Bokelskere.no

Jeg er enig i at du, kjelll k bestemmer reglene så lenge du påtar deg jobben, men det ble litt rart å måtte stemme på en bok jeg ikke har lyst til å lese, he-he!

Jeg stemmer for at vi lar Kjell legge premissene her. Det er han som gjør arbeidet og må vurdere hva som er mest hensiktsmessig.

Hei, jeg ønsker å være med i lesesirkelen. Er det slik at man må fremsette sitt ønske hver gang?

Hei,

Jeg ber om at dere som er deltakere i lesesirkelen sjekker om dere er ført opp i deltakerlista i hovedinnlegget. Gi beskjed dersom du ikke er registrert der.

Bare registrerte deltakere kan delta i utvelgelsen av de bøkene vi skal lese sammen.

Dersom andre ønsker å være med, må de gi beskjed her på tråden, og vil da bli med i utvelgelsen av de neste bøkene (ikke Ev4).

Takk!

(ca. 2 timer til valget av Ev4 avsluttes)

Jeg foreslår Hucleberry Finn av Mark Twain.

Rett og slett fordi jeg har lyst til å lese den, gjerne sammen med dere.
Den har vært foreslått tidligere her i lesesirkelen (ikke av meg).
Så får vi se hvordan det går denne gangen.

Hei,

Er dere klare til ny sesong i lesesirkelen?

I løpet av førstkommende helg lager jeg en ny diskusjonstråd der vi kan foreslå hvilken bok vi ønsker å lese sammen fra 14. september.
Neste bok (bok nr. 13) er fjerde bok i kategorien Eldre verdenslitteratur, og vil få betegnelsen Ev4. Kategorien omfatter skjønnlitterære verk (alle sjangre) fra verden utenom Norden. Bøkene må være utgitt før 1976.

Tirsdag 28. juli 2015

Hei,

Jeg foreslår at vi kjører igang lesesirkelen igjen søndag 30. august, og starter med å legge inn forslag til bok nr. 4 i kategorien Eldre verdenslitteratur (Ev4).
Vi starter felleslesingen av den valgte boka mandag 14. september.

Jeg vil fortsette å bruke denne tråden som hovedtråd.
Endrer tittelen til LESESIRKEL 14/16

Kommentarer? Andre forslag?

Fortsatt GOD SOMMER!

Eg høyrer for tida på A Journey to the Interior of the Earth av Jules Verne. Hovudpersonane er innom Reykjavik, og følgende ordveksling finn stad mellom professor Liedenbrock og den islandske naturfaglæraren Fridrikssen;

"Your library! why there is nothing but a few tattered books upon almost deserted shelves."

"Indeed!" replied M. Fridrikssen, "why we possess eight thousand volumes, many of them valuable and scarce, works in the old Scandinavian language, and we have all the novelties that Copenhagen sends us every year."

"Where do you keep your eight thousand volumes? For my part--"

"Oh, M. Liedenbrock, they are all over the country. In this icy region we are fond of study. There is not a farmer nor a fisherman that cannot read and does not read. Our principle is, that books,
instead of growing mouldy behind an iron grating, should be worn out under the eyes of many readers. Therefore, these volumes are passed from one to another, read over and over, referred to again and again; and it often happens that they find their way back to their shelves only after an absence of a year or two."

Dette rimer godt med den interessa for skaldskap, historie og litteratur som gjenspeglar seg i persongalleriet i Laxness sin forteljing, og i første rekke hjå Bjartur.

Takk Åsne Seierstad, fordi du skriver så godt om det grusomme, det vonde og det vanskelige.

Eg har att omlag 100 sider. Hundre norske sider, det blir vel omlag 1000 islandske

St.Hansaften 2015.

Jeg har akkurat lest siste setning i Sin egen herre.

Denne romanen er det beste skjønnlitterære verk jeg har lest på lang, lang tid.
Boken har alt man kan vente seg av stor verdenslitteratur: Suveren skrivestil, ypperlig miljø- og naturskildring og tankevekkende aforismer og beskrivelser som gjør at personene, landet og politikken trer tydelig fram for leseren.

De siste kapitlene viser at dette er en politisk roman. Også.
Jeg/vi var inne på det i tidligere innlegg. Laxness var vel sosialist (er ikke sikker på om han forble det), men om Bjartur ble det, får andre finne ut av.

Og det aller siste kapittelet er temmelig vemodig. Nærmest sakralt, synes jeg.
Og en (halv)åpen slutt(?).

Det gikk litt raskt med lesinga på slutten. Først og fremst fordi teksten selv dro meg med, men også for å slippe å ta med boka på ferieturen(e).

Og jeg siterer litt fra kapittel 72 (for å vise noe av Laxness' underfundige humor):

Ólafur i Ystadalur hadde underskrevet kontrakten for den lille, fattigslige gården sin, men bodde fortsatt i den samme jordhytta som hadde frarøvet kona hans og barna livet; menneskelivet er nå engang ikke langt nok til at en småbonde kan bli velstående, det står det visstnok til og med skrevet i en vitenskapelig bok av en mann i utlandet."

Det blir spennende å lese hva dere andre synes.

Jeg gir i alle fall Sin egen herre terningkast seks.

Her står no Vanskelige tider for døra.
Eg kjenner at eg blir nesten litt irritert på Bjartur som er så sta at han ikkje eingong prøver å smake på fersk mat når han vert boden det. " Nåja, vi liker nå bedre kjerneføden vi, da,sa Bjartur, - vi vil ha det salt og surt.
På meg verkar det som om gammal, bederva mat er storparten av kosthaldet. Vassgraut, sur blodpølse og gammalt, hardt brød.
Har nettop lese ei bok av kinesiske Mo Yan, der den sta bonden Lan Lian ikkje er så heilt ulik Bjartur i måten å vere på.

Elles så opplever eg skrivestilen hos Laxness som svært variabel i god meining. Her er lyrikk, nesten refererande tekst - spesielt det som gjeld politiske innspel - gode skildringar av natur og menneske, og endåtil tekster som får meg til å tenke på folkedikting: "Det var en gang..."
Likar, og likar godt!

Jeg oppfatter Bjartur som en mann som ikke tar imot gode og/eller velmente råd fra andre, eller hjelp for den saks skyld. Noen ganger er han forunderlig generøs, når Frida skjeller og smeller om dårlig mat og utnytting, men i neste øyeblikk slakter han kalven en tidlig søndag morgen før noen har stått opp. Han er et menneske og sin egen herre, det er sikkert.

Kan det ha noe å gjøre med småfolkets forakt for luksusvanene i de høyere klassene? Jakt og fiske var kanskje noe de mer bemidlede drev med som tidsfordriv, ikke i hovedsak for mataukens skyld. Og Bjartur hadde ingen fritid å kaste bort på slikt.

Jeg forsøker virkelig å forstå meg på denne Bjartur, men det skorter på mer enn én gang. Hvorfor i all verden kan han ikke benytte seg av den gratis maten han har på sin egen eiendom?

Jeg har lest at Laxness har en spesiell forkjærlighet for fugl, og vi skjønner at Bjartur og Rósa har det samme, men i stedet for å spise salta og av og til råtten fisk fra kjøpstaden, kan han fange sin egen ferske, feite ørret rett utenfor stuedøra. Hvorfor gjør han ikke det? Hvilke idealer eller tro bryter det med? Noen som vet eller kan gjette?

Vi kan lese i kap. 9: En skogstur, at sognefogdens sønn forteller Bjartur at han bor i et spiskammers.

Eg tykkjer no at alle bøker gjer seg godt på nynorsk eg, då.

Morsom omtale, i det minste! Jeg avstår. Skal man først lese om gamle tanter, kan man jo starte med Tante Augusta av Graham Greene.

"Tanten min var 84 år gammel da hun bestemte seg for å forlate husbåten på Sacramento-elven hvor hun bodde sammen med Clancy og å flytte inn på San Francisco flyplassen. Hun satte pengene hun hadde igjen inn på en sjekkonto i Bank of America, skaffet seg en American Expresskort, pakket en Adidas skulderveske, satte hatten på hodet og syklet til bussterminalen. Der overlot hun sykkelen til den første som måtte stjele den og tok bussen til sitt nye hjem." Maximal utgang

Leser du en kort oppsummering av Carolyn Swetlands «Maximal utgang», vil du mest sannsynlig sitte igjen med et inntrykk av at boka er en søt kort roman om å leve i nuet, engang iblant forlate de velkjente og nedtråkkede stiene, være eventyrlysten og omfavne livets angstfremkallende tilfeldigheter. Men så snart du blar inn i boka og kommer deg forbi de gripende første sidene, skjer det noe uventet- historien mister først driven, så nerven, før interessen og livligheten begynnelsen vekket dør. Og alt dette skjer før forfatteren sender både tanta og fortelleren til Afrika.

Boka blir dessverre ikke bedre av det. Tvert imot, ville den tjent mer på å bli værende i San Francisco, der Carolyn prøver uten hell å tøyle tanta og redde henne fra seg selv. Ting blir heller ikke bedre av at Clancy, den tjueseks år gamle elskeren til tanta, blir kastet til side med en gang han begynner å bli mer interessant. Det skjer etter at Carolyn ligger med ham og oppdager at han faktisk setter mer pris på tantas åttifire år gamle kropp mer enn hennes.

Denne siste erkjennelsen er etter ønsket om å bringe tanta tilbake fra Afrika, det som driver studenten Carolyn til å reise med en tour-gruppe og dra etter tanta. Reisen går ikke som planlagt, men både hun og de andre kommer til slutt frem. Hun finner tanta, blir involvert i et lite eventyr, blir kjent med en eventyrlysten tsjekker som heter Mich og som informerer henne nesten på en nonsjalant måte at han ikke har ligget med en hvit kvinne på et år. Hun hjelper ham med å bli kvitt den «kløen».

Siden boka bare er hundre og seks sider kort, skal jeg ikke si noe mer om handlingen. Men jeg kan i hvert fall si at det ikke skjer noe på slutten som løfter boka og karakterene opp til et nivå hvor boka blir noe annet enn forglemmelig.

Er du på jakt etter en bok om å omfavne livet og hvordan unge mennesker har noe å lære om dette fra de eldre, er jeg nokså sikker på at det finnes hundrevis -om ikke tusenvis av bøker- som skildrer det på en mindre pedantisk måte enn «Maximal utgang».

Les heller en av de før du vurderer å lese denne.

Apropos å kome i tankar om andre bøker; den sterke avhengigheita av sauehaldet får meg til å tenke på lesesirkelboka Mønsteret rakner. Ikkje fordi det var sauer i den boka, det trur eg ikkje der var. Men fordi personane i den boka også var sterkt avhengige av ein enkelt næringsveg; yams-dyrking.

Ein annan likskap er at hovudpersonane, Bjartur og Okonkwo, er temmeleg kompromisslause i framferda si.

Første bolken er fullført. Det er ikke så svært lenge siden sist jeg leste boka, men har likevel hatt stor glede av gjenlesingen. Andre har nevnt språket, og der er jeg helt enig: Dette er storveies. Poetisk, humoristisk, komisk og tragisk, og stundom bitende ironisk. (En liten innvending likevel: Flere steder finner jeg uttrykket "så og si" i en ellers feilfri bokmålstekst. Det kan være oversetterens feil, og jeg har ingen formening om hvordan Laxness sjøl har uttrykt seg. Dette er pedanteri i den store sammenhengen, men når det gjelder språk, er og blir jeg en pedant).

Siden Laxness i sin tid uttrykte sterk skepsis (mildt sagt) til Hamsuns framstilling av nybrottsmannen, er det naturlig å dra sammenlikninger til Markens grøde. Ved første blikk er det kanskje likheten som springer en i øynene, men ved nærmere ettertanke synes jeg ulikhetene er mer iøynefallende:

Isak på Sellanrå opererer i uberørt natur, der han sjøl har tråkket stien fram til stedet der han velger å slå seg ned. Bortgjemt og fjernt fra folk. Hvor han kommer fra og hvilken bakgrunn han har, får vi ikke vite. Bjartur derimot, kjenner landskapet, folket og endatil jorda og hustuftene der han vil slå seg opp som "sin egen herre". Mens Hamsun greit konstaterer ar Isak, etter lange vandringer, er fornøyd med sitt valg, gir Laxness en blomstrende beskrivelse av dagen da Bjartur kommer for å ta eiendommen sin i besittelse. Solskinnet glitrer i småbølgene, bekken klukker, endene dykker, svanene padler - det er så gjennomført idyllisk at man allerede her må begynne å ane ugler i mosen, sett i lys av hva man har fått vite i første kapittel.

De to hovedpersonene har svært få likhetstrekk. Det eneste jeg finner, er at de er ganske sta begge to. Men der Isak er fåmælt og traust, er Bjartur ei veritabel skravlebøtte. Har han ikke folk å snakke med, holder han forelesninger for hunden og sauene. Isak ville aldri finne på å stemme i et kvad i lystig lag, enten rimet er sånn eller slik, mens Bjartur lar seg lokke utpå rett som det er, og endatil berger livet ved å repetere alle de kvad og viser han kjenner.

Dette får være nok så langt på natt. Jeg slutter meg til begeistringen over svigerfars fadervår, men vil også framheve avslutningsdiktet, selv om det ifølge Bjartur har feil rim. Og innledningen til andre bolken er noe av det vakreste i boka hittil - gjennomsyret av kjærlighet til landskapet.