Teksten holdt meg fanget fra første til siste side. Hadde tenkt å bare titte litt i boka en sen kveld. Fem timer senere la jeg boka fra meg, svimmel og ør - og du kommer ikke til å få noe referat av handlingen. Det du derimot skal få er noe av det jeg tenkte mens jeg leste:

• Heldigvis har jeg nøkkelen til biblioteket, jeg vil ha mer Grimsrud! Nå!
• Dette burde vært obligatorisk lesning på medisinstudiet, psykologistudiet, sosionomstudiet, barnevernstudiet, sykepleierstudiet - alle studier der mennesker som arbeider med andre mennesker får sin utdanning!
• Fy faen du er tøff Beate Grimsrud!

Ett sitat fra side 163 skal jeg også koste på meg. Eli er innlagt på avdelingen og får kefir til frokost hver dag i over en uke, til slutt spør hun hvorfor hun ikke får brød:

"Du fylte selv ut ønske om frokost da du ble innlagt", svares det. Jeg blir lei meg og usikker. Kjente jeg ikke til mine egne matvaner da jeg ble innlagt? Hvordan kan jeg ha krysset av for noe jeg ikke liker? Jeg har ikke vært sammen med meg selv på ordentlig. Jeg vet ikke hvem jeg er, og kan ikke stole på meg selv. Men brødskiver og egg kommer neste dag".
Det er mye som allerede er sagt og skrevet om denne boka, jeg er bare storligen imponert over at mennesker som har hatt og fremdeles har det så vanskelig er i stand til å ordlegge seg på en slik måte. Beate Grimsrud tar utgangspunkt i seg selv. Hun skriver om egne tvangsinnleggelser, om egen selvskading, og hvordan flere bøker er blitt til mens hun nærmest bodde på psykiatrisk institusjon. Hun forteller om stemmer, om guttene hun deler kropp med og som hver på sin side forlanger oppmerksomhet.

Tøffe tøffe Grimsrud - ikke siden Utrenskning med Sofi Oksanen har jeg vært i samme euforiske tilstand. Jeg bruker vanligvis bare å gi terningkast til bøker jeg anmelder for Altaposten - kanskje jeg skribler ned en anmeldelse på denne i løpet av kvelden - uansett må jeg bare rope det ut:

DETTE ER TERNINGKAST 6!!!!!!!!!!

Indias datter av Shilpi Somaya Gowda

Noen bøker treffer noe inne i deg med så stor styrke at du nesten er helt utmattet når du er ferdig. Den usynlige broen var en slik bok for meg. Den er så grundig, så omfattende, har så mange aspekter og forteller en historie så sterk at jeg ikke skjønner hvem som kan forbli uberørt av den. Ikke kan man trøste seg underveis med å si at det bare er fiksjon heller, for vi vet så mye bedre.

Bokens omfang til tross - jeg synes ikke det er en eneste overflødig side. En sekser henger høyt hos meg, og det er lenge mellom hver gang jeg gir det. Jeg synes imidlertid Julie Orringer fortjener det fullt og helt, og dette ble uten tvil en av årets helt store leseropplevelser for meg.

Interessant... Har opplevt stor forskjell på bibliotekarer også, som en viktig årsak til hvorvidt det er mulig for meg å bruke hele biblioteket. Som det påpekes i artikkelen har mange eldre biblioteker et stort magasin til oppbevaring av "utgåtte" bøker, og det er stor forskjell på om bibliotekarer faktisk gidder å søke i arkivene og hente frem glemte bøker fra magasinene. Å "tittelsurfe" hvor man fysisk kan gå og dra fingeren over gamle bokrygger er jo det mest inspirerende...

At boktitler og forfattere ble lagt inn i datasystemer på 90-tallet var nå én ting, men hvorvidt noen gidder å søke blant de nedpakkede kjellerbøkene er en annen sak... Beste biblioteket jeg har hatt som fastbibliotek, er til dags dato Bristol Public Library. Der kunne man til og med sitte i lesesalen og se opp på hundrevis med hyllemetre med magasin, utilgjengelig for publikum, men med en stab som mer enn villig nok gikk for å klatre i stigene... Lillehammer var bra da jeg bodde der på slutten av 90-tallet. Og det beste med det lille lokalbiblioteket mitt nå, er bibliotekaren... Dyktig, kunnskapsrik og ivrig på å finne ut ting. Når man nå for tiden i tillegg kan søke selv på nett etter titler, har ikke lenger bibliotekarene unnskyldninger for å avfeie nysgjerrige særlinger som meg, som insisterer på å lese en fagbok fra 1922 el.l. Hehe

Språket er så som så, og den ER lettlest... likevel ble jeg så fanget i historien at jeg ikke klarte legge den fra meg. Jeg er fengslet, og kommer til å lese alle tre.

BEDRE ENN TWILIGHT?!!!! Herregud. Fifty Shades of Grey har kanskje levende språk (enkelt å følge med hva som skjer), men spenstig og kreativt og orignalt?! NIKS. Det er så mange gjentakelser at jeg....gfdklgjdflkgjdklgdfjlgkd. Denne boka (og hele "fenomenet" generelt gjør meg bare oppgitt....selger denne serien fortere enn Harry Potter? Det syns jeg er trist....tenk så mye jobb og mening det er bak Harry Potter-bøkene...og hva i **** er budskapet i Fifty shades of Grey egentlig??? Dette er bare søppel, syns jeg.)

En mobil-app hadde vært kjempegøy å ha (: men det er kanskje fortsatt en stund til...
Men det hadde jo også vært greit med en mobilside for hjemmesiden ^^

Jeg grubla lenge over denne boka, da jeg hadde som oppgave i norsk å holde en muntlig analyse om den. Etterhvert som jeg grubla, måtte jeg spørre meg selv: Hva om Solrun og Tyttebærkona er samme? Tyttebærkona sier jo til Solrun: "Du er den jeg en gang var, og jeg er den du en gang blir." Og hun kaller Steinn for "gutten min". Ettersom jeg har skjønt (og nå er ikke jeg noe geografi-ekspert og kan godt ta feil), så døde Solrun på samme plass som de liksom skal ha kjørt på Tyttebærkona. Det stemmer også i alder, og alt med det her rosenrøde sjalet virker nokså mystisk. Tidsreiser og "framtiden styrer fortiden" eller hva man skal si, har alltid fascinert meg, så tanken er der, selv om det ikke er et tema Gaarder legger opp til i boka. Tror dette er en bok det er opp til hver enkelt leser å tolke, og at den ikke har noe fasitsvar.

Uhøytidelig tråd for ordtak, sitater, visdomsord mm. Det er ikke alltid det står hvem som har skrevet sitater, ordtak eller visdomsord man finner på nettet eventuelt andre plasser. Tråd 3

Nærmere høst er en hjerteskjærende historie om hvordan en famlende tenåringsforelskelse er overordnet alt annet som skjer. I deres verden er kjærligheten – og fraværet av den – det eneste, det ene, alt som er.

Kjærlighet som overvinner alt, på tross av og fordi. Når alt annet er kaos er de gode, varme følelsene fremdeles der. Selv når foreldre som bryr seg for mye, slutter å bry seg. Selv når tenåringer som trøster småsøsken, selv bruker småsøsken som trøst. Selv når naboer som stikker nesa si i alt, ikke gjør det når det er som mest nødvendig. Selv når venner du stoler på, svikter deg på det dypeste. Selv når venner som har sviktet, forsøker å gjøre det godt igjen. Selv når tenåringer som er usikre og redde som barn, er nødt til å te seg som voksne med alt for mye ansvar.

Selv om. På tross alt og fordi.

Det er vart. Det er vanskelig. Det er vakkert. – Og usigelig vondt. Historien legger seg som en klump i magen. Fornuften skriker. Hjertet brister.

(Hele omtalen)

Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å like denne typen bøker så godt som jeg gjør. Men å sitte alene på en hytte, slik jeg gjorde da jeg leste den, bare i selskap med en flaske Malbec, bikkja og Maria Lang er noe i nærheten av den perfekte tilværelsen for meg.

Dette er den tredje av Silke forlags nyutgivelser av Maria Ls krimbøker fra 40-og 50-tallet. De skal komme på film i 2013, og da haster det for min del å få lest flest mulig av dem før så skjer. Å se en film etter å ha lest boka den bygger på er helt greit, men å få det i motsatt rekkefølge vil for meg bety at det er lite aktuelt å lese boka.

Opplegget er – akkurat som i de to forrige nyutgivelsene – typisk Maria Lang/Agatha Christiesk, med et titalls mennesker samlet på et isolert sted. To viktige forskjeller fra Dame Agatha er dog de utpreget svenske omgivelsene, samt et mye klarere feminint preg gjennom fortellerstemmen Puck.

Det skjer dramatiske ting. Ikke så mye mer å si om det – enten liker man det, slik jeg gjør, og blir ikke lei av oppskriften – eller så syns man at dette har gått ut på dato. Denne gangen trodde jeg for øvrig lenge at jeg hadde vært tidlig ute med å avsløre sammenhengen, men atter en gang ble jeg tatt ved nesen på de siste sidene.

Det eneste negative jeg har å si om boka, står forlaget for. Å bruke Agatha Christie to ganger (og Camilla Lâckberg en) på omslaget i reklameøyemed, syns jeg er godt i overkant. Inne i boka har forlagsdirektøren (?) skrevet en hilsen til leserne. Denne er så dårlig språklig at det er ubegripelig at det er gjort av et forlagsmenneske. Men ikke noe av dette ødelegger gleden over boka.

Det er mørkt ute. Du skinner...

Er veldig fornøyd og i likhet med deg er jeg her inne ofte. Det tok litt tid å venne seg til designet, men nå synes jeg det er brukervennlig og fint. Er også veldig fornøyd med nye funskjoner som gjør ting lettere.

All ære til Andre for all jobben han har gjort, både før og etter nylanseringen, for at flest mulig skal være fornøyde.