The Midnight Library av Matt Haig handler om Nora. Hun har opplevd mange skuffelser i livet og er deprimert. Etter at hun mister jobben og kontakten med de to menneskene som betyr mest for henne, tar hun en overdose medisiner. Men istedenfor å våkne i mørke, så våkner hun i et uendelig bibliotek. Bibliotekaren fra barneskolen, Mrs Elm er der og forklarer henne at bøkene er ulike muligheter for hvordan livet hennes kunne ha blitt. Mrs Elm gir henne en bok som inneholder alle avgjørelser hun har angret på gjennom livet og ber henne velge en. Når hun velger får hun også oppleve hvordan livet hadde blitt hvis hun hadde tatt et annet valg i den situasjonen. Målet er at hun skal velge ett av livene hun får prøve.
Mer enn noe annet er dette en knakende god bok for å drømme seg vekk for en stund. Den er kanskje ikke stor litteratur, men den er godt skrevet og inneholder akkurat det som skal til for at det blir en historie man husker.
Jeg har skrevet noen få ord her: Betraktninger
på bagsidå av gravsteinane
står det ingenting
kanskje det burde stått någe der òg
om alt det me sakna
og ikkje fekk te
ei lidå lista øve det me konne vore
men ikkje va
og ei antydning om
at det sikkert også va någe
som ingen såg
kor mange gonger reparere du traktoren
itte at me har kjørt han i stykker
men alt det andra
som heila tidå går i stykker
rondt deg
legge du aldri
merke te det
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.
Lars Lillo-Stenberg
Det som farger erindringene våre, er hvordan vi følte i høydepunktene av opplevelsen, altså i de øyeblikkene da vi enten hadde svært sterke negative eller positive følelser. Og spesielt har slutten av en opplevelse stor betydning for hvordan vi husker den. "Når enden er god, er allting godt".
Men én kilde til hjelp blir det skrevet lite om. Den kraft og støtte mennesker finner i kunsten. Poeten Kristin Straume sier det slik:
"Fyrst opna eg boka.
Så opna boka meg."
FIRBENT SAVN
Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.
Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.
Glem ikkje
Glem ikkje de dagan som e lett
la dem ikkje bare fly ifra dæ
sånn at alle tunge står igjen
og du trur at bare de vil ha dæ
Strået
Det sto et strå aleine
og tenkte på en vind,
en som blåser varmt og trygt
det er den som skal bli min.
Ikke bare storm og ul og bare følge strømmen,
en bris som bare er og står aleine, det er drømmen.
For om strået var meg, om vinden var du,
og sjøl om jeg lener meg lenge,
så skal vinden en gong snu
faen ta (at jeg elsker) deg
jeg vet mye
jeg vet hvorfor
stjerner lyser
og hvor lenge
en elefant
har barnet sitt
i magen
jeg vet hvordan
man leser noter
og hvordan man
bøyer verb
på samisk
jeg vet hvordan
man trøster en venn
og hvilke låter
som får alt til å
stoppe litt opp
jeg vet
hvilke farger
som er pene sammen
og hvordan man
reparerer en
gammel sykkel
men jeg vet ikke
hvordan jeg får
deg
ut av hjertet
når hele kroppen
skriker at du må
bli
jeg liker ordet kvinner
men enda bedre
liker jeg ordet
søstre
vi kjemper bedre
når vi står sammen
og løfter hverandre
opp og fram
akkurat slik søstre skal
Om bare jeg kunne holdt skjult for alltid det jeg vet må frem.
Utenfor huset ble jeg stående og trekke pusten et par ganger. Jeg fylte lungene med lufta, som luktet rent, ferskt, nyvasket. Himmelen var høy og blå. Hvitveisen i skråningen duppet av dugg, og bare i løpet av natten hadde bladene på bjørketrærne blitt større. Snart så man ikke lenger greinene for grønt bladverk. Dette er min verden, tenkte jeg. Og det er en verden jeg liker. Her er alt i forandring, her kan allting skje.
Denne var så vakker og trist. En viktig bok.
...man av og til er nødt til å ta vanskelige og sinnsopprivende beslutninger som man føler vil såre mennesker man er glad i. Og det gjør de kanskje også, i det minste for en periode. Men ofte vil det vise seg at de forandringene som oppstår i kjølvannet av en slik beslutning, faktisk er til det beste for disse andre også. Og at de hjelper dem til å gå videre.
Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.