Ah, enda en leser av denne fantastiske boken. Ikke til å stole på, det er sikkert og visst, men vi ser alle tilbake på vårt liv med egne øyne og husker bare det vi vil. Axel Munthe var gift og hadde to sønner, noe som han aldri nevner i boken. Hans kone bodde mest i England og Sverige mens han laget sitt drømmeslott San Michele på Capri. Jeg var der for noen år siden, og måtte selvsagt klatre opp La Scala Fenice, som ikke ble bygget av Fønikerne, men av Grekerne. Vandret opp de 777 trinn i 35 graders varme uten så mye som en liten vannflaske i lomma. Snakk om bønder i byen. Kom opp til Anacapri mer død enn levende, men etter et par flasker vann var jeg klar for villaen, kapellet og utsikten sammen med sfinxen. Den spurte hvordan jeg likte oppgangen, og jeg fortalte den at jeg kom til å ta bussen hjem. Sfinxen bare ristet på sitt gamle hode, snudde seg mot solen og stirret utover sjøen igjen. Og på veien ned skjønte jeg hvorfor. Veien var en smal hylle i fjellet og syntes til tider å være smalere enn bussen, som oste ned i noe som lignet på 150km i timen, rundt hårnålssvinger og sneiet rundt møtende trafikk med bare centimeter til overs. Nå skjønner jeg hvorfor katolikker går i kirken og ber sin rosenkrans.....Men, jeg levet lenge nok til å fortelle om det. Og selv om turen var strabasiøs opp og skremmende ned, kunne ikke selve mamsell Agata få meg fra å gjøre det omigjen en gang.

Dypdykk i sjelslivet

Jeg har hatt Finn Skårderuds 450 sider tykke bok "Uro" liggende på nattbordet en stund, men det har hele tiden kommet en rekke andre bøker, som av ulike årsaker har fått forrang. Med introduksjonen "alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken", har jeg forstått at denne boka hører med når jeg har ambisjoner om å nå et visst dannelsesnivå i løpet av livet. Imidlertid var det kjærkomment å pløye gjennom denne lydbokutgaven, som tar for seg et bitte lite utvalg av de temaer som hovedboka tar opp. Med en spilletid på 1 t og 19 minutter, sier det seg selv at utvalget er beskjedent. Men for et utvalg like fullt! Jeg fikk ikke noe mindre lyst til å lese boka, for å si det sånn!

I "Uro - En reise i det moderne selvet" tar Finn Skårederud for seg noen sentrale temaer som har betydning for selvfølelsen og utviklingen av denne. I den første av i alt to CD´er snakker han først om de flinke barna og deretter om skammen og dens betydning for selvfølelsen.

"De flinke barna klarer alt. Og det er alt de klarer." skriver Skårderud. Han analyserer flinkheten som fenomen, og relaterer dette til egne erfaringer i terapirommet. Erfaringene kaller han betraktninger om tilpasningens psykologi og forestillelsens psykologi. De flinke barna blir gjerne de gode hjelpere på livets vei, og svært mange havner naturlig nok i helsevesenet. Deres egne behov blir neglisjert - ikke bare av omverdenen, men også av dem selv.

"De skrekkelige barna er et problem. De flinke barna er derimot ikke noe problem. Og kanskje det kan være deres problem. Jeg skal ikke lage psykologisk misere av hva som faktisk ser ut til å fungere godt. Hva er mer naturlig enn å tenke at de som lykkes, har talenter og blir rost for sine prestasjoner, har en sterk og stabil selvfølelse? Men så er det ofte ikke slik.

Det er disse dette handler om. Mange av de flinke barna kan fortjene omtanke og omtale. Dette er en liten omtanke for alle de barn som sitter i bilenes bakseter på familieturene og forteller vitser og synger sanger for å holde den dårlige stemningen unna. Dette er til ære for de flinke barna som med sine ferdigheter og sin evne til omsorg får de andre til ikke å bekymre seg; alt er såre godt. Dette er for dem hvis kropper også har sammensverget seg. Selv om de er syke, får de ikke feber. De kan gå på skolen som vanlig. Astma, ja vel, sukkersyke til og med, men du verden som takler det. De er så flinke." (side 54 i selve boka).

I den andre CD´en snakker Skårderud om hypokondri. Her trekker han inn medias betydning for utbredelsen av helsefrykt, og ikke minst den generelle motstanden mot å få sin lidelse stemplet som "psykisk". Ved at lidelsen blir stempet som psykisk, føler pasienten seg nedvurdert og mistrodd. Men som Skårderud selv sier - det meste henger sammen og er mer komplekst enn enten fysisk eller psykisk. Han har også noen interessante refleksjoner rundt utviklingen av flere såkalte psykosomatiske sykdommer. Nærliggende i denne sammenheng er magesåret, som lenge ble ansett som psykosomatisk, men som altså hadde en bakteriell årsak.

I følge Skårderud er det tre fenomener som gjør at en lidelse skal få status som en epidemisk sykdom eller så kalt mote-lidelse; 1. Pasienter jakter på forklaringer. 2. Leger jakter på pasienter. 3. En støttende kultur, som bekrefter den patologiske folkloren. I den forbindelse karakteriserer Skårderud sykdom som den kanskje mest populære medievaren i dag, hvor den språklige smitteevnen er enorm. Tabloidaviser, ukepresse, selvhjelpsbøker, støtteforeninger, talkshows, elektroniske medier m.m. bidrar til dette.

Til en hver tid har rundt 10 % av befolkningen vært arbeidsuføre på grunn av sammensatte og uklare symptombilder. Tretthet, muskel- og skjelettsmerter, konsentrasjons- og hukommelsesbesvær eller kraftløshet er deler av dette bildet. Mangel på såkalt objektive funn fører til at almennlegen må ty til ulike forklaringer. I følge Skårederud er det interessant hvordan lidelsene skifter navn og forklaring - ikke bare gjennom tidene, men også over landegrensene. F.eks. er fibromyalgi en hyppig anvendt diagnose i Norge, men diagnosen anvendes sjeldnere i Sverige. I Sverige forklares de samme symptomene langt hyppigere med amalgamforgiftning eller el-allergi. I England derimot blir diffuse plager uten objektive funn forklart som ettervirkninger av virusinfeksjoner. I USA er det chronic fatique syndrome (kronisk tretthet) som er "landeplagen". Og slik kunne man fortsette. Uansett hva man har valgt å kalle dette opp gjennom tidene og uansett hvilket land man bor i, er en ting i alle fall sikkert: symptomene består. Spesifiseringen av symptomene er svært kulturfølsomme, og symptombildet speiler det som er legitimt i den kulturen man til en hver tid lever i.

Når jeg samtidig med at jeg skriver denne bokomtalen, sitter og blar i papirutgaven og finner temaer som narsissisme, psykopati, "Jeg lider, derfor er jeg", kunsten å kjede seg på godt og vondt, utmattelsen, om bøkenes betydning - bare for å nevne noe - har jeg bare en ting å si: jeg gleder meg til å kaste meg over resten! Finn Skårderud er en psykiater jeg har stor respekt for, og jeg opplever at han nærmer seg de ulike temaene med både undring og respekt. Her blir det terningkast seks!

Etter å ha lest tre av Sissel Lange-Nielsens bøker om medlemmer av Medici-familien fra Firenze på 1400- og 1500-tallet, fant jeg frem hennes trilogi I fiskenes tegn. Jeg hadde lest på vaskeseddelen og wikipedia at dette skulle være en trilogi om katarene i det sørlige Frankrike. I dette første bindet, "Korstog", aner man vel derfor at katarene kan komme til å få en større plass i de kommende bindene - som jeg ennå ikke har lest. Men "Korstog" handler - nettopp - om et korstog. Nærmere bestemt om det andre korstog (1147-1149) og noen av dem som deltok der. (Og jeg regner det som sikkert at det er forlaget/markedsførerne som villedet meg til å tro at "Korstog" skulle handle om katarer - de finnes der, som noen marginale bifigurer, men har ingen fremtredende rolle i denne boken.)

Sissel Lange-Nielsens Våren er en av mine favorittromaner. Den har for øvrig også blitt diskutert i en tråd om en annen av mine favorittromaner (et godt stykke ned i den tråden). Så jeg hadde STORE forventninger til "Korstog". De ble nok ikke helt innfridd - det tok mye lengre tid før jeg kom inn i denne romanen, og klarte å holde de mest sentrale personene fra hverandre. Det kan godt være at årsaken til dette ligger mer hos meg enn hos Lange-Nielsen! Forfatteren skriver godt, og historien hun ruller opp er troverdig. Til tross for at jeg lenge blandet sammen noen av navnene, syntes jeg personskildringene var hederlige, men jeg ble nok ikke veldig engasjert i deres liv og handlinger i starten.

Den sterkeste grunnen til å anbefale denne boken, er at jeg synes den gir en interessant fremstilling av europeernes annet korstog mot Jerusalem. Jeg må nok tilstå at jeg har hatt lite kunnskap om de ulike korstogene, slagene og personene som deltok i dem - "korstogene" har liksom gått litt i ett for meg. Takket være denne romanen har jeg nå endel knagger å henge detaljkunnskaper på - dét er ikke minst det jeg liker med (gode) historiske romaner. Og så satte jeg i tillegg pris på hvordan forfatteren fletter inn små glimt av "liv- og levnadsbeskrivelser" i sitt verk - som hvordan man kledde seg og tedde seg rundt 1150, hvilke erfaringer folk den gang bar på, og hvilke holdninger som var utbredt i ulike leire.

Det jeg i tillegg liker spesielt godt med Sissel Lange-Nielsens forfatterskap (jeg har til nå kun lest fire av bøkene hennes, altså - hun har skrevet MANGE), er at hun pleier å skrive et etterord der hun forklarer hva som er fiksjon, og hvilke personer og begivenheter hun har historisk belegg for i romanen sin. Det synes jeg er ryddig! Og hun har åpenbart gjort grundig research for sine historiske romaner - bakerst i "Korstog" er det for eksempel en litteraturliste, for den som vil gå til kildene hennes (i alle fall noen av dem). Følgelig får jeg som leser bedret mine "historiefaglig" kunnskaper også - for jeg får en anvisning fra forfatteren på hva som faktisk har skjedd, og hva som er utslag av hennes frie fantasi.

Romanen "Korstog" får i sum terningkast 4 av meg - jeg leter nå etter bind II "Gralen", og lurer på om katarene mon ikke vil få større plass der? (Og bind III har jeg liggende, så da leser jeg andre bøker i påvente av at jeg snubler over "Gralen" til spottpris en vakker dag...)

SPOILERS...

Jeg leste den norske utgaven - mulig mye gikk tapt av en eventuelt dårlig oversettelse?

Mitt problem med Stormens Tid var (i tillegg til dårlig språk) nok mer at handlingen for meg fremstod som veldig forutsigbar og karakterene var uten stor troverdighet. Når for eksempel Tom mistet konen sin, så gikk den sorgprosessen vel fort over (hele virket barnslig trivielt, som om skrevet av en ungdomskoleelev uten mye livserfaring eller evne til å skildre dette), og det at han skulle komme over Ellen et par sider senere var totalt som ventet (igjen ungdomskolenivå). Så i min verden er handlingen alt for enkel å forutsi(så langt jeg kom i boken) og karakterene er skildret uten mye dybde og troverdighet.

Game of Thrones er lite preget av 'overnaturlighet', noe som passet meg siden jeg heller ikke er noen stor tilhenger av Fantacy eller Science Fiction. Her er språket bedre, karakterene har dynamikk og troverdighet, og handlingen tar overraskende vendinger...

Ser at det står 61 bøker hittil på meg i 2011. Men om noen leser 10 bøker på 1000 sider, 20 bøker på 500 sider eller 100 bøker på 100 sider så er det jo egentlig antall sider som kanskje burde telles? Hvis det er hvor MYE folk leser mener jeg?

Vi som har lest KOK's Min Kamp har jo ganske så mange sidene å "briefe" med... ;-)

Jeg er usikker selv på hvor mange bøker jeg har lest, men jeg har jo tatt meg tid til å gå gjennom hyller og skap og registrert ca 750 titler i bokhyllen min her inne. Jeg har selvsagt ikke fått med meg alle, så kanskje jeg har lest 1000 bøker totalt. Hvis vi antar at jeg har lest mer eller mindre aktivt i 20 år av mitt voksne liv, så blir det i snitt 50 bøker i året. For tiden leser jeg ikke så mye. Kanskje i snitt 1-2 bøker i måneden. Lesing går opp og ned. Jeg var en skikkelig lesehest da jeg var rundt 15-16 år. Og så studerte jeg jo i noen år, og da ble det mye. I perioder leser jeg bare krim på flyreiser. Bøker fyller ulike behov avhengig av hvor vi er i livet. I den tida da jeg jobbet 10-12 timer i døgnet og hadde små barn ble det ikke lest mye. Bortsett fra Roald Dahl på sengekanten. :)

Igjen blir man misforstått. Jeg nevnte jo selv at jeg kunne lese en bok på et par timer, mens en annen kunne ta flere uker. Og at folk har forskjellig lesetempo er åpenbart. Jeg er hundre prosent enig i din konklusjon: Det viktigste er å kose seg med den boka vi leser, ikke hvor mange bøker vi leser.

Tror nok jeg ble litt misforstått her. Ingen ting i veien med å spørre hvor mange bøker folk leser. Selvsagt ikke. Og folk leser i ulikt tempo. Av og til får jeg bare et inntrykk av at mange bokelskere føler at de ikke rekker over nok bøker i løpet av et år. Da synes jeg vi skal være fornøyd med akkurat så mange bøker vi leser. Enten det er 1 eller 100. Det viktigste er at vi koser oss med en god bok. Der og da. Det var vel det jeg forsøkte å få fram.

Jeg opplever at det er noe galt med problemstillingen. Litteratur skal vel ikke måles i kvantitet?

Noen bøker krever lang tid. Det er deilig å nyte i lange drag en forfatter som skriver vidunderlig. Noen ganger vil jeg ikke at boka skal ta slutt. Andre ganger kan jeg brase gjennom en halvgod krim på en flyreise.

Jeg synes i utgangspunktet vi skal yte forfatteren såpass rettferdighet at vi bruker litt tid på det han eller hun har skrevet. Husk at det ofte ligger årevis med arbeid bak en roman.

En tendens til samlemani på boktitler ser jeg utelukkende som negativt. Jeg skal påta meg å skumme gjennom hele verdenslitteraturen på et par måneder. Men jeg vil ikke huske stort av det. Og jeg blir definitivt ikke klokere. Det eneste jeg oppnår er en gigantisk bokhylle her inne på bokelskere.no.

Men det er vel ikke målet, er det?

Kjedelig rammefortelling, men spennende "roman i romanen"

Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokelsker jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ...

Det er da underlig at noen setter en standard for hva som er "riktig" eller akseptabelt å lese ! Hvorfor skal man bry seg om hva andre mener i ett og alt? En bok som gir en en positiv leseropplevelse er like individuelt som ethvert annet valg i livet. Jeg velger bøker/lesestoff ofte tilfeldig. Det kan være alt fra gamle klassikere til nye magasiner. Så lenge det jeg leser gir meg en opplevelse fra en annen synsvinkel enn min egen, er tilgjengelig for mine hjerneceller :), og gir meg inspirasjon til å lese mer, så er jeg åpen for det meste. Jeg er en lidenskapelig boksamler og -leser. Har flere bøker i mine bokhyller enn jeg har rukket å lese, (godt over 1.000 stk), og temaene er alt fra krystaller, Petter Dass og universet, til gamle bøker etter mine forfedre. Setter ikke den ene høyere enn den andre fordi de alle har noe spennende å fortelle. Kunne like gjerne ha sortert bøkene mine etter farger på omslag som etter tema, og mine eventyrbøker kan stå side om side med bestemors gamle bibel. Jeg er oppriktig stolt av min boksamling, men vil helst unngå å gi et inntrykk av snobbethet. Alle er vi samlere av et eller annet, og for meg ble det bøker. Til syvende og sist er det den visdommen som kommer til syne i våre handlinger som er viktig, og ikke hvilke bok vi holder oppslått mellom hendene til enhver tid.

Artig og interessant lesning om et ekstraordinært liv av en original kvinne

Mmmmm.. Høres ut som noe jeg ville like.. Har en drøm om å få til et noe spesielt rom i en påbygning av huset, jeg må uansett skifte tak i løpet av de neste fem årene, så jeg har lyst til å få til et eget bibliotek under det nye, forhåpentligvis utvidede taket.. Og forholdsvis høyt under det! Idealet må kanskje bli det gammeldagse litt finere hus - bibioteket i britisk stil, men jeg kom nok til å fornorske den. Er glad i saue- og reinsdyrskinn, så det kan jo hende det blir en ordentlig bekvem divan å finne der og.. Tror min mor og jeg har til sammen nærmere tre tusen bøker, og fikk jeg et bibliotek, kom hun til å gi meg forskudd på arven fordi da ville alle bøkene få et sted å stå..;-D Mye gammelt

Helt enig, en vakker dag skal jeg bygge meg bibliotek i et rom hjemme.. Sånn gammeldags med bare en peis, ørelappstoler, en bord og resten BØKER! Bøkerbøkerbøker...

Mmmm, nydelig tanke...;-D

Et hjem uten bokhyller fulle av bøker gir meg angst ;.) Etter flytting i fjor levde jeg midlertidig uten bøker i stua i en periode, og innen jeg fikk inn min hylle til "uleste bøker" følte jeg meg rett og slett litt hjemløs. Da hyllen kom på plass var stua møblert, og jeg kjente meg hjemme i den nye leiligheten. Elektroniske lesebrett vil nok aldri bli "min greie" dersom det menes at de skal erstatte "the real thing"...

Siden ingen andre har startet ukas dQ, våger jeg meg utpå. (Hedvig, jeg savner deg ;o))

Våre to venner er nå på vei mot Toboso for å treffe Dulcinea. Underveis snakker de om mangt og mye. Vi får bl.a. høre om opphavet til uttrykket Herostratisk berømmelse. En gjeter satte ild på, og ødela, det berømte Dianatempelet som ble ansett som ett av verdens syv underverker. Årsaken var at han ville få et navn som skulle leve videre i kommende århundrer. Sitat: Selv om det ble befalt at ingen skulle omtale ham, og at hans navn ikke måtte nevnes hverken i skrift eller tale, for at han ikke skulle oppnå det han ville, fikk folk likevel vite at han het Herostratos. Dette minner veldig om en aktuell diskusjon i Norge for tiden, så boka er forbausende aktuell. Vi får også vite opprinnelsen til begrepet Mausoleum. Det var dronning Artemisa som begravat sin mann Mausolos i en grav som ble regnet som ett av verdens syv underverker.

Etter hvert som de nærmer seg Toboso, innser de at de har et problem når de skal finne Dulcinea, siden ingen av dem noen gang har truffet henne. Etter en mislykket tur inn i byen, ender det med at SP overtaler dQ til å bli igjen i skogen, og at han selv fortsetter å lete. Da det kommer tre bondejenter ridende ut av byen, narrer han dQ til å tro at en av dem er Dulcinea. Siden dQ ser at jenta ikke er så skjønn som han har forestilt seg, tror han at han selv er forhekset slik at han ikke kan se hennes skjønnhet. Jenta oppfører seg heller ikke slik han forventer, og er slett ikke med på leken. Dessuten lukter hun rå hvitløk i stedet for den lukten som er så spesiell ved fornemme damer. De tre bondejentene forlot dem i en viss fart, og dQ er fra seg over sin ulykke fordi han tror han er blitt forhekset.

Så møter de et skuespillerfølge som sier de er skuespillere i Angulo den ondes kompani. Narren i følget skremmer Rocinante som løper ut. Den faller, og don Quijote blir også liggende på bakken. Narren vil holde leven med dem, og stikker avgårde med eselet til SP. Etter et stykke lar han det slippe løs igjen, og det kommer tilbake.

Også i denne lesebolken har vi fått noen ordspråk fra Sancho, som at godt mot bryter ned motgang, og der hvor det ikke finnes skinker, finnes det heller ikke kroker til å henge dem på, og der man minst venter det, der hopper haren.

Jeg lurer på om vi får treffe skuespillerne fra Dødens kjerre igjen i fortsettelsen...