Bokelskere.no

Dette har blitt en veldig spennende tråd med mange gode boktips :)
Jeg trodde ikke jeg klarte å velge fem bøker av alle de fantastiske bøkene jeg har lest og så si at dette er de fem beste.

Har jo hatt litt tid til å tenke, så her kommer mine fem bøker:

Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Amalie Skram sitt bokverk "Hellemyrsfolket" er en sosialhistorisk roman. Hellemyrsfolket består av 4 bøker hvor vi følger flere slektsledd gjennom 1800 tallet i Bergen. Disse fire bøkene er skrive med en ærlighet og innsikt som er så brutal at man aldri vil glemme den stakkars Sivert som fikk sin skjebne beslaglagt fra fødselen av eller de stakkars etterkommerene fra Hellemyren som fikk med seg en arv som de hele livet igjennom var preget av. Hellemyrsfolket inneholder, kjærlighet, svik, vennskap, snobberi, håpløshet og ulykker. Forfatteren Amalie Skram er vokst opp i Bergensområdet og kan derfor beskrive så godt og levende arbeidslivet på Bryggen og miljøet i bygatene.

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Forfatteren Harper Lee som kommer fra Alabama ga ut denne boken i 1960 og har som sitt hovedtema rasisme i sørstatene i USA på 1930 tallet. Boken blir idag regnet som en amerikansk klassiker.

Vi følger den lille familien Finch som bor i en liten sørstatsby i USA. Faren Atticus som er advokat er alene med datteren "Småen" og den litt eldre broren Jem.

En dag får faren Atticus en sak som vekker oppsikt i den lille byen. Han skal forsvare en sort mann som er anklaget for å ha forgrepet seg på en ung hvit kvinne. Denne saken splitter folk, fører til sinne og vi ser hvor grusomt og stygt rasisme er. Småen og Jem blir involvert i saken og får merke på kropp og sinn at faren deres forsvarer en sort mann.

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nederaas
Dette var først og fremst en vakker bok på grunn av språket. Tror aldri jeg har lest en roman med et slikt fargerikt og poetisk språk. Samtidig er dette en veldig trist fortelling først og fremst om kjærlighetssorg, men den berører også temaer som fattigdom, arbeidsledighet, streik og hva det gjør med familier. Historien tar også opp dette med kvinner og abort, noe som var trist og tankevekkende og lese om. Denne boken har satt spor som vil vare lenge og når de sporene begynner å blekne så skal jeg lese boken om igjen.

En bønn for Owen Meany av John Irving
Jeg er veldig glad jeg ble kjent med Owen. Han fikk frem mange følelser hos meg, jeg ble glad og lei meg om hverandre. Denne lille gutten med den store stemmen. Gutten som måtte rope for å bli hørt.

Elskede Poona av Karin Fossum
Det var så mange bøker som ropte om å bli den femte boken på listen min og siden jeg ikke klarte å velge blir det en av de beste krimbøkene jeg har lest.
Jeg mener at dette er den beste av Fossum.
Har aldri glemt denne spennende og triste historien. Den sympatiske og forelskede mannen som mister sin kjære. Det var så fryktelig urettferdig.

For tida les eg Hans Fallada sitt store romanverk om livet i Berlin under nazitida - "Alle dør alene". Etter krigen kom Fallada over nokre rettsdokument frå Gestapo sine arkiv vedk. eit ektepar frå arbeiderklassa som i åra 1940 til 1942 hadde distribuert 220 håndskrivne postkort med antinazistisk bodskap. Og det er lagnaden til Elise og Otto Hampel som dannar utgangspunkt for «Alle dør alene», som no er nyomsett til norsk. Eg skriv nok meir om denne boka seinare, når eg har lese den ferdig.

Men nett no dette: i Dagbladet si nettutgåve vert boka anmeldt av Arne Dvergesdal i lag med ein historisk dokumentar som tek føre seg det same emnet, "Berlin i krig" av Roger Moorhouse. Meldinga har tittelen "Slik var hverdagslivet i Hitlers hovedstad - To nye bøker kaster nytt lys over mørk fortid". Korleis var livet i Berlin under andre verdskrigen? Kor sterk var oppslutnaden om naziregimet? Kva visste folk flest om jødeutryddingane? Kort sagt, korleis reagerte majoriteten av befolkninga på det intense dramaet dei var delaktige i?

Eg hugsar ein gong for mange år sidan at Kåre Willoch rådde studentane på Handelshøgskulen i Bergen (trur eg) til også å lesa skjønnlitteratur, fordi skjønnlitterære verk ofte er i stand til å forklara politiske og historiske prosessar på ein betre måte enn historiske fagverk. Som døme trekte han fram Hans Fallada sin store suksess frå 1930-talet, "Hva nå, lille mann?" som betre enn noko anna bok forklarer korleis det var å leva under depresjonen, og kvifor nazistane fekk slik framgang.

Og at skjønnlitteratur kan vera ein betre tilnærmingsmodell enn faktalitteratur er også konklusjonen til meldaren i Dagbladet:

"Og spørsmålet trenger seg på: Er det Roger Moorhouses historiske tilnærming eller er det Hans Falladas skjønnlitterære verk som gir det beste bilde av atmosfæren i krigstidens Berlin?

Mitt svar er at sakprosaen i dette tilfellet bare avtegner bleke skygger mot det brede lerretet Hans Fallada spenner opp i sin roman."

Ja, for en dame - og for et liv!
Tok fram boka tidligere i kveld, og jammen tror jeg ikke den blir utlest før jeg hopper i seng. Lett og levende skrevet, det går unna til tross for (eller kanskje nettopp på grunn av?) alle omveiene og avstikkerne og hoppingen hit og dit i både nåtid og fortid.

Man kan mene hva man vil om bøkene hennes, damen selv, hennes syn på skytsengler og religion og overnaturlige evner, men det er litt av en fascinerende og fargerik dame å bli kjent med.

Isfolket var en viktig bidragsyter for min bokinteresse også. Enten det er sånn eller slik når det kommer til hva man mener kvaliteten på bøkene er; så er det utrolig mye leseglede som er spredd fra hennes gamle, trofaste skrivemaskin opp igjennom årene.

Ingen tvil at pc'n har overtatt min oppmerksomhet fra tv'n. Men det går jo an å kombinere.
Pc'n på fanget, gløtter opp av og til og kaster et øye på tv'n og boka på bordet ved siden av...

Slutter meg fullt ut til din treffende omtale, Anja. Takk skal du ha! "Århundrets kjærlighetssaga" er blant de beste, mest gripende og kloke, bøker jeg har lest.

"...elsk meg mindre,
tro på meg mer.
Behold dine roser!"
Dette er hva kjærlighet handler om - tillit.

Jeg har hørt forfatteren fortelle at hun skrev diktene i dypeste hemmelighet, om natten i frykt for at ektemannen skulle se dem. En natt var hun så sliten at hun glemte papirene på bordet og sovent. Da hun kom inn i kjøkkenet neste morgen, så hun til sin skrekk at mannen satt fordypet og leset. Så så han opp på henne og sa: "Dette er det beste jeg noensinne har lest".

Historien gjorde et dypt inntrykk på meg og forteller sitt om to store forfattere.

På mandag var jeg så heldig å være til stede på en tilstelning på biblioteket i Trondheim, der blant annet Märta Tikkanen fortalte om kjærlighetstematikken i sine bøker. Det hun hadde å si og passasjene hun leste høyt for oss tilhørere slo meg rett og slett i bakken. For en kvinne, for et liv, for en forfatter! Med en gang jeg kom hjem, fant jeg fram Århundrets kjærlighetssaga, og begynte å lese.

Ser til min forbauselse at boka er klassifisert som roman under mer bokdata. I virkeligheten består boka av dikt forfatteren skrev først og fremst til seg selv, uten tanke på utgivelse. Leseren får ta del i Märtas liv og hennes ekteskap, mest på ondt. Hun skildrer samlivet med den begavede og bejublede ektemannen på en rå og hudløs måte. Tekstene er direkte og ærlige, det er sånn at nesten hver eneste linje, hvert eneste ord gjør vondt. Samtidig er det så vakkert, så vakkert…

Hva skjer når den stormende forelskelsen er over og man endelig greier å se sin elskede for det han virkelig er? Hva skjer når man er lei av alltid å gå på akkord med seg selv, av hensyn til den andre? Hva skjer når man har barn med og lever med en narsissistisk, berømt og anerkjent hustyrann av en alkoholiker? Hva skjer når man egentlig bør, men likevel ikke greier å forlate sin mann? Det er nettopp disse følelsene Tikkanen skildrer på en mesterlig måte i denne boka. Hennes enorme styrke, hennes svakheter, hennes hjerteskjærende åpenhet, hennes bitterhet, hennes håp, hennes mismot, hennes kjærlighet, hennes hat, hennes behov, hennes selvutslettelse.. Alt blir beskrevet, uten at Tikkanen noensinne tyr til klisjeer.

Jeg ble fullstendig slått i bakken av denne boka! Forfatteren uttrykker seg på en måte som gjør at leseren føler seg veldig nær henne. Midt i all elendigheten makter hun å skrive poetisk vakkert og samtidig direkte og rått om det hun opplever. Dette er en bok jeg tror jeg aldri kommer til å glemme. Anbefales på det sterkeste!

Personlig er jeg også svært opptatt av språk og formuleringer og kan irritere meg grønn når jeg leser. Det rare er at dette skjedde i meget liten grad når jeg leste "øya under havet". Jeg likte boken svært godt. Kanskje opplevde jeg handlingen i boken/ fasinasjonen over personene / historieaspektet så bra at språket ikke ble så avgjørende for meg. For meg ble denne en topp leseopplevelse, og jeg har anbefalt boken til andre.

(Denne uerfarne er forøvrig meg og bemerkningene er dem som her følger).

Jeg har både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid i bokhyllen min. Store romaner, jeg tenkte å sondere terrenget, som man sier, før jeg ga meg i kast med dem. Så langt har jeg bare lest to verker av Marquez, kortromanene Beretningen om et varslet mord og Alle mine triste horer, og jeg er lei meg for å si at ingen av dem har falt i smak. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor, i forbløffelse over at forfatteren unisont er kritikerrost og dessuten vant Nobelprisen i litteratur, for mest sannsynlig er det derfor meg det er noe galt med. Jeg skriver altså dette – ikke nødvendigvis for å bli omvendt, men – for å vite hva det er ved Marquez som er verdt å nevne, og kanskje også om det for meg vil ende med skuffelse hvis jeg investerer tid i de to førstnevnte romanverkene, om de er i samme stil som de jeg allerede har lest.

Siden jeg nettopp har kommet meg gjennom Alle mine triste horer, vil jeg lufte noen umiddelbare tanker om denne romanen, hva jeg ikke likte med den. Mest er det naturligvis de store forventningene man får til et verk av en så anerkjent forfatter, en som jeg endog har hørt sammenlignet med Cervantes, og når disse forventningene ikke innfris er det uunngåelig at man fylles av en slags tomhet. Bak på min utgave av romanen blir han beskrevet som "a master storyteller" av Daily Mail, og Salman Rushdie sier "Marquez writes in this lyrical, magical language that no-one else can do." Nåvel, saken er at det er nettopp disse to punktene jeg mener mangler. For å skrive med skuffelse fremfor blekk: jeg ser ikke hvordan romanen viser fortellerkunst da det synes meg mer som en informativ monotoni, en oppramsing av hendelser hvor man ikke får noe å holde fast i, å bryne seg over, ingen øyeblikk å hvile ut i eller rives med av. Perspektivet skiftes aldri og avstanden til det det fortelles om forblir alltid den samme. Jeg får ingen mulighet til å leve meg inn, jeg ble heller ikke klokere – dette er krav jeg setter til litteraturen – og jeg fant den heller ikke morsom, ikke sår, til tross for at den handler om denne nittiåringen som blir forelsket i en ung jomfru på et bordell. Jeg fant ingen ironi oppi det hele, akk, men det var jo så mange muligheter for det! For å toppe denne elegien over en forsømt leseopplevelse, ingen av karakterene kan jeg kalle karakterer, ei heller stemmer og personligheter: de hadde ikke noe liv, eller, jeg fant ikke noe liv i dem. Og slike formuleringer som "Are you still equipped like a galley slave?" og "Wake her, fuck her brains out with that burro's cock the devil gave you as a reward for cowardice and stinginess" har jeg aldri hatt den store sansen for. Ihverfall ikke når dét er den gjennomgående ordbruken.

Lolita derimot – for en roman! Den setter jeg virkelig pris på, særlig den myke, sødmefylte fortellerstemmen som bare glir fra en erindring til en annen (erindringer er noe ganske annet enn noe informativt, en erindring har nemlig sjel, og sjel må setninger ha), men ingen av Lolita sine kvaliteter fant jeg i Marquez' roman. Men mitt blikk er trolig formørket av hva det nå er som formørker, så jeg både håper og ber om innspill. Takk!

Kanskje du og mange blir skuffa fordi dere forventer for mye? Jeg gikk til Coehlo uten å ha hørt noe om han på forhånd og synes Djevelen og frøken Prym, Veronica vil dø og Alkymisten var snedige historier. Men jeg var ikke ute etter noe åndelig opplysende eller en utfordring for intellektet, bare å bli underholdt i sommersola. Først i etterkant har jeg forstått at man tilegner Coehlo så mye mer og at han både elskes og hates. Skulle jeg vurdert han ut i fra slike kriterier, som å si (eller enda verre gi) noe om livets mening, ville jeg som deg også kalt han banal. Men jeg mener de små historiene kan inspirere til å fundere litt over livet og verden, om enn ikke så dyptpløyende som noen kanskje håper på. På bokomslagene anbefales han både av Rose Marie Køhn og Julia Roberts, så noe må det være med han...hehe, selv om litt glamouråndelighet er noe jeg enklere assosierer med han enn det den mindre populistiske Køhn står for.

Himmelrike og helvete gav meg tidlig assosiasjoner til en annen bok som jeg liker godt, nemlig Johan Bojers Den siste viking. Riktignok er det snakk om forskjellige land, forskjellige mennesker og en nærmest ubetydelig tidsdifferanse også, men likevel fant jeg mye gjenkjennbart som overskrider denne avstanden i tid og rom. Blodslit på havet og fiske i all slags vær, enten det er storm eller stille. Usikkerheten ved å ha bare et plankebord mellom seg og drukningsdøden, og det å ikke vite om man kommer trygt hjem igjen til kone og barn. Samholdet mellom fiskerne som kjemper for det daglige brød, side om side. Men her finner man også drømmen om noe mer enn dager kun fylt med arbeid, hos Bárdur og hans interesse for bøker og poesi. Fisken klarer man seg kanskje ikke uten, men ordene kan da bety mye de også...

Havet er både himmelrike og helvete for de som er knyttet til det på godt og vondt, og kan bety både liv og død. Hadde du spurt meg på forhånd om jeg trodde jeg ville like en bok som handlet om "fiske og havet og døden og kjærlighet og sånn" (for å sette det veldig på spissen), så hadde jeg nok vært usikker. Men boka har blitt skrytt mye av, og jeg ble nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.

Gjennom den språklige poesien og kraften greier Jón Kalmar Stefánsson å trekke meg inn i boka, og beholde meg der til siste slutt. Første del var riktignok den delen som jeg likte best, med skildringene av fiske og samarbeid og hvor hardt og nådeløs dette livet kunne være. Havet er lykke og ulykke, liv og død - og evighet. Men å følge gutten videre i del to og bli kjent med den lille, fargerike fiskerlandsbyen bidro også til tanker og refleksjon, selv om den delen ikke evnet å fenge like mye. For i første del av boka var jeg fullstendig til stede, helt oppslukt. Jeg var der og kjempet i fellesskap om å berge båt og last mens uværet ulte rundt oss. Drømte om å kjenne lykken etterpå ved å få en bit nykokt torsk sammen med kullsort kaffe med puddersukker, mens trettheten dirret i musklene...

Lettlest er den ikke til tross for at sideantallet er mer beskjedent enn mange andre romaner. Setningene er lange, oppdelt med mange komma, og rekker oftest over flere linjer. Men språket er også beskrivende og flott, her er det mye å smake på mens man leser, og oversettelsen til norsk er også glimrende gjennomført. Himmelrike og helvete er en stor og tidløs roman, med spørsmål og svar om liv og død. En litteraturskatt fra Island som bør nytes i fred og ro og grunnes over.

Han var 90 år da han skrev "På gjengrodde stier". Det er ei flott erindringsbok bl.a. Jeg synest det var litt vemodig å lese boka til denne gamle mannen med sitt rike forfatterskap bak seg.
Han er fremdeles aktuell og vi kan godt kjenne oss igjen i mange av personene og situasjonene. Han gleder oss den dag i dag. Gled deg til den, men det er ei annerledes Hansun-bok.

Jeg er enig med deg. Jeg synes også at bøkenes innbinding bare blir dårligere og dårligere. Et unntak er bøkene fra Verdens Hellige Skrifter - de er skikkelig fine og er trykket på kvalitetspapir.

Jeg er veldig enig med deg her. Jeg kjøper sjelden bøker til fullpris, rett og slett fordi jeg føler at jeg ikke får det jeg betaler for. Bøkene er dyre, selv pocketbøker koster etter min mening for mye, men de holder seg ikke pene særlig lenge, hverken pocket eller innbundet.

Besteforeldrene mine hadde bokhyller det virkelig var verdt å se på, fine innbundne serier med skinnrygg og gullsnitt. Åpnet man dem var man ikke redd for at sidene skulle falle ut på grunn av slitasje. Og de bøkene var ikke eldre enn fra 40-tallet. Også bokklubb-bøkene til foreldrene mine har klart årene bra, selv om de ikke er like vakre som de enda eldre bøkene. De nye bøkene mine krøller seg fort og får jeg dem tilsendt har de nesten uten unntak en brett eller bulk i permen.

Jeg tror nok Stine er inne på noe, vi lever i et bruk-og-kast-samfunn, alt er basert på at jo fortere noe går i stykker jo mer vil det omsettes. Det gjelder nok også bøker, dessverre.

Jeg ser at dere er opptatt av cover på bøkene, og det forstår jeg når selve innbindingen på bøkene blir bare styggere/dårligere for hvert år som går. Samtidig som papiret kanskje ikke kommer til å holde et halvt liv en gang.

Er det ikke meningen lenger at bøker skal leve lenger enn det vi gjør, og burde ikke den fulle prisen vi betaler for bøker her i landet gi oss en bedre innpakning enn det tilfelle er i dag?

Se på bøker som er trykt tilbake i tid, 50 tallet, 60, 70 tallet, kanskje også 80 tallet, og selvfølgelig lenger enn det. Selv har jeg bøker som er nesten 100 år gamle, og jeg trenger ikke være redd for at noe skal gå i stykker. Og de er ikke bare solide, men også pene.

Ikke bare det. Må vi velge mellom full pris eller en dårlig paperback?

Selv Verdensbiblioteket til 3 til 400 kroner pr. bok har en elendig innbinding i forhold til prisen, etter min mening.

Noen synspunkter der ute?

Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"

Hvorfor er nesten alle anonyme her inne? Jeg synes det er rart... Kanskje diskusjonene ikke hadde utartet seg slik jeg ser de har gjort enkelte ganger hvis folk hadde brukt sitt eget navn?

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Er nettopp ferdig med denne boka, og kan ikke helt slippe den. Den kom ut i fjor, men oppleves som rykende aktuell, med tanke på det som nå skjer i Libya og Midt-Østen.

"Pari" var fra en rik overklassefamilie i Bagdad, møtte Saddam da hun var 16 og han var 30. Hun ble forelsket og innledet et forhold til ham, som skulle vare av og på i 30 år. Hun hadde etterhvert to roller; én som Saddams elskerinne og én som ansatt i Det irakiske Kvinneforbundet. De siste årene arbeidet hun som assistent for Saddams sønn Uday i Den irakiske olympiske komité. Uday var enda mer grenseløs, grusom og sadistisk enn sin far og Pari opplevde på nært hold vanviddet som etterhvert bredte seg i kretsen rundt Saddam og i hele landet.

Det mest interessante med boka er hennes opplevelse av hvordan et diktatur fungerer. Her er det ingen heltinne eller helt; bare livredde, undertrykte mennesker som gjør alt for å overleve.

"Pari" framstår som ganske ærlig. Det virker ikke som om hun prøver å pynte på sannheten, som er at hun som ung kvinne valgte det glamorøse luksuslivet under Saddams beskyttende vinger. Hun sier selv i et intervju at alt det hun opplevde de første årene, oppveide det at hun var blitt "palasshore". Det var først etter noen år at hun ønsket et annet liv, men da var det for sent å velge noe som helst. Da var det bare å prøve å overleve, i et miljø der folk forsvant eller døde i et stadig hurtigere tempo.

Hun greide tilslutt å flykte og har fortalt sin historie til CIA og vestlige medier. Og i fjor kom altså boken. Anbefales til alle som har en interesse for det som skjer i Midt-Østen nå om dagen.