både å sette grupper opp mot hverandre etter etniske og religiøse skillelinjer, men også å benytte grupper av undertrykte som soldater.

I Midt-Østens nyere historie har de viktigste kreftene som har stått mot hverandre vært Syria på den ene siden, og Israel/USA på den andre.

I vestens propaganda har den Syriske regjering ensidig blitt fremstilt som en undertrykker av sitt eget folk, ikke som den viktigste krafta mot sionisme og imperialisme.

Dette perspektivet er viktig å ha med seg både når man skal gjøre seg opp en mening, og når man vurderer kilder.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har holdt på med Hellestveit: Syria i et år nå og lar den kanskje stå på vent over sommeren. Jeg mener ikke så mye om den. Det var interessant å se hvor mange ulike klaner og grupper som fordelte seg utover. Fordi jeg var med og skrev brev mot dødsstraff og samvittighetsfanger til den eldre Assad i flere år, ble jeg interessert i landet i første omgang. Poenget er: Hvilken bok er det som har den klareste tanken, eller røde tråden om du vil. For dette er virkelig et komplekst område i verden. Men kanskje ikke hvis du kommer derfra, det er sikkert flust opp av syrere som har skrevet om landets historie også.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hvilken av bøkene har den klareste tanken?

Dersom tanken er å forstå den pågående krigen ved å lese kun ei bok vi jeg enten si Tim Anderson fra 2016 eller Stephen Gowans fra 2017. Begge på rundt 250 sider.

Hvis utgangspunktet derimot er mer gransking av Assad senior, vil jeg anbefale Patrick Seale:Asad - the struggle for the Middle East (1988). Meget leseverdig, men 550 sider og skrevet lenge før dagens varme krig. Den dokumenterer framfor alt hvordan aksen Israel/USA har dominert og preget de aller fleste forhold i området fra sekstitallet.

Som du sier er Midt-Østen et komplekst område. Ei kort og enkel bok har dermed problemer med å få med alle aspekt, mens de grundige bøkene fort blir murstein. Både Gowens og Anderson har likevel svært grundig dokumentasjon, Gowens litt over 20 sider med kilder, Anderson over 50! Til sammenlikning har Hellestveit 6 sider.

Kanadiske Gowans bok Washingtons Long War on Syria har nok den rødeste tråden, for å bruke det utrykket. Han tar utgangspunkt i Wall Street, og den røde tråden er at de aller rikeste bruker det amerikanske statsapparatet i en krig for en økonomisk verdensorden bygd på fri markedsadgang, overalt. Det syriske samfunnets regjeringer har de siste femti år bygd en form for arabisk sosialisme, med stor grad av nasjonal styring av økonomien og frihet fra utenlands dominans.

Mens Gowens har skrevet sin bok i Canada, og basert seg på skriftlige kilder, har australske Tim Andersons vært flere turer i Syria, intervjua folk, gjort egne undersøkelser, og også hatt samtaler med dagens president Assad. Som akademiker med politisk økonomi som fag og Latin-Amerika som spesialfelt, sier han at utgangspunktet for boka var at han så at vestens offisielle versjon av krigen umulig kunne stemme, og han starta sin egen undersøkelse. (Omtrent som mitt eget utgangspunkt).

I tillegg til å beskrive krigen, forhistoria og propagandaen, har han et svært interessant kapittel om NGOer, spesielt Amnesty International og Human Rights Watch, og deres etter hvert tette koplinger til USAs utenriksdepartement.
Et annet kapittel med mat for hjernen utdyper problemstillingene rundt hvilke prinsipper folkeretten bør bygge på, nasjonal sjølråderett eller R2P, (responsibility to protect). Han utfordrer vesten venstreside ganske kraftig, og lurer på hva som har gjort at så mange gamle vietnamdemonstranter og deres etterkommere i denne krigen har havna på samme side som USA?

Jeg vil nok holde en knapp på Anderson-boka hvis jeg skulle velge kun en. Denne har også den fordelen at den kan leses på svensk (og tysk).

Dessverre er ingen av de bøkene jeg mener er best oversatt til norsk – som i seg sjøl sier mye om Andersons utfordring til vestens liberalere og anti-imperialster.

Jeg håper dette ga et relativt kort og enkelt svar på dine spørsmål?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja. Tusen takk for et overmåte tålmodig og informativt svar. Jeg gjør som du anbefaler og begynner med Andersons bok. Det burde være lesestoff for sommerferien. Vanligvis låner jeg en haug med bøker før ferien. Noe sier meg at Andersons bok må bestilles som fjernlån. Jeg har sluttet å kjøpe fysiske bøker før kvalitetskontrollen eller noe mer primitivt forteller meg at jeg eie dem. Det er litt gøy at mitt yngste barn på 8 år ville høre om første verdenskrig etter at vi hadde lest en faktabok om krigen, den andre, for barn. Det er smart, tror jeg, å vite litt om politikk og konflikter. Og, som du forfekter; ha et kritisk perspektiv til alle fortellere.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Får man tak på Det smutsiga kriget mot Syrien på biblioteket? Jeg har aldri tenkt på at man kan låne bøker på svensk. Sjøl fikk jeg den hos Adlibris for 193 kroner.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det endte opp med Adlibris for meg også. Det var ikke veldig dyrt. Glemte å dra, dvs sjekke med biblioteket, men jeg skal prøve senere.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hva med denne?

https://bokelskere.no/bok/farvel-syria-om-eit-folk-paa-flukt/468631/

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg legger den gjerne på lista, men har du lest den, og har du eventuelt en vurdering av innholdet?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg kjenner forfatteren og har et signert eksemplar, men har ikke fått lest den enda, da en av mine elever hadde lyst å lese den, så hun fikk den først :) Får i så fall komme tilbake til det.

Her er hva klassekampen skriver:
http://www.klassekampen.no/article/20160521/ARTICLE/160529900

Og Bistandsaktuelt:
https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-anmeldelser/2016/farvel-syria/

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

MarianneAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBabynemiIngunnJGladleserJakob SæthreMonica CarlsenBjørn SturødBård StøreTorill Elisabeth RevheimGrete Amundsenleser42mgeLilleviKine Selbekk OttersenHanne MidtsundHarald KJulie StensethgretemorEster SRufsetufsaVannflaskeIngunn SRisRosOgKlagingalpakkaNina GJan Arne NygaardBjørg L.RandiMarit MogstadJarmo LarsenSolingar hJakobLars MæhlumelmeTone SundlandReidun VærnesVivian M.Ole