Bokelskere.no

Eg er det urørde instrumentet,
som ligg ved føtene dine
i graset mellom blomane
som græt dogg på strengene mine
når soli renn,
bøyer kronene sine over meg
når det kveldar.
Her ventar eg ved døri di
så du kan finna meg.

Eg ventar på at du fyrst av alle
skal røra meg.
Den tonen som vert liv av fingrane dine
vil sidan klinge og leva i all æve.

I vengehavet til småfuglen vil han syngja,
i havbylgja vil han le,
langt, langt borte frå heimstaden vår,
der ingen anar
at det er på grunn av dég.

(Det urørde instrumentet - Jón Ûr Vör)

Det er en lykke at blive elsket, men den sande lykke er at elske - og det kan man nyde helt alene, om så skal være. Det er længselen, der er salig.

Shakespeare er det lysende eksempel på et "originalgeni", dvs. en kunstner, som skaber en verden ud av sig selv, ubekymret om givne regler og konventioner, men med en indre logik, der gør ham til en skaber på linje med naturen eller endog med guddommen.

Den 3. februar 1830 noterede Eckermann en samtale med Goethe om Mozart:

"Jeg så ham, da han var en dreng på syv år," sagde Goethe, "han var på gjennemrejse og gav koncert. Selv var jeg omkring fjorten, og jeg kan stadig væk tydeligt huske den lille mand med hans frisure og kårde."

Jeg gjorde store øjne, og det forekom mig et halvt mirakel at høre, at Goethe var gammel nok til at have set Mozart som barn.

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?
Vi lukker øynene for det.
Vi er litt som den fulle mannen som en sein kveld står og stirrer mot den opplyste bakken under lyktestolpen da noen forbipasserende stanser opp og spør om han leter etter noe. Han nikker, han leter etter nøkkelen sin. De forbipasserende hjelper ham å lete, men nøkkelen er åpenbart ikke der, og de spør ham om han er sikker på at han mistet den akkurat her. Nei da, sier den fulle mannen, jeg mistet den der borte – og han peker inn i mørket – men der vil jeg jo aldri finne den, så jeg leter heller her i lyset.

Livet slynger oss avgårde som en sten, og der vi flyr gjennom luften sier vi: "Her kommer jeg."

Å, mitt bortkastede liv, denne landstryker som skyr alt arbeid og slumrer i veikanten mens angen fra markene omkring trenger inn i sjelen som en tåke, som et gjennomskinnelig og friskt sus, i dyp samklang med alt som ikke henger sammen med noe, en nattlig, trett og glemt nomade under stjernenes kalde miskunn.

Hver gang sjelen invaderes av angst, går kosmos under. Når angsten kommer til oss, dreier solen retningsløst rundt og stjernene forstyrres i sin bane. Til enhver sjel som føler, kommer dagen da skjebnen fremfører angstens apokalypse - da alle himler, alle verdener kommer veltende ned over vår fortvilelse.

Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus.

Det er det samme maskineriet som står bak alle slags misbruk, det visste jeg godt, at vi alle, også helsepersonell, ja kanskje spesielt helsepersonell, er fylt av de samme bortforklaringene, den samme trangen til hvile, belønning, spenning, den samme latskapen og nytelsessyken. Jeg hamret disse ordene inn, latskap og nytelsessyke, frykt for smerte, men det hjalp ikke. Etter at dagens siste pasient hadde gått og det nødvendigste papirarbeidet var gjort, gikk beina av seg selv bort til polet, og hver gang jeg var der, ble jeg like fascinert over at man helt lovlig, uten risiko for politi og arrest, til og med uten resept, kan gå inn i en statlig drevet butikk og kjøpe et sterkt avhengighetsskapende og tvers igjennom giftig rusmiddel, og i tillegg bli møtt av høflige, vennlige, kunnskapsrike og kultiverte mennesker som sammen med de vakre flaskene på rad og rekke utgjør den delen av alkoholens verden som det alltid er så behagelig å oppholde seg i, og som er like velsignet og godkjent fra statlig hold som Stortinget, kongefamilien og NRK.

Vårt bilde av den virkelige verden driver bort som en tåke i oppløsning, og jeg finner atter meg selv igjen i min villfarne drøm, innrammet av den mystiske skogen ... Blomstene! hvilke blomster så jeg vel ikke der! Blomster som blikket selv ga navn, og hvis dufter sjelen høstet fra melodien i deres benevnelser ... Og når man uttalte dem ett etter ett, var de symfonier av avstemte dufter ...

Over pulten hang huet på en kronhjort som så ut som den hadde stanga seg gjennom veggen og så forundra ut over synet som møtte den.

Inntil nylig påstod du at jeg var forårsaket av stress, sier magesår.
Jeg har tatt livet av mange kvinner fordi du trodde de bare gjorde seg til, sier hjerteinfarkt.
Tenk at du sendte meg på turer i skog og mark, ler tuberkulose, lang borte fra.
Meg skyldte du på fattigfolk, sier polio.
Og meg på dårlige mødre, sier autisme.

Det var før i tiden, sier helsevesenet.
Hvor snart blir i dag før i tiden? spør de usynlige.

At legen ikke kunne kjenne smerten min, var for meg en forbannelse, og for legen en barmhjertighet. Hvis leger kjente pasientenes smerte, kunne de raskere satt korrekt diagnose, men jeg tenker med gru på hvile masochistiske typer legeyrket da ville tiltrukket.

Folk har fått med seg at depresjon ikke er det samme som å være litt molefonken. Folk vet at Parkinson ikke er det samme som å skjelve på hånden før et møte. Men takket være MEs skjebnesvangre alias, «kronisk utmattelsessyndrom», forstår ikke folk at forskjellen på å være sliten og å ha ME tilsvarer forskjellen på å være litt fysen på en sjokolade, og å ikke ha spist på en uke.

Når kronisk syke måles på hva vi får skvist ut av krefter i et kort tidsrom, uten hensyn til om vi faktisk har råd til det, går det skeis. I mange syke kropper er aktiviteten ofte ikke over før flere dager, kanskje uker og måneder, etterpå.

Hvis jeg må gi med selv full karantene i to dager før et møte på jobb, og får store smerter og kognitive problemer i tre dager etterpå, har jeg klart å gå på jobb?

Hvis jeg løper etter bussen i tretten sekunder og knapt kan gå dagen etter, slik at Erlend må komme hjem til meg i lunsjen sin og lage mat til meg, har jeg klart å løpe?

Hvis jeg går på middag hos noen venner og besvimer når jeg kommer hjem, har jeg klart å gå på middag?

Den som er død kan ikke høre lyden av bilmotoren eller dørene som åpnes.
Den som er død kan ikke se alle menneskene som går på fortauet, og som snakker i telefonene sine, bærer poser eller triller på barnevogner.
Den som er død kan ikke kjenne vinden som blåser gjennom gatene, eller varmen fra solen når man runder hjørnet ved skolen.
Det er dette som er døden. At verden forsvinner.

Et ekte forhold er basert på tillit og forståelse, på at man deler de små tingene i livet. Øyeblikk med glede og latter. Opplevelsen av at man tenker det samme, skal til å si det den andre sier.

Kirsebærene henger som øredobber på de mørkegrønne trærne.