Bokelskere.no

Da var vi kommer til det som oppgis å være "et av de viktigste kapitler i hele historien". Don Qujiotes niese og husholderske forsøker å få ham bort fra å legge ut på nye eventyr, og mener at en riddertilværelse ved hoffet må kunne være et bra alternativ. Dette avviser dQ. Han er tydelig en handlingens mann som ikke nøyer seg med det behagelige livet ved hoffet.

Og nå lurer jeg på om det er Cervantes selv som taler gjennom dQ når han gir sitt syn på de fire arter ætter i verden? Blant de første, de som hadde en ydmyk opprinnelse og steg opp til den storhet de fremdeles bevarer, kan vi ta som eksempel Det ottomanske hus, som fra en ydmyk tjener som grunnla det, har nådd til den topp vi ser i dag. Om den andre typen ætter, som begynte i storhet og bevarer den uten å øke den, vil mange fyrster tjene som eksempel, som har fått sin posissjon på grunn av arv, og bevarer den, uten å øke eller minske den, og holder seg fredsommelig innen grensene for sine stater. Av alle som begynner i storhet og endte i en spiss, finnes det tusener av eksempler, for alle faraoner og ptolemeere i Egypt, cæsarene i Roma og hele det slenget, om det er så at man kan benevne dem slik, talløse fyrster, monarker, herrer, medere, assyrere, persere, grekere, og barbarer; alle disse fyrster og stemhus har endt i en spiss og i ingenting, og slik er det med dem som ga dem sin begynnelse,for det vil ikke være mulig å finne noen av deres etterkommere, og om vi skulle finne dem, tilhørte de den lave og ydmyke stand. Om de plebeiiske ætter vil jeg ikke si annet enn at de bare tjener til å øke tallet på dem som lever, uten at deres storhet fortjener annen berømmelse eller lovtale.
(Er "faraoner" her en trykkfeil eller forsnakkelse av dQ, tro?)

DQ fortsetter med en veltalende lovprisning av dyden, men ender til slutt opp ganske jordnært med å forsikre sin niese om at om ikke alle ridderlige tanker hadde trukket alle hans sanser med seg, så ville det ikke finnes den ting han ikke kunne gjøre eller den ting han kunne lage særlig bur og tannstikkere!

Så får vi et kapittel som er fullt av herlige ordspråk, først og fremst fra SP. Som f.eks.: skrift er sikrere enn ord, og du får ikke både i sekk og pose, bedre med en fugl i hånden enn en gribb på taket. Kvinneråd er godt å få, følg det dersom du har råd. På et jukseegg legger høna flere, og mange bekker små gjør en stor å, og så lenge man tjener noe, taper man ingenting.

Husholdersken henter baccalaureus Samson Carrasco for å få hjelp til å overtale dQ til å bli hjemme. Men Samson er en luring som tvert imot oppfordrer dQ til å dra ut på nye eventyr. Han har lagt en plan sammen med presten og barberen, og følger dQ og SP et stykke på veien før de to drar alene mot byen Toboso.

Så langt synes jeg del to har fenget mye mer enn del en, så jeg ser fremdeles fram til fortsettelsen!

Gir du bøker til andre i bursdags/julegaver? Og hva synes du om å få bøker i gaver?

Jeg er litt tvetydig på det hele. De fleste rundt meg elsker bøker, og hvert år ramler det inn bøker i postkassa mi når det nærmer seg bursdag. I år var ikke noe unntak. Åpnet gave fra ei venninne i dag og det var en bok. Og jeg vet det er i hvert fall en til på vei fra svigerinna mi i Tyskland. Stort sett synes jeg det er flott at folk tenker på interessene mine, men...

Jeg liker ikke å si men til det her, for det høres så utakknemlig ut. I år var faktisk venninna mi flink og fant ei krimbok til meg. Men i fjor fikk jeg en eller annen klisseroman som fremdeles ligger urørt på rommet her. Jeg fikk også en kokebok i fjor som jeg ikke har brukt da det ikke var min type mat.

Men det gjør at jeg tenker litt. For jeg vet at jeg fort kunne kjøpt ei bok til noen jeg vet er bokinteresserte. Men liker folk egentlig å få bøker? Eller vil de kjøpe selv? Har dere noen tanker rundt dette?

Som jeg skrev annetsteds, av og til får jeg nesten et snev av dårlig samvittighet av å avbryte en bok, især hvis den har fått god kritikk. Men de fleste gangene føler jeg bare lettelse. Jeg prøver å gi en bok en sjanse ved ihvertfall å lese et par kaptitler. Men hvis den fortsatt ikke fenger meg da, så hender det jeg avbryter. Heldigivis hører det til sjeldenhetene: De aller fleste bøker jeg velger å lese, får jeg lyst til å lese til siste slutt.

Hva skal til for at du avbryter en bok, og hva føler du når du avbryter?

Jeg har foreløbig lest 2 av dem og har den siste stående i hylla klar til lesning en gang det passer seg slik.

Når jeg leser en bok, vil jeg helst vite minst mulig om forfatteren. Møte boken med "blanke ark" for å si det sånn. La den bli min.
Skal ikke verket i seg selv stå på egne ben, gi meg den opplevelsen jeg søker?
Her ligger grunnen til at jeg sjelden leser norske samtidsforfattere som florerer i media. For meg står de i veien for sine egne verk. Jeg får vansker med å skille mediefiguren/kjendisen fra hans/hennes tekst.

Jeg har flere ganger diskutert denne problemstillingen med en av mine døtre som er sterkt opptatt av bildekunst. For henne gir det å kjenne kunstneren, hans/hennes historie og motiver, en ekstra dimensjon til verket. Til en viss grad kan jeg være enig med henne. Så kommer spørsmålet - er det en forskjell her når det gjelder litteratur og bildekunst? Og - er det en forskjell når det gjelder nålevende og avdøde kunstnere?

Jeg innser at jeg ikke er helt konsistent i min egen argumentasjon. Fra tid til annen leser jeg forfatterbiografier - med stort utbytte. De endrer muligens min opplevelse av forfatterens bøker, men trenger jeg det? Og er endringene til det bedre...

Jeg er jevnt over nokså interessert i hvem forfatteren er. Noen ganger utgjør kunnskaper om forfatteren viktige tolkningsmomenter i forhold til bøkene de har skrevet. Et nærliggende eksempel jeg kommer på i farta er Amalie Skram. Uten kjennskap til hennes spesielle liv - på godt og vondt - ville noen av bøkene hennes rett og slett ikke betydd SÅ mye som de faktisk gjør. Det hun skriver opplever i alle fall jeg mye sterkere nettopp fordi mye er basert på ting hun har erfart gjennom sitt eget levde liv.

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i bøker fra andre kulturer, og jeg synes det er veldig interessant å vite om vedkommende som har skrevet aktuelle bok, fremdeles bor i sitt hjemland, lever i eksil (herunder hvor lenge) osv. Jo lenger tid vedkommende har levd i eksil, jo større er selvsagt faren for at det han/hun skriver om sitt opprinnelige hjemland, kanskje ikke helt samsvarer med virkeligheten i dag (som noen ganger nettopp er nettopp poenget for meg med å lese boka - for å bli opplyst, lære noe osv.). Tidligere var det temmelig eksotisk når f.eks. en asiatisk bok forelå på norsk (bare det ypperste ble oversatt - så det var gjerne kvalitetsbøker også), men i dag spys det ut altfor mange "liksom-ekte" bøker både herfra og derfra. Sånn sett savner jeg flere innvandrere i debattene her på Bokelskere - som kunne bidratt til å nyansere litt om hva som er bra og ikke bra av de bøkene som kommer på markedet!

Akkurat nå er jeg i siste innspurt av en fantastisk bok av Hans Fallada - "Alle dør alene" - og det å vite litt om forfattens bakgrunn og ikke minst når og hvor boka ble skrevet (tysk forfatter som skriver om tysk motstandskamp under andre verdenskrig - boka kom ut rett etter krigen og er nå revitalisert gjennom en nyutgivelse av Dinamo forlag) - er helt essensielt for meg. Dersom jeg f.eks. hadde visst at boka var skrevet av en engelsk forfatter, ville historien ikke ha vært like sterk ... I dette tilfellet er forfatterens egen livshistorie minst like dramatisk som boka.

Så, jo - forfatteren betyr til dels nokså mye for meg!

Jeg trenger ikke å vite mye om forfatteren for å nyte en bok, men er den godt skrevet blir jeg nysgjerrig på hvem personen som har sittet og vevet historien og valgt ut ordene å fortelle den med, er. Jeg må innrømme at jeg liker at det er bilde av forfatteren på omslaget, h*n blir mer en person for meg da.

Jeg leser ofte bare det som står om forfatteren i boka, hvis det i det hele tatt står noe. Men noen ganger er det jo noen opplysninger om forfatteren på omslaget, og det leser jeg. Noen ganger googler jeg forfatteren for å få vite mer om dem. Flere venner av meg husker nesten aldri forfatternavnet på den boka de leser, og da blir jeg nesten litt irritert og oppgitt over dem. Greit at jeg kanskje ikke har behov for å vite så veldig mye om forfatteren, men navnet er minstekravet:)

Jeg prøver jo ofte å velge bøkene mine med omhu for å unngå dårlige leseropplevelser. Jeg leser mange bokanmeldelser (goodreads.com har mange gode). Når jeg finner en bok jeg synes ser spennende ut, leser jeg litt forfatterbio og ser på andre bøker som forfatteren har skrevet. Jeg synes ikke dette er kjempeviktig, men jeg er veldig glad i å tilegne meg bakgrunnskunnskap før jeg setter i gang med ei bok. Selv om jeg er helt for at et verk burde kunne leses isolert fra forfatteren, synes jeg i blant at forfatter og verk utfyller hverandre.

Jeg har nettopp fått meg en biografi om Stephen King, og den har landet i bunken med bøker som skal leses i nærmeste framtid. Har ikke lest så mange av bøkene, men har sett flere av filmene basert på bøkene hans.

Tja – sei ikkje dét: For ein som er vand med å lese og nyte Richard Herrmanns bøker om Storbritannia, blir Lindqvists kompilasjonar om Spania ganske tørre saker – med unntak av det som eg har registrert under “Sitater fra denne boka”.

Skal vi sjå: Eg vil i alle fall seie at denne boka har hjelpt meg til å få oversyn over epokar i spansk historie der andre framstillingar har vore anten for komprimerte eller for detaljerte. Ein del nytt har eg lært òg, som at daglege, varme bad opphavleg var ein maurisk skikk, og at Gertrude Stein støtta Franco (neppe taktisk klokt av ei som var lesbisk). Korfor Lindqvist vel å slutte når Franco døyr, i staden for å ta med overgangen til borgarleg demokrati og vise dei opne såra som ikkje har grodd etter borgarkrigen, for ikkje å seie dagens økonomiske krise (den svenske boka kom rett nok i 1991, men han kunne vel ha ajourført henne med tanke på utgivinga her vest for Kjølen?), veit eg ikkje. Norske forhold er forresten tekne med både titt og ofte, noko som er fint, så får vi eit nært forhold til stoffet. Då er det rart at ikkje Nordahl Grieg er nemnd i samband med borgarkrigen.

Lindqvist bruker uttrykket “den spanske kysten” (s. 32) om ei tid lenge før Spania var eit omgrep; her kunne han heller ha snakka om kysten av den iberiske halvøya. Vidare heiter det (s. 35) at iberarane i templa åt grekarane kunne “dyrke Diana”, men Diana var ei romersk gudinne, ho, mens grekarane dyrka Artemis. Og vidare: I samband med religiøse festar les vi (s. 270): “Ofte blir det ofret eller ført lam gjennom gatene i forbindelse med en eller annen helgens fødselsdag.” Men bortsett frå i tilfella Jesus og syskenbarnet hans, Johannes, er det ikkje fødsels- men dødsdagen som blir feira (jf. Olsok til minne om St. Olavs død 29. juli 1030) – som “fødselen” deira til det himmelske tilværet, det evige livet. Og når forfattaren seier at øya Cuba er den same som øya Hispaniola (s. 226), lyt han ha blingsa fælt på kartet over Karibia. For avstanden er ganske lang mellom dei to øyane!

Om folkemorda i Amerika seier forfattaren at det “var grusomt, men spanjolene var ikke grusommere enn andre kolonisatorer” (s. 222). Mordarane får dessutan ros for å ha skapt “Europas mest moderne og effektive” administrasjon. Eit bevis for dette er at det aldri braut ut “store uroligheter i koloniene i de nærmere tre hundre årene som Sør-Amerika var spansk” (s. 227). Lindqvist kan meine kva han vil, men litt meir kritisk holdning til sjølve ideen om koloniar ville i alle fall denne lesaren ha sett pris på. Adjektivet effektiv kan jo så absolutt skjule harde realitetar …

Det same gjeld Spania i mellomkrigstida. Vi les at diktatoren Primo de Valera “holdt direkte kontakt med folket og snakket til menneskene på en slik måte at de forsto hva som skjedde og hva som måtte gjøres” (s. 358). Men “hva som skjedde og hva som måtte gjøres” – var ikkje dette diktatorens høgst subjektive vurdering av ein konfliktfylt periode i Spanias historie? Og er alle einige om at “hva som måtte gjøres” var i dei objektive interessene til fleirtalet av folket? Randi Davenport har dessutan gjort meg merksam på at det her er tale om (Miguel) Primo de Rivera (ikkke "Valera"). Synd for Lindqvist!

I kor stor grad han har rett når han seier “Det var bare kommunister, enkelte sosialister, baskiske ekstremister og andre militante minoriteter som grep til vold [mot Franco]. Det var kun de som var politisk aktive, for eksempel engasjerte sosialister, som i det hele tatt hadde noen problemer med myndighetene. Den store majoriteten av spanjoler gjorde det samme i Franco-tiden som de hadde gjort til alle tider og under alle regimer: De forsøkte å leve som vanlig, og de fleste lyktes svært godt med det.” (s. 408), kan det vere delte meiningar om. Og kanskje var det ikkje så lett å praktisere menneskerettar som å vere politisk aktiv når slikt var straffbart?

Omsetjaren, Hege Frydenlund, skriv jo – jo, i staden for jo – desto. Boka har dessutan forma Manilla (s. 223) i staden for Manila. Éin stad (s. 250) ville eg ha brukt “ulovlige” i staden for “illegale”. Litt rot i teiknsetjinga er det òg; om dette er hennes eller Lindqvists feil, er ikkje så lett å seie.

Alt i alt har boka altså ei rekkje feil som eg har sett utan å konsultere oppslagsverk. Kva ho då måtte romme av andre bristar, er ikkje så lett å seie. Ein del formuleringar synest eg, som sagt, rett og slett verkar lite nyanserte.

Som historiebok er ikkje boka gangbar. Som ei populærvitskapleg innføring kan ho så absolutt brukast!

Jeg ser at du har fått noen gode svar her på dine spørsmål. Jeg er ganske enig i det meste av svarene.
Jeg liker å vite noe om forfatteren til bøker jeg liker, og særlig de bøkene som jeg føler har gitt meg noe spesielt.
Noen ganger finner jeg mange paralleller mellom handlingene i bøkene og det som forfatteren selv har opplevd i livet sitt.
Når det gjelder biografier så er det også interessant å vite hvorfor en forfatter skriver om livet til en annen forfatter.

Jeg er alltid nysgjerrig på forfatteren. Trenger ikke å vite mye, men jeg googler alltid; ser bilde og leser litt om vedkommende. Det holder - så vet jeg hvem som fører pennen, og da er vi i dialog på en måte. Det liker jeg.

Det kommer helt ann på hvor godt jeg liker boka. Hvis det er en bok jeg blir fascinert av lurer jeg også på hvem forfatteren er, inkludert hva annet h*n har skrevet. Om jeg vet at det kun blir med den boka er det helt uinteresant for meg å vite hvem som har skrevet den. Ofte kan jeg også helt glemme navnet på forfatteren innen kort tid. Når det er snakk om biografier ser jeg på forfatteren som ett talerør. Det eneste som i utgangspunktet er interesant er hvorfor de skriver biografien. Om de er fan, bekjent eller om det kun er jobb.

Det kommer litt an på hva slags type bøker det er snakk om. Når det gjelder rene underholdningsbøker, bøker jeg ikke har noen planer om å lære noe av, men leser bare for moro skyld, så bryr jeg meg ikke om å innhente opplysninger om forfatteren. For biografier, skrevet av andre enn den boken omhandler, eller fagbøker, spesielt om kontroversielle temaer, og større romaner med et alvorlig tema, da vil jeg gjerne vite i alle fall litt om forfatteren. Spesielt er det viktig om det er kunnskap man har tenkt å ta med seg videre, synes jeg, og kanskje bruke profesjonelt.

Når det gjelder krimbøker og andre underholdningsbøker så bryr jeg meg lite om hvem forfatteren er. Men når det gjelder bøker som griper meg på en spesiell måte så betyr det en del. Og da er biografier en fin måte å bli "kjent" med forfatteren på. Forfatteren av biografiene har jeg aldri blitt "kjent" med på annen måte enn at jeg googler dem og får med meg litt om hva de har skrevet før o l.