Bokelskere.no

Komme over det? Jeg vet ikke om jeg vil uttrykke det på den måten. Når vi kommer over noe, går vi videre, vi legger det bak oss. Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. De følger oss. De blir hos oss, men i en annen form. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.

Det er våre "svake" sider som er mest troverdige, for ingen ville vel mistenke en hjelper for å lyve for å gjøre seg "dårligere" enn han eller hun er, mens det kan godt tenkes at han eller hun ville lyve for å gjøre seg "bedre".

Når du bestemmer deg for ikke å handle, bestemmer du deg også for å overlate skjebnen din til andre.

Yrkesstolthet er noe ingen kan ta fra deg - selv ikke sjefen fra helvete.

Det er viktigere å prøve hver eneste gang enn å lykkes hver eneste gang.

Du må være oppmerksom for ikke å bli manipulert av andre, uansett hvor gode deres intensjoner er. Du må redde deg selv fra så mange velmenende mennesker, velgjørere, som stadig vekk råder deg til å være det ene, å være det andre. Lytt til dem og takk dem. De mener ikke noe vondt - men det er det de gjør.
Lytt kun til ditt eget hjerte.
Det er din eneste læremester.

Hva er feminisme? Ganske enkelt troen på at kvinner burde være like frie som menn, uansett hvor sprø, teite, forledede, dårlig kledde, feite, tynnhårede, dovne og selvtilfredse de er.

Tida går, forteler dei. Men det er vi som går. Tida blir liggande att ho, og lat henne ligge.

Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.

Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.

Varmen strømmet fra hennes hjerte og gjennom kroppen hans, og han ønsket at hun aldri ville flytte seg. Han rettet seg opp. "Hjertet ditt. Jeg hører hjerteslagene dine."

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.

Det finnes mer poesi enn rettferdighet i verden.

Å, mennesket er mykje bedre enn det har ord på seg for...

Flyt er den tilstanden av tilfredsstillelse vi trer inn i når vi blir fullstendig engasjert i det vi holder på med.

Når man får lite bekreftelse som liten. sulter man ofte resten av livet etter å bli sett som den man egentlig er.