[...]
Ikkje noko frø kjenner storleiken sin
før det har lydd kallet frå ljoset,
vakse opp or jordi og opna blomen sin for himmelen.
(Fra Menneskeviljen av Gunnar Dal)
Torstein Tormodson må være vikingtidens svar på Jan Baalsrud: Han må MINST ha ni liv!
Dette er uten tvil en god bok; jeg koste meg med den. Det ble kanskje litt vel mye seiling, og jeg tenkte mens jeg leste at dette kanskje kunne vært kortet ned en god del.
Jeg liker at historien er skrevet i 1. person; det er Torstein som forteller. Jeg får inntrykk av at han er blitt gammel, sitter i høvdingehallen sin en eller annen plass og forteller sin livshistorie. Jeg blir imidlertid usikker på om jeg liker Torstein eller ikke; man blir liksom ikke helt klok på han.
Jeg synes bok nr. 1, "Jomsviking", er en bedre bok enn "Vinland", men denne er også absolutt meget god. Det er liten tvil om at Bjørn Anreas Bull-Hansen har gjort svært god research, så lærerikt er det også.
Bok nr. 3, "Danehæren", skal absolutt leses. Jeg gleder meg!
Kor stilt
sviv frøet på kvervlande veng
ei svinnande sommarnatt
(Skyming II - Stefán Hörður Grímsson)
Den eine Julius var den offentlege merkevara og dyreparkambassadøren som fekk fanpost og avisoppslag og hang på plakatar på norske barnerom. Den andre Julius var eit litt mistilpassa dyr som truleg hadde vanskar med å forstå kvar han høyrde heime, som var redd represaliar frå leiarsjimpansen, og som hadde den utviklingshemma veslebroren Kjell som sin einaste fortrulege venn.
Det er ein vanleg observasjon at gjennombrotet for dei første moderne dyreparkane fall saman med den industrielle revolusjonen og moderne urbaniseringa, altså at behovet og interessa for å sjå dyr oppstod parallelt med at stadig færre omgav seg med dyr til dagleg. Derfor fekk Noreg, som var seint industrialisert og framleis eit jordbrukssamfunn gjennom heile 1800-talet, aldri ein slik borgarleg storby-zoo.
Fall til ro og kjenn
på din eigen ande
Du dreg inn det stoffet fuglar flyg i
[...]
[...]
På ei slette i skogen
låg store tre, med rotkransane
mot aust. Som om kloden hadde gjort
eit veldig rykk, for sterkt
for granenes forankringar
En stor amerikansk studie på hvorvidt ekstra østrogen ville hjelpe kvinner i overgangsalderen, ble utført på flere tusen ... menn. Ikke en eneste kvinne var med. Det var vi heller ikke i en studie på brystkreft noen år senere. Også i medisinen er kvinnen det annet kjønn.
Men det er jo smigrende at politikerne tror at jeg, som på tirsdag ikke klarte å røre i min egen havregrøt, kan knuse velferdsstaten med mine egne hender.
Hvis du er en som
mistenkeliggjør syke
Giften du sprer, er fortsatt i luften når du selv blir syk.
Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.
Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.
Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.
Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.
Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.
Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.
Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!
Snertent og vektig innlegg av FrP-ateisten, men later til å anerkjenne
en utbredt, skadelig overtrossetning i farten.
Dog viktig markering pro ytringsfriheten,
særlig hvis han fortsatt får gå fri av straff for "hatefull ytring".
Av plausible ('klappbare') setninger:
"kunstig åndedrett for politiske løsninger som flertallet... ikke lenger
tror på" --
"(begynte).. som en globalistisk drøm basert på raushet og naiv tro på
en verden som skulle bli ett" --
"driver et åpenlyst «votes for cash» program" --
"det nye stemmekveget.. har med seg en overtro som på overflaten ser ut
som en hvilken som helst gudstro, men som er ren gift" --
"bare shoppingreligion, homoglede og festlokale-for-alle er igjen av
den norske kirken. Problemet er at venstresiden tar fryktelig feil:
Islam er ingen religion."
[mens den ev.-Lutherske bekjennelse anerkjennes som religion, enda
den kan ha noen stats-totalitære trekk med seg i oldgammel bagasje..
(Lv)]
"Han (Muuh) forkledde sitt eget politiske maktprosjekt som en religion..
..viser kildene fra samtiden hans."
"Men Allah finnes ikke: er ren dikt og oppspinn, så hele samfunnssystemet
er løgn.."
" islam.. bidrar ikke med noe, og tilfører ingenting av verdi."
"for Mohammed opphevet alt Jesus sa.
(Tenk at en ateist må minne kristenfolket om det) -
Likevel kryper islam stadig lenger inn i europeiske kirker og presteskap.
Selv paven tar imot dette mørket med åpne armer, og det samme gjør
europeiske politikere ...
..og unnskylder hvert eneste overgrep, voldtekt, drap og voldshandling
begått i Allahs navn. Det var ikke ekte islam.
Islam har aldri skylda for noe som helst."
/
Dog, når retten setter seg, kommer det for dagen at Mu oppfant ikke
å erobre og kultifisere religion til makt- og krigsredskap.
Det gjorde keiser Konstantin, som 'kirken' av eldgammel vane hedrer:
den måtte knuse Haugianere, og alle modige uavhengige skrifttro
forsamlinger fra oldtid til stalinismen. ( Detaljer i Ed.Broadbent med flere )
/
men her kommer den tvilsomme sats:
"islam.. bidrar ikke med noe, og tilfører ingenting av verdi.
Den har naturligvis verdi for de troende rent personlig"
Hvordan har han klart å regne ut det??
en dobbel fornærmelse forkledt som anerkjennelse?
jeg lar det stå en stund å gi plass for kreative innspill,
før jeg går og henter Kirkens Øks.
manus hos Document.no
Salinist: en som er henfallen til salte kjeks
Det var tydelig at han bare ventet på en aldri så liten anmodning fra min side slik at han kunne få fortalt meg hele historien; og jeg lot meg ikke be to ganger, og her er historien, om enn i en noe blassere versjon etter å ha blitt oversatt fra piemontesisk, et overveiende muntlig språk, til marmorglatt italiensk, som jo egner seg best til minnetavler og gravstøtter.
Da begynte predikanten å bli virkelig redd og sprintet bort fra koia, mens Josef tok opp børsa og skjøt to-tre skremmeskudd i lufta. "Spar liv, spar liv!" ropte predikanten så det sang skogimellom.
Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære forlater oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.
Hvis han gikk seg vill, og det skjedde enkelte ganger, fortsatte han til det lysnet eller la seg til på bakken hvis været ikke var for kaldt. En skogskar visste råd og berget seg på stedsans og kjennskap til terrenget. Her, hvor Josef trasket i mørke og solskinn i over 30 år, i regn og snøvær, tåke og vind, kjente han hver stein og hver grop, alle stier, tråkk og veier - væger, som de innfødte sa.
"I stedet for å sove videre og fryse ihjel - som kanskje hadde vært det beste - kom jeg meg på beina og labbet videre helt inn til Rugsvelien", sa Josef. Kunsten å berge seg selv ble drevet på høyt nivå. Mang en robust type ville ha bukket under i lignende forhold. I kamp mot naturen vant helst Josef. I møtet med andre mennesker derimot, endte det oftere med misforståelse hos begge parter. Likevel var Josef heldig å ha lokale venner som forsto.
(..) - jeg er meg, og det er det kanskje ikke noe særlig å gjøre med, men det er kanskje noe å gjøre ut av det.
Ja, både denne og The Curious Incident...... av Mark Haddon er topp. Ser jeg har gitt full score til begge i bloggen.