Bokelskere.no

Nydelig bok om Nils Vik den dagen han legger ut på sin siste tur med båten han har brukt til å frakte folk over fjorden. Han vet han skal dø denne dagen. På turen minnes han mange av de personene han har hatt med i båten og forteller deres historie: Gutten som ble mishandlet av sin far, lærerinna som ikke kunne få den hun elsket, de gravide jentene på vei til å ta abort, jordmora som brente opp alt sitt jordiske gods før hun skulle dø. Alle er beskrevet med stor kjærlighet. Dette gjelder også hans livslange kjærlighet Marta og deres to døtre. Nils Vik er en person jeg fikk stor sympati for!

Det mest oppskrytte boka på lenge. Den er ikke dårlig, men den er middelmådig. Og den har ingenting med Edouard Louis å gjøre - som er en helt annen liga.

Jeg har lest en god del afrikansk litteratur, men må innrømme at jeg bare så vidt hadde hørt om Abdulrazak Gurnah før han fikk Nobelprisen nå i høst. Men når en afrikaner får Nobelprisen må han testes ut, og jeg starta med hans siste bok Afterlives.

Ofte kan vel Nobelprisvinnere være litt "sære", men for meg overrasker denne boka svært positivt. Rett og slett ei god historie, som er fortalt beint fram i et ganske enkelt språk. Historia gir innsikt i tanzaniansk historie. Boka starter litt før første verdenskrig, og har størstedelen av handlinga fram mot andre verdenskrig. Den avsluttes i 60-åra. Som gode historier flest så gir den i tillegg til å være underholdende og gi tids- og stedspesifikk innsikt og mulighet til gode refleksjoner om mellommenneskelige forhold generelt. Her bl.a. både om kjønn, religion, generasjoner og klasse.

Jeg vil lese flere bøker av han, håper denne er representativ for forfatterskapet. Jeg ser at både denne og flere andre av hans bøker er oversatt til norsk, men de er ikke hyppig lest av Bokelskere.

Ja, den kunne vært god hvis den var blitt kraftig beskåret!

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Joda. Hadde jeg ikke lest Bienes historie, ville jeg nok vært veldig fornøyd, men nå synes jeg mest denne er en svakere versjon. Jeg klarer ikke å opparbeide meg interesse for særlig mange av personene og da blir utfordringene deres mer av teoretisk art.

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Det rettaste hadde kanskje vært "som mekaniske dukker"?

Man blir kanskje en smule skeptisk når forlaget bruker så mye ressurser og energi på å pushe en bok fra 1965, men denne lever så til de grader opp til hypen. Alle gode ord du har hørt om denne er sannsynligvis sanne.

Jeg kan ikke huske sist jeg lå våken til klokken tre om natten for å bli ferdig med en bok. Vakkert, melankolsk, ettertenksomt og sårt, men ikke nødvendigvis trist. Språket er utsøkt nydelig.

At en så storartet roman nesten var glemt i så mange år kan jo få oss til å lure på hvor mye annet magisk som finnes der ute...

Dette er en over seks hundre sider lang sak som egentlig kan oppsummeres med fire ord på stavangerdialekt: «Bånn gass heile veien.»

Renberg har skrevet en roman som har fått meg til å gjenoppdage Metallica og W.A.S.P. En roman som forhåpentligvis kommer til å gi Motörhead en fortjent revival. The pleasure is to play, it makes no difference what you say!

Det er en ellevill stavangersk psykofarse med Lemmy Kilmister som musikkansvarlig og Guy Ritchie som regissør. Tempoet er som snitthastigheten på debutplaten til Metallica, innholdet er omtrent like subtilt og effektiv som tekstene til Mötley Crüe og underholdningsverdien er like stor som en helaften med Iron Maiden. (Dersom du ikke synes dette høres ut som gode ting har du sannsynligvis tilbrakt for stor del av oppveksten med The Smiths og fått for lite jern/metall i kosten).

Ifølge Renberg liker alle kriminelle heavy metal. På bloggen min har jeg sjekket om det finnes belegg for påstanden. Der har jeg også sett nærmere på den overstrømmende musikalske energien i Renbergs herlige nye roman.

Som han sikkert ville sagt det selv: Hekkan! Syge satan!

Kanskje en av de mest levende bøkene jeg noen gang har lest. Den skriker mani og livslyst og underliggende identitetsproblemer som utrykker seg gjennom et rasende livstempo. En god bok å lese om vinteren. Gjør en varm og glad og trist samtidig.

Jeg ble revet med og måtte lese den ut, for Renberg skriver godt. Men innholdet er uhyggelig, trist og rått. Det gjør bare vondt å lese denne. Etterpå skulle jeg ønske jeg ikke hadde lest den.

Jeg har kommet langt i denne boka nå, og den er nokså kjedelig (ellers ville jeg ikke sittet her, men heller valgt å lese videre). Plottet er suverent, dramatisk og jeg forventer gripende kjærlighet, kanskje tårer og en følelse av at noe episk har skjedd. I stedet er boka som et langt gjesp. Jeg tror problemet ligger i at forfatteren er barnebarnet til dem som har gjennomlevd dette. Hun er både for langt borte og for nær. Det er historiene fra arbeidsleirene som er mest lesverdig, og de trekker opp til en treer. Synes de gamle hadde fortjent en bedre bok.

Spørsmålet er eigentleg ikkje stilt til meg, men eg legg sjeldan merke til om ei bok er skrive på nynorsk eller bokmål. Måten forfattaren brukar språket på har mykje meir å seia for korleis eg oppfattar stemning og atmosfære i ei bok enn kva målform ho er på.

Man kan absolutt diskutere at vi har to språk som er så like i dette landet, og jeg synes det er vanskelig å forklare fenomenet når jeg er utenlands. Dere som velger å ikke lese nynorsk i det hele tatt går jo glipp av så mange gode bøker. En av de største, unge forfatterne Carl Frode Tiller skriver på nynorsk. De som velger bort han, mister noe viktig...

Jeg er en boksnobb! Husker hvordan jeg en gang på åttitallet leste "On the Road" av Kerouac på t-banen, men Margit Sandemo på hybelen.

I dag står jeg på t-banen og leser hver dag, til og fra jobb, og jeg merker at jeg fortsatt foretrekker å lese noe som er "presentabelt", særlig hvis jeg støter på kjente! Ha ha :) Hvis det er noen som ikke kjenner meg særlig godt, og jeg står der med en glorete rosa chick-lit, føler jeg at de får helt feil inntrykk av meg! Merkelig at man skal bry seg om det i en alder av førtisju, men jeg merker at jeg gjør det fortsatt...

Så noe handler om å gi et bedre inntrykk av seg selv enn det som er virkelig. Videre er det også mulig å være ærlig, men snobbete - for eksempel slik jeg kan si at "å nei, jeg leser aldri ukeblader, det interesserer meg ikke". Det er jo faktisk helt SANT, men samtidig en ganske ufordragelig overlegen uttalelse som avslører snobben i meg...

God underholdning, beste av Wilbur Smith! Spennende å bli tatt med inn i en annen tid...

Jeg så at hun hadde lest Percy Jackson-bøkene, så kan det jo hende at hun vil like de andre bøkene av Rick Riordan også. Han har blant annet skrevet en oppfølger-serie til Percy Jackson-bøkene som heter The Heros of Olympus som omhandler både både gresk og romersk mytologi. Han har også skrevet en annen serie som heter The Krane Chronicles som handler om egyptisk mytologi.