Bokelskere.no

Stem på denne! Vektig uten å være "tung", og veldig godt skrevet.

Ashoke og Ashima flytter fra Calcutta til Boston. Ashoke jobber på universitetet, mens Ashima er hjemme. Hun har vanskeligheter med å finne seg til rette, og da hun blir gravid lukker hun seg helt inne. Det går bedre etter at sønnen har kommet til verden, men de vet ikke hva de skal kalle ham. De har funnet et kjælenavn, men det er Ashimas bestemor som skal bestemme det offentlige navnet. Brevet kommer aldri fram, og kjælenavnet blir brukt i stedet. Gogol er oppkalt etter den kjente forfatteren, og etter som årene går blir han oppmerksom på at navnet hans er meget uvanlig. Da han endelig får vite sannheten om navnet sitt er det for sent...

En familiesaga som går over tre tiår. Om å finne sin egen identitet og å finne seg til rette i to kulturer.

Tapte døtre av Xinran. Det er mitt forslag. Har tidligere lest Sky Burial og blitt mektig imponert og begeistret for denne nydelige fortellerstemmen. Xinran er en kvinnelig kinesisk journalist nå bosatt i Storbritannia.

Jeg er veldig imponert over forslagene som har kommet inn. Som alltid er det utrolig mange spennende forslag.

Mitt forslag denne gangen er Assia Djebar, (psevdonym for Fatima-Zohra Imalayen).
Denne algeriske forfatteren har stått på leselisten min lenge uten at jeg har fått gjort noe med det. Hun døde i år nesten 80 år gammel.

Djebar er en av Nord-Afrikas mest kjente fortattere og har vært nominert til Nobelprisen flere ganger.
Gjennom sitt forfatterskap løftet hun frem algeriske kvinner og gir en stemme til de som ikke kan uttrykke seg selv.

Jeg foreslår derfor, Stort er fengselet av Assia Djebar.

Den første boka i lesesirkelen, Middlemarch, var på 917 sider. Det gjekk jo greit det også.

Heia, eller god kveld til dokke alle!
Her var det mange gode bokforslag, må eg sei!
Hadde tenkt å kome med eit forslag eg også, men sidan helsa mi ikkje samarbeider for tida, så...
Eg trur eg må sei det slik at eg kanskje blir med, men "it depends".....
Om eg likevel får lov til å stemme, til tross for det usikre, så gjer eg det.
Uansett: Lukke til med avstemming, og diskusjonen kjem eg til å følge med på :-)

Jeg vil gjerne nominere Middlesex
av Jeffrey Eugenides - den har fått gode kritikker og den fikk Pulitzerprisen i 2003 - virker veldig spennende syns jeg. Har ikke lest noe av ham før. Den er også en av bøkene i 1001 bøker du må lese før du dør

Nok en gang synes jeg det er vanskelig å komme med forslag. Det er rett og slett alt for mange bøker jeg vil lese :o I tillegg så jeg at en del av dere alt har lest En beretning om blindhet, som var boka jeg i utgangspunktet tenkte å foreslå. Ser også at en annen bok av samme forfatter alt er nominert. Kjærlighet i koleraens tid var også en jeg tenkte på, men den er jo alt nominert.

Jeg endte derfor til slutt med Balansekunst av Rohinton Mistry. Boka er på hele 633 sider, så mulig den blir litt for omfattende? Jeg foreslår den uansett, med bakgrunn i at den har fått så gode omtaler, og at jeg gjerne vil lære mer om India :)

Jeg tolket dette utsagnet på samme måte som deg, Jostein. Jeg oppfatter at moren, midt oppi all sin følelse av underlegenhet og ensomhet, har en viss selvironi. Uten at jeg finner flere eksempler i farten, synes jeg det går som en undertone i mange av hennes refleksjoner. Selvironien som en overlevingsstrategi. Det er kanskje her morens styrke ligger?

Moren er på mange måter irriterende selvhøytidelig. Og så blir hun med på homseklubb og dragshow. Er ikke det et forsonende trekk? Et uttrykk for hvor sammensatt hun er. Hun ønsker å komme sønnen i møte, og tar seg selv ikke mer høytidelig enn at hun blir med på disse, for henne, så aparte evenementene.

Mitt forslag er Jesusevangeliet av José Saramago.

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en av mine absolutt favorittforfattere. Saramago har en egen evne til å snu opp ned på oppleste og vedtatte sannheter – hva hvis … Han har en fantastisk observasjonsevne, en underfundig humor og vet å sette tankene i sving.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.

Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne.

Saramago ble innstilt til den europeiske litteraturprisen for denne boken.»

I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det: «I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»

Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.

Svenska akademien sier blant annet i sin begrunnelse for nobelprisen: «Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig del av virkeligheten».

En forfatter absolutt egnet for debatt i lesesirkelen!

(Og siden jeg bommet så stygt på årstallet i et tidligere innlegg, har jeg denne gangen sjekket :-)

Det hadde vært ustyrteleg morosamt dersom det skulle vise seg at det er mora til Dag Johan som har skrive råteksta til boka, og at han sjølv berre har redigert den.

I kategorien "Nyere verdenslitteratur" foreslår jeg denne gangen Margaret Atwoods MaddAddam, nettopp utkommet i norsk oversettelse. Stort nyere kan det vel ikke bli.
Boka setter punktum for trilogien som innledes med Oryx og Crake og fortsetter med Flommens år. Jeg har lest de to første og likt dem svært godt, men tror det går fint å lese denne uten å ha lest de andre.

Både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid er to fantastisk flotte bøker! Begge blant mine favoritter, og etter min mening godt egnet for debatt i lesesirkelen.

Kjærlighet i koleraens tid har jeg lest så mange ganger at jeg neppe vil prioritere å lese den på nytt nå. Selv om jeg er en svoren tilhenger av gjenlesing.
Hundre års ensomhet er det lenge siden jeg leste, har flere ganger tenkt at jeg skulle ta den frem igjen. Litt dumt kanskje å foreslå to bøker av samme forfatter, så jeg avventer litt.

Artig at det er fleire enn eg som har lyst til å lese noko frå Sør-Amerika no. Sjølv har eg tenkt ei stund på at eg har lyst til å lese ei brasiliansk bok saman med dykk. Av dei eg har ståande ulest i bokhylla er det berre Francisco Azevedo sin Tante Palmas ris / Livet i et riskorn som eg veit av finnest på norsk, og eg har ein mistanke om at denne kanskje er for "snill" eller enkel for eit felleslese-prosjekt.

Derfor har eg leita litt etter nyare brasilianske forfattarar som har kome ut på norsk, og her, mine damer og herrer, har eg funne fram til det som truleg er ein skjult skatt:

Fallet. Dagboknotater (originaltittel "Diáro da queda") av Michel Laub har fått strålande kritikkar, men trass dette er det berre 12 bokelskarar som har denne boka i samlinga. Ein av dei er Rose Marie, som utover å trille terningkast 6 mellom anna skriv dette:

""Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst."

Boka handlar om ein familie av jødiske innvandrarar, og der bestefaren er ein overlevande etter Holocaust.og korleis dette pregar dei nyare generasjonane. Boka er oversatt av Christian Rugstad, som har fått gode skussmål av fleire av bokelskarane ved tidlegare høve. Så eg har stor tru på at dette vil vere ein innertier for lesesirkelen.

Mitt forslag til Nv3:

Sjansespill av Paul Auster (no.: Paul Auster).

På omslaget til min utgave (Aschehoug, 1992) leser jeg:

"Auster har denne gang laget en slags litterær 'road-movie', hvor han raffinert blander sammen eventyr og poesi med sine europeiske helter Beckett, Kafka og Hamsun og legger til litt av erkeamerikaneren Hawthorne. Endelig føyer han til sitt svært personlige engasjement og sin språklige originalitet. Resultatet er på alle måter rikt og dypt betagende."

Jan Kornum Hansen i Weekend Bladet

FRIST FOR Å KOMME MED FORSLAG:
Tirsdag 21. april kl. 21.00

Kategorien for neste bok i vår felleslesing er Nyere verdenslitteratur (unntatt nordisk),
dvs. et skjønnlitterært verk fra tiden etter 1975.

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok. Boken blir med i en avstemning etter forslagsfristens utløp. Jeg lager ny diskusjonstråd for å velge én av de foreslåtte bøkene.

Begrunn gjerne forslaget. Legg evt. inn link til nettsider med omtale av bok og/eller forfatter.

Det er anledning til å diskutere eget og andres forslag.

LESESIRKELENS HOVEDTRÅD finner du her

Velkommen med forslag.

Japan er fint. Har vært der 3 gangar på ordentleg, og 2 gangar i bok-verda. Fine turar, alle fem.

Her gjeng det i Bergskatt av Toril Brekke, om historia til gruvene på Løkken i Sør-Trøndelag og framveksten av industriselskapet Orkla. Fascinerende bok, blir ferdig med den i løpet av helga.

Så har eg nesten, nesten, bestemt meg for at neste bok ut blir Døde sjeler av Nikolaj Gogol. Denne har eg spart på og gleda meg til lenge, så no er det kanskje på tide å take fatt på den.

素敵な週末を持っている！
Sutekina shūmatsu o motte iru!
(google translate får ta skulda dersom dette blei feil ....)

Lettere beskjemmet må jeg innrømme at navnet Galeano forbinder jeg ingenting med – jeg skal ta en rekognoseringstur på Wikipedia, men jeg antar at du har et forhold til dette forfatterskapet, Marit? Vil du dele med deg? (For i Grenland deler man med seg, nemlig, akkurat som i Sverige, skjønner dere som ikke har hjemstavn på de kanter!)

Om jeg falt, var det fordi jeg gikk. Og å gå er bryet verdt, selv om man faller.

Jeg blir alltid forbløffet over en skog. Den får meg til å innse at
naturens fantasi er mye større enn min egen fantasi. Jeg har fremdeles noe å lære.