Bokelskere.no

I prostens bokhyller ser jeg bokryggene stå oppmarsjert på rekke og rad, og alle er fulle av tid i ulike former. Den tiden det tok å skrive boken, tiden som skildres i den, og så tiden det tar å lese den. Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme.

Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.

All den dritten
du har der
sånt skal ingen gå
og drasse på alene
det hjelper ingen
du må snakke med noen
som har sett dritt før
som vet hva som skal til
for å få fyr på de greiene der

Jeg er bra nok og alt det der
men hvordan får jeg han i speilet
til å tro det
når jeg ikke tror på det selv engang

eller la meg si det sånn

noen ganger
tenker jeg
at det
kan bli
for mye
for sårt
for tøft
for leit
for vondt
eller ensomt
ja, som det står på
færøyske fartsgrenseskilt
I mesta lagi

Den kroppen der
skal du ha hele livet
da er det lurt
å si litt pene ting til den nå
bli kompis med den
be den ut på lunsj
så slipper du at den hater deg
når du blir en skrukkete pensjonist
for alle de skrukkene der
de vil du ikke ha imot deg
om du skjønner

Tusenårsskille

I våre liv står vi alltid ved randen

av tiden. Hvert øyeblikk er et tusenårsskille

Ett sekund kan vare mer enn år

Et år er et ras av sekunder.

Stein Mehren

For er ikke det verste av alt å bli glemt allerde mens man lever

Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her

Vi aksepterer den kjærligheten vi tror vi fortjener, tenkte jeg.

På vei til ham tok jeg meg selv i å lure på om jeg hadde skapt denne forelskelsen i mitt eget hode fordi jeg begynte å kjede meg. At jeg satt i en båt på et stille vann og vugget båten frem og tilbake for å lage bølger.

Når som helst kan jeg forsvinne. Slik er vandringsmannen. Nå er jeg her, og i neste nå er jeg der. Jeg setter føttene under meg, tar ranselen på ryggen og går. Det er alt.

I grålysninga teiknar steingardane
mjuke linjer kring dei bleike markene
Tippoldefar fann desse steinane
Kvar ein stein festa han auga på
og såg etter former og kantar
søkk og kvelvingar
som kunne høve saman

Stundom stødde han seg
mot den nylødde muren
Han drog handa over panna
Ei stripe jord smelta inn i sveitten
og la seg som ein skugge i andletet

Mose og lav grør over
der dei seige nevane hans
tok tak og lyfta

Stein på stein kransar garden
Eit lysande omriss av tid

Men hva er egentlig julestemning?. Er det ikke rart hvordan man vet så godt hva det betyr å ha julestemning, men så er det likevel så vanskelig å beskrive følelsen?

"Noen sier at myke pakker er kjedelige,men det er jeg ikke enig i. Ingen pakker er kjedelige. Det er jo det som er så bra med pakker. At bare fordi noe er pakket inn, så blir det spennende. Først når pakken er åpnet ser man om den er kjedelig eller ikke, og da er det ikke lenger en pakke. Derfor er det helt feil å si at myke pakker er kjedelige, synes jeg".

Ingen som har vært elsket, forsvinner

Mennesker går ofte så mange innfløkte omveier før vi tar direkte kontakt med hverandre. Bare få sjeler har en gudbenådet evne til å gå rett på sak: hei, du! Deg vil jeg gjerne bli kjent med!

Hver vei jeg gikk, førte tilbake til deg (Paulo Coelho)

En reise på hundre mil begynner med et enkelt skritt