Bokelskere.no

Nesten alle tekstene mine har blitt til i løpet av de timene. I påvente av lyset. Deler av året setter fuglene utenfor huset vårt i gang før solen, andre morgener er det stille, foruten vinden som suser gjennom kronen på det gamle almetreet.

Helsing til fjella

Vil du ta med deg helsing til fjella
Du som ennå er lett på tå
Vil du helse til reinlav og røslyng
Der min fot ikkje lenger kan gå

Vil du sende meg bud når du er der
Vil du nøre din eld ved mi tjønn
Vil du sovne på steinen -eg sov der
Vil du gje dei mi siste bøn

At dei kanskje kan hugse eg var der
At eg levde mitt liv der ein gong
Takke for alt eg fekk der
Syng dei min siste song

Vil du ta med deg helsing til fjella
Vil du helse og takke for meg
Vil du be dei å slette gjelda
For den rikdom eg stal steg for steg

– Vil du ta med deg helsing til fjella?

Eg lengtar

Eg lengtar mot fjellet i haustklår glans.
Eg dregst imot elvar i våryr dans.
Eg lengtar mot skogen når vårnatta vaknar.
Når sommersol søkk er det havet eg saknar.
Eg lengtar mot fjellet når storstormen bøljar.
Eg trivst uti skogen når striregnet høljar.

Eg saknar dykk alle kvar gong eg er sliten,
for saman med dykk får eg lov vera liten.

Avskjed

Dei slitne og krøkte fingrar
har falda seg siste gong
og stilt gjennom huset tonar
din avskjedssong

Varleg og mjukt den sveiper
kvart minne inn
Kjempar mot sorg og tårar
- og vinn.

Trengjar seg ut gjennom veggen,
stryk over steinar og strå.
Stanar ei stund ved heggen
som om det var dit den skull` nå

Men vidare, vidare når den,
stilt gjennom skog, over fjell.
Smeikjer kvart steg du gjekk der
og leitar seg heim mot kveld

Gjennom ein mosegrodd skigard,
over ein vinterstill bekk,
inntil den solsvidde veggen
der bogring og grime hekk

Helsar på alt du kjende.
Takkar og seier farvel
Og alt står vemodig stille
og takkar deg att for stell

Alt står stille og lyer
etter dei siste steg,
stirer mot fjørlette skyer
og hjelper deg trygt på veg

Skuggesol

Det går ein skugge gjennom livet mitt.
Den er eg glad i.
Det er min eigen skugge.

Den som ikkje har ein skugge i sitt liv
har heller inga sol.

Selv om verden kan være et vanskelig sted å føle seg trygg i, er man nødt til å fokusere på det som er positivt, det som gir energi. Man må lukke øynene og tygge druene sakte hvis man virkelig skal nyte dem. Man må ha ekstra mye krem i kakaoen og drikke den i bobledress under stjernene i stedet for foran TV-en. Man må stanse bilen og løpe opp på fjelltoppen man passerer på vei hjem fra jobb. Altfor mange kjører forbi og tenker at en dag, når de bare har litt bedre tid, da skal de gjøre det. Da kommer det aldri til å skje.

Herregud, jeg har gått fra vettet. Jeg mener det, i løpet av natten har hjernen takket for seg, hoppet ut av kraniet og dratt på interrail sammen med forstanden.

Mor døde. Det hele gikk helt udramatisk for seg. Hvis man da kan anvende utrykk som "udramatisk" om overgangen til Det Store Uvisse, det absolutte. Jo, man kan.

Hadde Samuel prest vært en klokere mann, ville han ha forstått at ingen lever lenger enn de som forsvinner på havet.

Fylleangsten hadde tatt skikkelig tak,og spilte harpe på nervestrengene.

Folk sier at tiden leger alle sår. De tar feil. Tiden visker simpelthen ut. Den ruller videre uansett, bryter ned minnene våre, hugger løs på den enorme kampesteinen av elendighet til det ikke er annet enn skarpe, små fragmenter igjen, smertefulle, men små nok til å tåles.

When we are young, the words are scattered all around us. As they are assembled by experience, so also are we, sentence by sentence, until the story takes shape.

Rundstykket var tørt, og inni var den tynneste osteskiven jeg noensinne hadde sett.
Hadde den vært tynnere, ville jeg ikke fått øye på den.

Og hva er måneskinnet?
Annenhånds solskinn. Svekket, forfalsket.

Steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein, og heller ikke seilskutetiden på grunn av mangel på eik.

Ingenting er mer levende enn et dødt tre - ...

Vi bar ikkje kjærleiken vår på torg
men han var underleg
og vakker
og djup

Vi nemde ikkje kjærleiken vår
men han var verkeleg
utanom målarens fargeområde
utanom folks tale

Men ein morgen
var vi ikkje meir.

Berre fargar
og ord.

(Eit lite dikt - Vilmundur Gylfason)