Bokelskere.no

Torstein Tormodson må være vikingtidens svar på Jan Baalsrud: Han må MINST ha ni liv!

Dette er uten tvil en god bok; jeg koste meg med den. Det ble kanskje litt vel mye seiling, og jeg tenkte mens jeg leste at dette kanskje kunne vært kortet ned en god del.

Jeg liker at historien er skrevet i 1. person; det er Torstein som forteller. Jeg får inntrykk av at han er blitt gammel, sitter i høvdingehallen sin en eller annen plass og forteller sin livshistorie. Jeg blir imidlertid usikker på om jeg liker Torstein eller ikke; man blir liksom ikke helt klok på han.

Jeg synes bok nr. 1, "Jomsviking", er en bedre bok enn "Vinland", men denne er også absolutt meget god. Det er liten tvil om at Bjørn Anreas Bull-Hansen har gjort svært god research, så lærerikt er det også.

Bok nr. 3, "Danehæren", skal absolutt leses. Jeg gleder meg!

Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.

Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.

Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.

Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.

Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.

Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.

Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!

Snertent og vektig innlegg av FrP-ateisten, men later til å anerkjenne
en utbredt, skadelig overtrossetning i farten.

Dog viktig markering pro ytringsfriheten,
særlig hvis han fortsatt får gå fri av straff for "hatefull ytring".

Av plausible ('klappbare') setninger:

"kunstig åndedrett for politiske løsninger som flertallet... ikke lenger
tror på" --
"(begynte).. som en globalistisk drøm basert på raushet og naiv tro på
en verden som skulle bli ett" --
"driver et åpenlyst «votes for cash» program" --

"det nye stemmekveget.. har med seg en overtro som på overflaten ser ut
som en hvilken som helst gudstro, men som er ren gift" --

"bare shoppingreligion, homoglede og festlokale-for-alle er igjen av
den norske kirken. Problemet er at venstresiden tar fryktelig feil:
Islam er ingen religion."

[mens den ev.-Lutherske bekjennelse anerkjennes som religion, enda
den kan ha noen stats-totalitære trekk med seg i oldgammel bagasje..
(Lv)]

"Han (Muuh) forkledde sitt eget politiske maktprosjekt som en religion..
..viser kildene fra samtiden hans."
"Men Allah finnes ikke: er ren dikt og oppspinn, så hele samfunnssystemet
er løgn.."
" islam.. bidrar ikke med noe, og tilfører ingenting av verdi."

"for Mohammed opphevet alt Jesus sa.
(Tenk at en ateist må minne kristenfolket om det) -
Likevel kryper islam stadig lenger inn i europeiske kirker og presteskap.
Selv paven tar imot dette mørket med åpne armer, og det samme gjør
europeiske politikere ...
..og unnskylder hvert eneste overgrep, voldtekt, drap og voldshandling
begått i Allahs navn. Det var ikke ekte islam.
Islam har aldri skylda for noe som helst."

/

Dog, når retten setter seg, kommer det for dagen at Mu oppfant ikke
å erobre og kultifisere religion til makt- og krigsredskap.
Det gjorde keiser Konstantin, som 'kirken' av eldgammel vane hedrer:
den måtte knuse Haugianere, og alle modige uavhengige skrifttro
forsamlinger fra oldtid til stalinismen. ( Detaljer i Ed.Broadbent med flere )

/

men her kommer den tvilsomme sats:

"islam.. bidrar ikke med noe, og tilfører ingenting av verdi.
Den har naturligvis verdi for de troende rent personlig"

Hvordan har han klart å regne ut det??

en dobbel fornærmelse forkledt som anerkjennelse?

jeg lar det stå en stund å gi plass for kreative innspill,
før jeg går og henter Kirkens Øks.

manus hos Document.no

Salinist: en som er henfallen til salte kjeks

Ja, både denne og The Curious Incident...... av Mark Haddon er topp. Ser jeg har gitt full score til begge i bloggen.