Bokelskere.no

Sånn er det med oss mennesker, når sannheten blir for ubehagelig og grusom, så kaller vi heller det hele en løgn.

Der lå de begge to, sov så fredelig, men det som var rart og som jeg aldri hadde sett, var at bestemor lå med hodet på bestefars arm. Slikt trodde jeg ikke gikk an med voksne folk.

Tanker i seg selv er harmløse, det er hvordan vi reagerer på dem, som potensielt er skadelig.

Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.

Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?

Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.

Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

Og jeg så på henne og så på henne, og visste like sikkert som jeg vet jeg skal dø, at jeg elsket henne mer enn noe jeg har sett eller drømt om her på jorden eller håpet å finne noe annet sted.

Han la vanskene og mulighetene i hver sin vektskål. År og erfaring både hjalp og hindret.

...å fordømme andres oppfatninger og å tvinge folk med en annen mening til å tro det en selv trodde, var akkurat det samme som å hevde at bare en selv hadde forstand; bare idioter kunne innbille seg at det utelikkende var de selv som hadde greie på all ting.

Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne.
~ Marcel Proust

Vær våken i dette nået

Den tid vil komme, sier poeten. Ja, den tid vil komme, men ønsker vi å våkne opp til hvem og hva vi virkelig er, først på dødsleiet, slik Thoreau forutså at så lett ville kunne skje? Eller kan den tid være denne tid, være akkurat nå, der vi er, som vi er?

Å praktisere bevisst tilstedeværelse handler ikke om å gjøre, eller "gjøre riktig". Det handler om å være - og å være det å vite, inkludert det å vite å ikke vite.

Livet er ikkje enten løkke eller uløkke. Vegen vi går er ikkje slik. Men vi lyt gå den vegen vi skal. Våger vi det, så lever vi. Nærar løkke kjem ein ikkje.

What doesn't kill me only makes me stronger.

Å forstå hvorfor et menneske gjør som hun gjør, er ikke det samme som å synes at det er greit, eller å akseptere at det er slik. Men genuin forståelse, uten antydning til fordømmelse, er en betingelse for samarbeid og forandring.

I dagene etter 22. juli lovet jeg meg selv å kjempe for et fritt, demokratisk og ikke minst mangfoldig Norge. Om terroristen skulle mene at jeg svikter landet mitt, tar jeg det som et kompliment. Jeg vil ikke være en lydig drabant i hans totalitære fremtidsvisjon.
Til mine venner og kamerater som falt: Vi skylder dere å kjempe videre. Drømmene deres skal bli ført inn i morgendagen

Vi er ikke sporløse. Vi drar et kjølvann etter oss som aldri lukker seg helt, en flenge i tiden vi så møysommelig legger bak oss.