Eg er det urørde instrumentet,
som ligg ved føtene dine
i graset mellom blomane
som græt dogg på strengene mine
når soli renn,
bøyer kronene sine over meg
når det kveldar.
Her ventar eg ved døri di
så du kan finna meg.
Eg ventar på at du fyrst av alle
skal røra meg.
Den tonen som vert liv av fingrane dine
vil sidan klinge og leva i all æve.
I vengehavet til småfuglen vil han syngja,
i havbylgja vil han le,
langt, langt borte frå heimstaden vår,
der ingen anar
at det er på grunn av dég.
(Det urørde instrumentet - Jón Ûr Vör)
Rynkene mine er sjelens dagbok. Livets speil. Hjerteslagenes transkripsjon. Sies det. Og jeg er enig. Bare se. Det er lett å se. De snirkler seg rundt i fjeset mitt som noveller skrevet med løkkeskrift, romaner skrevet med fjærpenn, hardt og påståelig, vilt og brutalt.
Hun bare smiler og rykker og holder på med ting på benken eller skrur på radioen eller bruker pinsett på øyenbrynet sitt, og jeg ser alt, men jeg bare later som ikke. Hun tror den er låst, dagboken i fjeset hennes, men det er den ikke. Hun har en åpen bok i fjeset, og jeg leser den hvert eneste øyeblikk av tiden vår sammen, hver dag om jeg har mulighet, uansett om jeg har lyst eller ikke.
Han forstår at den som leser bøker, ønsker seg et annet liv. Den som leser bøker, er enten en tulling med medaljer eller en kvinne på sykkel med fortvilet ansikt. Den som leser bøker, lengter etter noe annet, noe mer, noe større, noe livet selv ikke kan gi.
Det vekst optimistiske argumentet om at vi får det stadig bedre er nok sant for store deler av verdens befolkning. Argumentet baserer seg imidlertid på noen problematiske forutsetninger, som at mennesket er alle tings mål og mening. Denne forutsetningen er verdt å utfordre... For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten - vår vekst - snarere gjort tilværelsen verre.
Verden går ikke under, menneskeheten dør ikke ut, men vi går harde tider i møte. Det finnes ingen quick fixes, og vi kan ikke vokse oss ut av problemene.
Alt eg tenker på er Simon, sa mor.
Frå eg vaknar om morgonen til eg sovnar om natta.
Han er inni hodet mitt heile tida.
Eg veit ikkje korleis eg skal seie det, men ...
Men det er som om eg er redd for at han skal dø viss eg sluttar å tenke på han.
Som om tankane mine held han i live.
At viss eg gløymer han i eit lite sekund, vil hjartet hans
slutte å slå.
Folk har fått med seg at depresjon ikke er det samme som å være litt molefonken. Folk vet at Parkinson ikke er det samme som å skjelve på hånden før et møte. Men takket være MEs skjebnesvangre alias, «kronisk utmattelsessyndrom», forstår ikke folk at forskjellen på å være sliten og å ha ME tilsvarer forskjellen på å være litt fysen på en sjokolade, og å ikke ha spist på en uke.
Når kronisk syke måles på hva vi får skvist ut av krefter i et kort tidsrom, uten hensyn til om vi faktisk har råd til det, går det skeis. I mange syke kropper er aktiviteten ofte ikke over før flere dager, kanskje uker og måneder, etterpå.
Hvis jeg må gi med selv full karantene i to dager før et møte på jobb, og får store smerter og kognitive problemer i tre dager etterpå, har jeg klart å gå på jobb?
Hvis jeg løper etter bussen i tretten sekunder og knapt kan gå dagen etter, slik at Erlend må komme hjem til meg i lunsjen sin og lage mat til meg, har jeg klart å løpe?
Hvis jeg går på middag hos noen venner og besvimer når jeg kommer hjem, har jeg klart å gå på middag?
Livets sannhet finnes iblant i brytningen mellom flere sannheter.
Naturen bærer så mye i seg, det er som om den vet noe om sorger og tap. Men jeg har en følelse av at den vet mer enn dette: at de trøstende trærne, den mørke jorda, åkeren og blomstene også kan fortelle oss at livet går videre.
Hvilen er noe eldgammelt. Den knytter oss sammen med noe som er bortenfor det håndgripelige og synlige.
s. 191: Hvis jeg begår en feil, hvis jeg bryter en av de mange gåtefulle reglene Nav har satt, er det jeg som blir straffet. Hvis Nav begår en feil, er det jeg som blir straffet, da også. Om Nav gir meg feil informasjon, kan det koste meg flere månedslønner, mens det koster Nav ingenting, for det er min feil at jeg ikke dobbeltsjekker at den feile informasjonen er feil. Her skulle det helst stått noen historier som eksempler... Men jeg våger ikke å sende dem i trykken. Jeg er fortsatt avhengig av at Navs dører står åpne. Det sørger Nav for at jeg aldri kan være helt trygg på. Jeg ber om et møte, Nav sier ja selvfølgelig, la oss møtes! Og sender et brev om at hvis jeg ikke kommer, stanses arbeidsavklaringspengene mine. Nav sier at jeg trenger tid til å hvile, selvfølgelig, helsen først! Og sender et brev om at jeg mister all støtte hvis jeg ikke "overholder aktivitetsplikten".
Helga har gitt bort huset sitt i Auckland. En ung mann og hans tre år gamle datter, skal nå flytte inn. Før hun drar til Europa, går Helga til Hamilton Beach. På stranda har hun funnet trøst etter et stort tap. Historien startet i Paris åtte år tidligere. En kjærlighetshistorie som snudde tilværelsen opp ned. Et familieliv med et barn, og deretter en katastrofe som slo Helga i bakken.
Nydelig og lavmælt med godt språk. Sakte nøstes historien opp, og spørsmålet er - kan Helga bli glad i mennesker nok en gang?
jeg fant meg i deg
du fant deg
noe annet
ingen tenker på deg
så mye som
du tenker på deg selv
Du
husker du
lillesøstera di som plaga deg
sa stygge ting løy og kløyp
og foreldra dine bare
ikke bry deg om ho
ho vil bare ha oppmerksomhet
og så gikk det over etterhvert
sånn er det ikke med rasister
bare veldig viktig
å ikke blande de to
Jeg har alltid sett for meg kjærligheten som en plante. Man må pleie den, man må beskytte den, fremfor alt når den er ung og ikke har slått dype røtter, ellers visner den og tørker ut. Man må gi den hva den trenger for å trives. Det hender den kan friskne til på egen hånd, og da vokser den på de mest umulige steder og trosser all motstand.
De er mørkebrune, nesten svarte, og svært, svært store. Det er de største jeg noen gang har sett. Og likevel røper de ingenting om ham. For når han ser på meg, fortaper jeg meg i øynene hans. De er så store, og det er så mye ro i dem at jeg aldri klarer fokusere på noe, samme hvor mye jeg prøver. Det kjennes litegrann som å ligge på en eng og stirre lenge opp i en dypsvart nattehimmel full av blinkende stjerner.
Slik som hjertet ditt slår, skulle gjerne verdens hjerte slå, da ble her godt å være.