Bokelskere.no

En god og interessant kommentar. Når det gjelder det siste avsnittet ditt, og jeg siterer:

Forfattarar som John Fante og Charles Bukowski går framleis rett heim hos særleg unge menn.

vil jeg imidlertid bare få tilføye: Og hos en del eldre kvinner .-)

Du store, denne var dum! En spesialenhet i FBI snakker med spøkelser for å løse kriminalgåter. Og sørstatsspøkelsene fra borgerkrigen er veldig nøye med å understreke at de nå forstår at slaveri var feil og har null problem med å diskutere "psykologiske aspekter" og andre uttrykk som slett ikke var påtenkt på deres tid... Personene er så like at jeg aldri helt skjønte hvem som var morderen, bare at det ikke kunne være noen som den eiegode, tøffe og vakre arvingen til plantasjen liker. Hun er ufeilbarlig. Ja ja. Men lydfila kosta meg 30,-, var godt lest og det var noen bestialske drap med, så jeg har ikke kasta bort annet enn litt tid. ;-)

"Over det kinesiske hav", Gaute Heivoll
Det er snart jul, og da kommer vi sikkert til å få høre "Det er julekveld i skogen" på radio. Det er ikke Gaute Heivoll som har skrevet den visa, men boka skapte litt av den samme stemninga. Han skriver varmt, melankolsk og med respekt om en ganske så sørgelig historie. Han skriver i jeg perspektiv om en mann som rydder et hus som han vokste opp i. Vi får stadige tilbakeblikk i minnene, og ta del refleksjonene han får, og det er stadige sceneskift. I dette huset hadde han vokst opp sammen med sine foreldre, egne søsken og "åndssvake" barn som han ble voksen sammen med. Alt var ikke like enkelt i dette fosterhjemmet.
Likte ikke boka så godt som "Før jeg brenner ned" av samme forfatter, men den har noe ved seg - den har det. Men jeg synes den ble litt for slakk. Slakke åser og slakke beskrivelser av stor dramatikk. Det blir litt for distansert, selv om han skriver veldig nært. Men jeg kjenner at den vil sitte litt i.

Ok, denne Må jeg bare lese...

Det kan godt ha med oversettingen å gjøre, men mye har nok med min definisjon av litteratur - jeg finnes ikke skolert, så definisjonen min er helt og holdent selvoppfunnet - jeg opplever stor litteratur som når jeg tror på menneskene i bøkene. Slik sett opplever jeg denne boken på linje med Mengele Zoo, også en fremtidsvisjonær bok, men "det menneskelige" er ikke det som fenger.

Jeg tror jeg er nødt til å gi en 6-er her. Boka har alt ei skikkelig god bok må ha. Spenning, troverdige karakterbeskrivelser, et psykologisk sterkt handlingsmønster samt et sceneri forfatteren virkelig klarer å ta oss med til. Johan Theorin scorer høyt i samtlige av disse punktene. Romanen avanserer til en psykothriller, utviklingens langsomhet og alle de vakre, men faretruende Öland-skildringene til tross. Til og med hovedpersonens vrangforestillinger og spøkelsesopplevelser får etter hvert sin realitetsnære forklaring. Det er ikke minst skueplassenes dystre og skumle tendenser som gjør svenske kriminalromaner så populære ute i Europa. Her har vi perfeksjonismen! Østersjøens langstrakte øy i vinterdrakt samt de mørke familiesagaene gjennom fyrenes nesten 200 år gamle historie klarte imidlertid ikke noe annet enn å vekke min egen lyst til en vintertur dit…

Det er ikke en dum ide å kunne ha ordet "trigger" bakpå boka for de som kan trigges, for eksempel bøker om selvskading,spiseforstyrrelser,selvmord,incest,voldtekt og så videre. Ser folk avfeier det ganske lett, og det irriterer meg faktisk litt. Det er ikke så lett å takle for noen med for eks PTSD, skal man da måtte unngå alle bøker og filmer for fremtiden? Jeg kjenner folk som googler filmer for å finne ut om det er voldtektsscener i dem, før de kan se dem. Det kan trigge minner og reaksjoner som kan vare i ukesvis. Å skrive "kan trigge" på baksida av bøker, er ikke stort verre enn å merke spill slik de merkes i dag.

REDIGERT:
Jeg kjenner folk som googler det skrev jeg. Jeg syntes det var pinlig å skrive Jeg. Jeg googler det. For ellers, om det skjer, kan det ødelegge formen min i lang tid fremover.Bare det å være obs på at det kan være triggere i boka kan være nok til at man er klar over det - og tåler det.

Som Lillevi nevner så har bokelskere feiret Dickens hele året takket være KjellG, men utenfor bokelskere.no har det vært lite oppstyr. Veldig synd at de ikke har benyttet muligheten til å sette søkelyset på Dickens, men kanskje ikke så rart når det er bortimot umulig å få tak i bøken hans i norsk utgave. Forhåpentligvis er Bleak House bare første bok i rekka, som får en oppfriskning og blir utgitt på ny. Dickens har ikke gått ut på dato, det er faktisk skummelt å se hvor relevante flere av hans bøker fortsatt er.

Enda viktigere er det at Peter Christen Asbjørnsens fyller 200 år i år! Det har vært lite fokus på denne kulturskatten, noe jeg synes er ennå verre enn at Dickens er glemt bort. Jeg har kost meg med å gjenlese eventyr fra barndommen, morsomt å se hvor forskjellig de oppfattes.

Det er også August Strindberg-år, det er 100 år siden han gikk bort. Jubileet er en god mulighet til å utvide sitt leseunivers ved å prøve seg på en kanskje ukjent bok.

Et betimelig spørsmål.
Takket være KjellG har vi bokelskere en felles leseplan for Dickens samlete! Se her
Flott å høre at Bleak House er kommet på norsk, flere av bøkene er vanskelige å få tak.

Huffda - jeg skulle nok ikke ha nevnt Klaus Hagerup. Det var slett ikke min mening å sammenlikne, bare å nevne et eksempel for å illustre min følelse av "deja vu", spesielt når det gjaldt skildringen av uhyggen i tida.

Men andre tyske forfattere gjennomlevde jo også denne tida og har siden skrevet bøker med nazistaten som bakteppe. Ett eksempel er Siegfried Lenz, som etter min oppfatning har skrevet langt bedre romaner om denne perioden i ettertid. Det er naturligvis vanskelig å sammenlikne Fallada og Lenz, både når det gjelder skrivestil, persongalleri og dybde - men jeg synes altså ikke at Fallada når helt opp i romankvalitet, selv om boka hans absolutt har verdi som samtidsdokument.

Jeg er enig i at boka er interessant som "øyenvitneskildring", men det gjør den ikke nødvendigvis til en glimrende roman.

Fullførte boka i går - på jonsokaftan. For meg er dette ei bok som vil sitte i kroppen lenge. Eg er vanlegvis ikkje lettrørt, men her kjende eg tårene pressa på - lesepauser vart nødvendige. Og det trass i at innhaldet ikkje var overraskande; eg er godt kjend med krigshistorie og krigslitteratur.

Nazismen som system er kald og grusom, og avlar kalde, kyniske menneske. Menneskeverdet tel ikkje, straffa for den aller minste motstand mot systemet er fatal, det er frykta og valden som styrer.

Anna og Otto Quangel - to ubetydelege personar som har mist sin einaste son - utfører sin stille motstand mot regimet ved å legge ut postkort på stader der folk ferdast. Det er deira måte å få tilbake sitt eige menneskeverd på.

Eg sluttar meg til det Knut Rage skriv ovanfor her: Dette er sterkt,gripande! Eg blir reint fortvila på vegner av mennesket - Korleis er det mulig at ein leiar og eit politisk system kan ta bort evna til sjølvstendig tenking, til å ta bort evna til empati, medkjensle? Eg må også tilføye at eg under "rettsbehandlinga" av ekteparet opplevde eg parallellar til Kafka og Prosessen - absurd!

Nokre språklege minus såg eg, men likevel er eg ikkje i tvil om at frå meg får denne terningkast seks. ( Ser ikkje bort frå at eg kjem til å lese meir av Fallada)

Nå blei eg mind på denne boka som eg las for mange år sidan. Else - en julefortelling greip meg sterkt, hugsar eg. Alexander Kielland var ein ypparleg skildrar av personar, miljø og natur. Eg har lese fleire bøker av han. Nyleg las omatt (på lydbok) Garman og Worse. Herleg å friske oppatt denne framifrå gode romanen. Eg har tenkt å lese omatt fleire av bøkene hans.

Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne boka. Den er lest, og jeg vil gjerne sitere anmeldelsen i Sunday Times som beskriver "Vinter i Maine" med at den "beskriver briljant både gledene ved å være alene - og farene ved ensomhet. Kontrasten mellom naturens ro og menneskenes evne til vold formidles med enestående og skremmende tydelighet." Og jeg tror den vil være et viktig innlegg i den viktige debatten om hvordan og hvorfor vi mennesker er irrasjonelle, men allikevel logiske. Som du sier: Han blir forbannet på verden - og slår tilbake. Hvis noen lurer på om denne boka vil bidra til å forstå andre gjerningsmenn, vil jeg svare ja.

Interessant debatt! Undrer meg bare litt på at dette begrenses til "woman's hour".

Enig med deg at de er å se på som supplement. Jeg ville ikke hatt noen av de nye modellene. Har hatt min med 3G nå i ca tre uker, og er superfornøyd. :D

Samd, men vil seia litt om eigen oppleving av denne fine boka.

• Ytre sett handlar boka om den siste gjenlevande amerikanske beatpoeten, Lawrence Ferlinghetti (f.1919). Ein gong i ungdomen fekk Linda Klakken tak i samlinga ”A Coney Island of the Mind (kjempe tittel!), og boka traff ho midt i livet. I korte kapittel freistar LK å ringa inn Ferlinghetti, via omvegar: eller betre: oppsøkja personar og stader som kan seia noko om Ferlinghetti og beatpoetane. Så ho fortel om dei andre beatpoetane, om politikk og miljø i USA på femtitalet, om norske diktarar som har omsett/ har eit forhold til beatpoetane, m.a. Olav Angell, JEV, Jon Sveinbjørn Jonsson. Det vert gjort gjennom intervju, brevutdrag, korte fine forteljingar. Og ho fortel om reisa si til California for å møte Ferlinghetti

• Men det er også forteljinga om det som var. Det er ein distanse i forteljinga. Har desse beatpoetane noko å seia oss i dag ? Er livshaldninga deira framleis gyldig, eller passé. Det er altså ingen hagiografi. Det er eit kjærleg, men kritisk, lett mysande blikk på poesien og tida.

• Eg les og ser på eige liv. Må jo det. Ikkje heilt klar over kvifor, men det er noko i teksten, noko insisterande: kva med deg ? Der du er no. (Kanskje vert eg overflatisk sett prega av at eg er fødd same år som Jon Sveinbjørn Jonsson, han som gjendikta Ferlinghetti til norsk, ein ivrig talsmann for all poesi, men som diverre døydde for eit par år siden.)

• Kva vert igjen etter oss ? – Kanskje kunne boka brukt same tittel som Tor Ulven: Etter oss, tegn. For boka handlar om , ja dette forgjengelege livet

• The Big Message: I intervjuet snakkar Ferlinghetti om at verda treng ein ny ”big message” utan at han utdjuper det. Klakken undrast kva dette er og tar spørsmålet vidare til ein del norske skrivande folk. Det kan synast som et (litt unødig) vedheng. På den andre sida vert det ein fin epilog som opnar for nye tankar

Kanskje vart dette noko springande. Men det eg vil sei: Linda Klakken har skrive ei underfundig, spenstig, fin bok. Ho kunne skrive ei straight bok om Ferlinghetti og den ville sikkert blitt bra. I staden for vel ho eit personleg notidsperspektiv som gjer at denne ikkje altfor omfangsrike boka, Den siste beatpoeten, treffer meg, kanskje på same måte som Ferlinghettis A Coney Island of the Mind ein gong treffe forfattar Linda Klakken.

Kapelrud sine bøker er oversatt og gitt ut på engelsk.

Bra intiativ! Gi gjerne en kort beskrivelse av hver bok. Planlegger ellers å lese mer science fiction fremover.

Begrepet grafisk roman brukes jo ikke for å skille mellom tegneserier og grafiske romaner, sånn du skriver her, men for å skille mellom f.eks. grafiske romaner og striper på samme måte som man skiller mellom romaner og novellesamlinger. Man bruker begrepet for å klargjøre hvilken tegneseriersjanger det er snakk om, for å gjøre det tydelig at det er snakk om en lengre sammenhengende tekst. Det er en selvfølge å skille mellom de ulike tegneseriersjangerne, men et klart skille mellom tegneserier og grafiske romaner ville være både kunstig og relativt poengløst.