Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren skriver her delvis selvbiografisk og humoristisk om kvinnesak og kvinneliv. Boka følger henne gjennom en slitsom oppvekst, på jobben, i senga, på strippeklubb og gjennom mer eller mindre vellykkede forhold, frem til morsrolle og familieliv.
Omtale fra forlaget
Endelig en frisk og morsom bok om kvinnesak og kvinneliv, helt uten moralisme, kjedelig politisering og sutring!
Det har aldri vært bedre å være kvinne enn i vår tid: Vi kan stemme, vi har p-pillen, og de har ikke brent hekser på bålet siden 1727. På den annen side gjenstår det noen gnagende spørsmål: Hvorfor må vi gjennom brasiliansk voksing? Må vi bruke Botox? Hater menn oss innerst inne? Og hvorfor er behåenen så trang og vond og trusene så små?
Delvis selvbiografi, delvis kamprop ? i Kunsten å være kvinne går den britiske humoristen .Caitlin Moran løs på disse og andre presserende spørsmål, og gir hardtslående svar som får deg til både å le og tenke. Vi følger henne gjennom en slitsom oppvekst, på jobben, i senga, .på strippeklubb, gjennom mer eller mindre vellykkede forhold, frem til morsrollen og livet som lettere frustrert frue.
Feminisme er altfor viktig til å bli overlatt til akademikere og intellektuelle. Moran har skrevet en bok alle kvinner med respekt for seg selv må ha under hodeputen.
Caitlin Moran (f. 1975) er en britisk journalist og svært populær TV-reporter og intervjuer..Kunsten å være kvinne (How to be a woman) har blitt en stor bestselger i Storbrittania og er solgt til en rekke land.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788205424104
EAN 9788205424104
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Caitlin Moran
Språk Bokmål
Sider 363
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ellevill britisk humor eller bare vås?
Aller først vil jeg bare nevne at Moran er en ukjent personlighet for meg. Hadde aldri hørt om henne før, noe som er litt mystisk siden jeg elsker britisk humor. Det har jeg sansen for. Men å bli kjent med nye personligheter skader jo ikke, så derfor tok jeg sjansen på å lese Kunsten å være kvinne.
Jeg elsker britisk humor. Visste dere blant annet at Hugh Laurie (som spiller House i tv-serien House M.D), egentlig er britisk og har vært på samme scene som Rowan Atkinson (Mr. Bean)? Jeg elsker britisk humor fordi de har en veldig sprø og dyster form for humor. Så jeg tenkte at denne boka må jo bare være for meg. Artig cover og forfatteren, Caitlin Moran virker som en festlig person.
Moran jobber for blant annet The Times så hun må jo vite hva hun skriver om og kan å skrive. Dette må jo være lovende. Begynnelsen av boka var ikke så verst, men etter hvert syns jeg det ble veldig mye syt og lite humor. Det føltes etter hvert mer som tvangslesing enn underholdning for min del. Jeg er vel ikke så feministisk av meg, for jeg bryr meg ikke om ekteskap, barn, osv ... så syns mye av det jeg leste ble veldig tørt. Det ble ikke så festlig som jeg hadde håpet på for mye av lesestoffet var ikke min type humor. Selv om dette ikke var en bok for meg, er jeg helt sikker på at den vil slå an hos rett publikum.
Bakpå boka står det blant annet: Med mørk humor og særdeles friske karakteristikker har Moran skrevet en bok alle kvinner med respekt for seg selv må ha under hodeputen.
Selvrespekt eller ikke, denne boka havner ikke under hodeputa mi. Det er ialle fall sikkert!
Dette er delvis selvbiografi, og delvis kamprop i feminismens navn.
Forfatteren vokser opp med en haug søsken, og i fattigdom. Hun har ingen venner, og har heftige krangler med yndlingssøsteren. Klærne er fra loppemarked, eller arvet. Til og med undertøyet har vært i familien i en årrekke. Da hun får mensen, er bindene de har råd til så dårlige at de går i oppløsning i løpet av kort tid. Men det finnes også lyspunkter. Da hun blir 13, får hun endelig tilgang til eget bibliotekskort, og kan dermed låne hvilke bøker hun vil. Hun oppdager såkalt smusslitteratur og onaniens herligheter.
Feminisme, kroppsfasong, sex, og morsrollen blir også grundig belyst. Boka er fri for moralisme, full av humor, og null sutring.
Den eneste innvendingen for å få mest mulig ut av boka, er min manglende innsikt i britisk kulturliv. Forfatteren viser til flere skuespillere, forfattere, tv-personligheter/show som jeg aldri har hørt om. Når jeg endelig ser et kjent navn, skjønner jeg hva hun mener, og det gir mer dybde. Dette kan selvsagt ikke forfatteren lastes for, da hun har brukt referanser fra eget ståsted.
Gjennom boka reagerte jeg ikke på oversettelsen. Den virket å være over gjennomsnittet god. Det som derimot fikk meg til å steile, var under kapittelet «Takk». Hun henviser blant annet til døtrene, som hun «elsker til småbiter». Her spørs det om Google Translate har kommet med et lite innspill. «Love you to bits», fungerer jo overhodet ikke på norsk…
"Hvis du har barn, lar folk i alle fall være å spørre deg hele tiden om når du har tenkt å få barn.
Kvinner blir stadig vekk spurt om når de har tenkt å få barn".
Men bare kvinnene. Jeg har aldri noensinne blitt bedt om å gjøre det i et intervju med en mann. Det er aldri noen som ber deg om å spørre Marilyn Manson om han pleier å gå rundt i babyutstyrsbutikker og ta på bitte små sko og gråte.
Og jeg ser for meg at en dag kommer alle katter som sitter og glor på porno, til å reise seg og gjøre opprør - ille berørt av de ukultiverte ytringene som tilsynelatende er rettet mot dem - sprade inn på scenen og demonstrativt spy opp hårballer midt i all knullingen.
Hva er feminisme? Ganske enkelt troen på at kvinner burde være like frie som menn, uansett hvor sprø, teite, forledede, dårlig kledde, feite, tynnhårede, dovne og selvtilfredse de er.
Min mening er at du kommer et godt stykke med feminisme, men deretter må du begynne å krangle. Når begynte man å blande feminismen sammen med buddhismen? Hvorfor i all verden må jeg, bare fordi jeg er kvinne, være snill mot alle andre? Og hvorfor må kvinner - på toppen av av alt annet - være så påpasselige med å være "søte" og "støttende" overfor hverandre hele tiden? Et slikt syn på søstersolidaritet synes jeg faktisk er ulogisk. Jeg legger ikke inn en tyve prosents "fordelsbonus" hvis jeg møter andre som går med behå. Hvis vedkommende er et rasshøl, så er hun det -
Har begynt å legge merke til alle bøker med ordene "kunsten å ..." i tittelen og har oppdaget at det er forbløffende mange av dem, så derfor samler jeg dem i ei lita lista! Bare på gøy. Mp også innrømme at jeg har til gode å lese de fleste av disse