Bokelskere.no

på bagsidå av gravsteinane
står det ingenting

kanskje det burde stått någe der òg
om alt det me sakna
og ikkje fekk te

ei lidå lista øve det me konne vore
men ikkje va

og ei antydning om
at det sikkert også va någe

som ingen såg

kor mange gonger reparere du traktoren
itte at me har kjørt han i stykker

men alt det andra
som heila tidå går i stykker
rondt deg

legge du aldri
merke te det

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.

Lars Lillo-Stenberg

Det som farger erindringene våre, er hvordan vi følte i høydepunktene av opplevelsen, altså i de øyeblikkene da vi enten hadde svært sterke negative eller positive følelser. Og spesielt har slutten av en opplevelse stor betydning for hvordan vi husker den. "Når enden er god, er allting godt".

Men én kilde til hjelp blir det skrevet lite om. Den kraft og støtte mennesker finner i kunsten. Poeten Kristin Straume sier det slik:

"Fyrst opna eg boka.
Så opna boka meg."

FIRBENT SAVN

Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.

Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.

Glem ikkje

Glem ikkje de dagan som e lett
la dem ikkje bare fly ifra dæ
sånn at alle tunge står igjen
og du trur at bare de vil ha dæ

• Kari Bremnes -

Strået

Det sto et strå aleine
og tenkte på en vind,
en som blåser varmt og trygt
det er den som skal bli min.
Ikke bare storm og ul og bare følge strømmen,
en bris som bare er og står aleine, det er drømmen.
For om strået var meg, om vinden var du,
og sjøl om jeg lener meg lenge,
så skal vinden en gong snu

• Frida Ånnevik -

faen ta (at jeg elsker) deg

jeg vet mye
jeg vet hvorfor
stjerner lyser
og hvor lenge
en elefant
har barnet sitt
i magen
jeg vet hvordan
man leser noter
og hvordan man
bøyer verb
på samisk
jeg vet hvordan
man trøster en venn
og hvilke låter
som får alt til å
stoppe litt opp
jeg vet
hvilke farger
som er pene sammen
og hvordan man
reparerer en
gammel sykkel
men jeg vet ikke
hvordan jeg får
deg
ut av hjertet
når hele kroppen
skriker at du må
bli

jeg liker ordet kvinner
men enda bedre
liker jeg ordet
søstre
vi kjemper bedre
når vi står sammen
og løfter hverandre
opp og fram
akkurat slik søstre skal

Om bare jeg kunne holdt skjult for alltid det jeg vet må frem.

Utenfor huset ble jeg stående og trekke pusten et par ganger. Jeg fylte lungene med lufta, som luktet rent, ferskt, nyvasket. Himmelen var høy og blå. Hvitveisen i skråningen duppet av dugg, og bare i løpet av natten hadde bladene på bjørketrærne blitt større. Snart så man ikke lenger greinene for grønt bladverk. Dette er min verden, tenkte jeg. Og det er en verden jeg liker. Her er alt i forandring, her kan allting skje.

...man av og til er nødt til å ta vanskelige og sinnsopprivende beslutninger som man føler vil såre mennesker man er glad i. Og det gjør de kanskje også, i det minste for en periode. Men ofte vil det vise seg at de forandringene som oppstår i kjølvannet av en slik beslutning, faktisk er til det beste for disse andre også. Og at de hjelper dem til å gå videre.

Han liker å lese, han liker å se bøkene stå pent på rekke i vinduskarmen. At de står der stille ved siden av hverandre, klare til å åpnes, men ennå lukket om hver sin gåte. Han liker at de venter på ham. At han kan gå bort og åpne dem og forsvinne fra seg selv.

Eg er det urørde instrumentet,
som ligg ved føtene dine
i graset mellom blomane
som græt dogg på strengene mine
når soli renn,
bøyer kronene sine over meg
når det kveldar.
Her ventar eg ved døri di
så du kan finna meg.

Eg ventar på at du fyrst av alle
skal røra meg.
Den tonen som vert liv av fingrane dine
vil sidan klinge og leva i all æve.

I vengehavet til småfuglen vil han syngja,
i havbylgja vil han le,
langt, langt borte frå heimstaden vår,
der ingen anar
at det er på grunn av dég.

(Det urørde instrumentet - Jón Ûr Vör)