Drivande god og annleis krim! Om litteraturprofessoren som blir etterforskar når leigebuaren forsvinn sporlaust. Me kjem mellom anna innom opera, Freud og boligjakt i denne overraskande boka. Den er spanande, men og morosam! Eg måtte le flere stadar. Ravatn skildrar personar og dilemma med eit skarpt blikk. Spenninga held seg til siste side. Glimrende sommerlesing!

Liker når alvor blandes med humor. En viktig bok.

Jeg har sjelden ledd så mye og kraftig av en bok. Den er full av gode passasjer alle har godt av å lese. Mye fornuft og ærlige beskrivelser av virkeligheten. Må leses!

Hur vågar ni ?
Media sensurerer nyheter hemningsløst

En erfaren tidligere NRK-journalist skriver:

..dette er hverken nøytralt eller profesjonelt

For hvorfor skulle man.. i en redaksjon «velge bort»
solide og oppsiktsvekkende nyheter som omhandler nyankomne
til landet?

Hvorfor skrives det ikke mer om bilbrannene og hvem som står bak,

barne- og ungdomsranerne og hvem de er,
hvordan har ofrene det etter slike saker,
hvorfor dekkes ikke rettsakene mot slike med fremmedkulturell
bakgrunn i brutale volds- og voldtektssaker like hyppig som
saker mot hvite nordmenn?

Hvorfor skrives det ikke mer om barneekteskap, æresdrap,
klanmentalitet, gettodannelse
og det faktum at Norge bevilger penger nær sagt som «fulle sjømenn»
til å undergrave våre egne kulturelle verdier,
som for eksempel å bruke midler på støtte til moskeer?

Mye av dette er «ubehagelige nyheter» i redaksjonene,
og det ser ut til å stride mot enkelt-journalistens
personlige oppfatning og redaksjonens holdning å ta tak i
dette ubehagelige som samfunnet vårt påføres av
fremmedkulturelle krefter, som har ankommet landet vårt.

Fra Sverige vet vi, at når journalister har tatt seg bryderiet
med å se nærmere på ovennevnte saker om fremmedkulturens
innvirkning,
rett og slett fordi det er så påtrengende at de ikke lenger
kan skjules, så har den eller de journalistene som har gjort
en slik «drittjobb» blitt frosset ut i egne rekker.

Det er altså ikke «nyheter» i seg selv som reelt sett teller
for norske journalister, men om nyheten er «politisk korrekt nok»
til å kunne formidles.

Dette er helt uprofesjonelt, og bidrar til at flere og flere
skjønner at norske journalister driver kampanjejournalistikk
som truer det norske demokratiet og våre kulturelle grunnverdier.

( e.innlegg hos resett.no )

Samme skribent om "Den sikreste veien til «svenske tilstander»"

Et blikk på Sverige aller først:
Voldsom kriminalitet, nest flest anmeldte voldtekter i verden,
..og 8 av 10 kommuner forbereder slanking av budsjettene.

Hvem går kuttene utover? jo de gamle, skoleverket og utdannelse.

..I Sverige snakker mange kommuner nå om «et systemhavari».
Et av de grelleste eksemplene er lille Kramfors kommune med
18 tusen innbyggere. Der må det kuttes med 50 millioner kroner.

Kramfors har tatt imot svært mange innvandrere/ migranter/
flyktninger etc., og når de statlige pengene tørket inn og de
nyankomne ikke hadde fått seg jobb og fortsatte oppholdet i
kommunen ved å leve på kommunalt sosialbudsjett,
var katastrofen et faktum.

Den uansvarlige og enorme tilstrømningen til Sverige fra land
i den tredje verden har altså ført til at de eldre nå må betale
regningen pluss at man kutter i utdannelsen og skoler
for kommende generasjon.

Verre enn dette blir det ikke før Sverige bryter ut i borgerkrig
eller et eller flere ansvarlige partier styrer landet
i en helt annen retning.

( resett.no )

Skribent Prang er noe tilbakeholden når han beskriver dette som
et dilemma i journalist-etikk,
vi ser egentlig nye metoder i krigføring: i mange deler av verden
blir nå okkupasjon skritt for skritt resultatet,
mens det får lov å hete 'fredstider'.

Spør en edru forsvarsminister

Indeed.
Krigen fortsetter, innenfra.
De som oppfant islamofobien, var smarte. De som fortsetter å bruke islamofobi som et våpen, gir seg ikke. Tausheten er rungende.
Når ble kristendomskritikerne noen gang kalt for hatende kristofobier?
Årsak/rettelse: kristofober.

Innsikt i det usynlige

Store deler av Norges befolkning lever med usynlige sykdommer som gjør at de ikke klarer å jobbe. På grunn av sykdommene sine blir de møtt med hån og fordommer, beskyldninger om latskap, og lav sosial status. I boken Men du ser ikke syk ut viser Ragnhild Holmås hvordan livet som usynlig syk oppleves, i håp om å bli møtt med mer forståelse i fremtiden.

Holmås deler ubeskjedent om hvordan livet som uføretrygdet, usynlig syk er. Vi får et innblikk i utfordringer fullstendig funksjonsfriske mennesker aldri trenger å ta stilling til. Som for eksempel tittelutsagnet «men du ser ikke syk ut». Hun viser oss hvor lite forståelse vi møter de usynlig syke med i samfunnet vårt.

Kort og informativt

Dette er ei bok som definitivt ikke skremmer deg vekk med lengden sin. På beskjedne 236 sider klarer Holmås å gi oss et unikt innblikk i hverdagen sin, og andre i samme situasjon som henne. Hun veksler mellom å fortelle sin egen historie, andre folk i hennes situasjon sin historie, og hun gjør det på en levende og engasjert måte.

Nettopp lengden på boka er faktisk en av styrkene dens. Hun klarer å gi mye informasjon, samtidig som hun stopper den tidsnok til at det ikke oppleves som kjedelig, sutrete eller for omstendelig. Samtidig som den er kort, føles det ikke som at hun har kutta ut relevant innhold for å holde lengden nede; man sitter igjen med et helhetlig og nyansert inntrykk av hvordan situasjonen oppleves for de som lever liv som hennes.

Hvile til besvær

Spesielt et aspekt ved denne boka vil kunne være veldig øyeåpnende for mange lesere, nemlig kapittelet om uhvile. Der de som er i jobb gjerne drømmer om å kunne sove ut hver dag, ha all tid i verden til å slappe av og gjøre tingene de liker, klarer Holmås å levende illustrere baksiden av medaljen.

Hun har mye, nærmest ubegrensa tid, fordi hun er hjemme store deler av tiden. Hun kan sitte og se på Netflix i lengre tid, lese aviser og ligge lenge i sengen om morgenen. Hun skriver selv at det var dette hun drømte om da hun skrev masteroppgava si, og jobba med den ti timer daglig. Men som hun skriver; «Ting mister raskt smaken når de blir det eneste på menyen»
.
Hun forklarer at det ikke føles avslappende i det hele tatt, at hun er nødt til å gjøre dette for å komme gjennom hverdagen, selv om hun aller helst skulle kunnet jobbe eller gå ut med venner. Og dette møtes hun med fordommer for både av kjente og ukjente. Det som fra utsida kan se ut som å slappe av, blir nøyaktig det motsatte for Holmås og andre i hennes situasjon.

Fanger opp flere sjukdommer

Holmås har ME, eller myalgisk encefalopati. Kort fortalt blir hun syk av for mye aktivitet. Men denne boka handler ikke bare om folk med ME, den handler om alle som blir møtt med fordommer og skam fordi de har sykdommer andre ikke kan se. Depresjon og angst for eksempel. Denne boka representerer alle som lider av sykdommer den alminnelige befolkningen ikke kan se eller forstå.

Dette er kanskje det viktigste med denne boka. Den gir ikke bare et innblikk i ett menneskes liv, men mange folk som går gjennom en del av de samme tingene. Og dermed er den en unik mulighet for de som ikke lider av usynlige sykdommer til å kanskje forstå litt bedre hvordan det livet er, og hvordan de skal håndtere det når venner eller bekjente er usynlig syke.

Men du ser ikke syk ut vil være en interessant bok for alle som lever med usynlig sykdom. Men om du er en av dem som ikke har opplevd og ikke forstår usynlig sykdom; om du møter usynlig syke med fordommer; om du ikke klarer å akseptere at usynlig sykdom er reell; Denne boka er for deg. Les. Lær.