Bokelskere.no

Kapittel 1: Eg veit ikkje om dette er den same boka (omslaget stemmer ikkje), men det finnert i det minste ei bok som heiter Five hundred self-portraits

Og eg veit heller ikkje som eg har funne rette sjølvportretta, men her er i allefall eit av Paul Klee

og eit anna av Egon Schiele

der begge to stemmer omtrentleg med skildringa som er gitt i boka.

Begge to er forøvrig heilt ukjende kunstnarar for meg.

Eg likte godt anslaget i boka. Det vesle stykket som kjem som innleiing før kapittel 1 samanfattar på ein framifrå måte motsetnaden mellom foreldre som vil delta i barna sitt liv, og barna som kjenner trang til å frigjere seg frå foreldra sine. Eg seier det ein gang til: Framifrå.

Litt tidlig ute (onsdag 18. mars 2015), men:

Skal vi ta et par måneders sommerferie i år også, fra ca. 20. juni?

Hei,
Neste bok i lesesirkelen blir Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud.
I andre valgomgang fikk boken 7 stemmer og den andre - Kaptein Nemos bibliotek - 6 stemmer.
Gratulerer til Anniken L som foreslo vinnerboken.
Jeg regner med at vi starter felleslesingen 23. mars.
Jeg kommer tilbake senere med forslag til hvordan vi skal legge opp felleslesingen denne gangen. Bl.a. blir det kollisjon med påsken 2015.

Fortsatt god helg.

En særs god , omtale du gir her, Jostein. Et særlig pluss for din disposisjon av linker, der du på en nærmest genial (for en ikke datakyndig som meg, særlig) måte får frem både lesesirkelen og alle kommentarene til denne boken underveis l hele felles-lese-tiden! Terningkast 6 går til Jostein Røyset, mine damer og herrer !

Forfattaren Chinua Achebe, som var av Igbo-folket i Nigeria, tek lesaren med til ein Igbo-landsby i tida rett før koloniherrane gjorde sitt inntog i distriket. Ein får kjennskap til ein del av dagliglivet, skikkane og tenkesettet, på godt og vondt, i landsbyen. Hovudpersonen er Okonkwo, ein dyktig jordbrukar og fryktlaus krigar, som strevar etter det ein undre andre omstende kunne ha kalla «den amerikanske draumen». Faren hans var nemlig lutfattig, i alle fall på materielle goder, og Okonkwo jobbar hardt for å løfte seg og familiens sin i landsbyen sin rangsstige, og han drøymer om å bli ein av leiarane i klanen.

Boka er delt i 3 delar, den første og lengste tek føre seg landsbylivetfør koloniherrane gjorde seg gjeldande. Dette er etter mitt syn den beste delen. I del to er Okonkwo og familien i eksil frå landsbyen, og i del 3 er dei attende i landsbyen der misjonærane sine aktivitetar er i ferd med å endre stammesamfunnet. Dei to siste delane blei litt for skjematiske, og dette er hovudgrunnen til at eg ikkje trilla høgaste terningkast på denne boka.

Eg nevner skikkar og tenkesett på godt og vondt i det første avsnittet. Achebe legg fram både tiltalande og sjokkerande grusome skikkar i landsbyen. Dette gjer han på ein nøytral og likefram måte, utan å ta stilling til om det var gode eller dårlege skikkar. Brilliant gjort. Men det åpnar også for eit moralsk dilemma. Er det rett å gripe inn for å endre eit slikt stammesamfunn, eller ville det vere rettast å halde seg unna og la stammefolket vere i fred. Uansett kva ein gjer eller ikkje gjer, er det vanskeleg å unngå at det blir feil på ein eller annan måte.

Dette er så langt eg kan hugse den første boka eg har lest av ein afrikansk forfattar. Det gav meirsmak. Eg las boka saman med deltakarane i kjell k sin lesesirkel, der det var mange og interessante diskusjonar undervegs.

Enig med deg der. Forøvrig så har jeg vært på biblioteket i dag og lånt begge bøkene og er derfor klar uansett utfall.

Eg foreslår at ved stemmelikheit i valomgang 2 så tildelast lesesirkelstyraren ei dobbeltstemme.

Litt under et døgn til valglokalet stenger.
Håper alle deltakere avgir stemme.

Akkurat nå er det uavgjort (5-5) mellom de to bøkene. Jeg håper én av dem vinner.
Hvis ikke, foreslår jeg at vi leser begge bøkene etter hverandre.
Noen bedre forslag?

Siden jeg har hengt litt etter har jeg ikke fått deltatt i diskusjonene underveis, men jeg har hatt stor glede av å lese innleggene deres i dag. Ingen tvil om at denne boken både falt i smak hos alle og har engasjert stort. Jeg likte boka godt, men den har ikke tatt meg med storm. Det som overrasket meg mest og som jeg har satt mest pris på er språket. Alt er så klart og tydelig, selv om det handler om en kultur som er svært langt fra den er en del av. Det er vel det som kalles skrivekunst. Og hvordan ordspill og eventyr flettes inn var helt nydelig. Det har gitt meg mersmak på afrikansk litteratur som jeg til nå ikke har hatt noe forhold til. En halv gul sol skal nok leses om ikke så lenge. I tillegg har jeg en bok som heter Trekket mot nord stående på vent, mener å huske at den også er fra Afrika uten at jeg husker noe mer enn det.

Hva jeg betyr ble umiddelbart en favoritt da jeg leste den. Anbefaler den på det varmeste.

Ok.
Jeg synes du kan bestemme selv om du vil stemme og/eller være med på felleslesningen.
Jeg regner med at de andre deltakerne er enige, og dersom de vil si fra, kan de jo trykke på "Godt sagt" på dette innlegget.

Jeg lovet noen en slags oppsummering av min opplevelse av lesesirkelens bok Mønsteret rakner til slutt søndag kveld. For en gangs skyld kom jeg "i mål" innen tidsfristen, noe som ikke var vanskelig. Men at den kommer først nå , skyldes et brud hos min internettleverandør, og det tok virkelig sin tid.
Det tok også sin tid å lese boken. For selv om sidene ikke var mange, var de til gjengjeld så tettpakket av interessant informasjon om en ukjent kultur satt ypperlig inn i sin tid i et tilgjengelig godt språk. Et direkte , nesten suggerende språk, som kunne føles som det kom rett ut av en muntlig fortellertradisjon spekket med troverdige myter. Kanskje er den for ordknapp og konsentrert vil noen si . Tross alt skal den pakke inn hele koloniseringens av Nigerias forløp på knappe 200 sider! Og det gjøres i en spennende handlingsmettet form som fanger meg som leser fra først side til bokens triste avslutning. Historien vinkles mye fra landsbyboernes perspektiv hvilket jeg finner naturlig. Når jeg sier den ender trist skyldes det vel i første rekke det faktum at en inntrenger, en engelsk kommisjonær som i embeds medfør og plikt må bevitne bokens hovedperson,Okwonkos, sørgelige endelikt og får noe godt ut av dette: Nemlig et kapittel, ivertfall et avsnitt til sin planlagte bok hvor tittelen allerede er klar" Pasifiseringen av de primitive stammer ved Nedre Niger." Kan en avslutning av boken vi har levd oss inn i , gjøres bedre ? Her er Achebes storhet som forfatter på sitt beste!
Okwonko! Mye er sagt om ham av oss under lesingen, jeg er kommet til at hva man enn måtte mene om hans væremåte, brutalitet, kvinnefornedrer, er han en spennende romanperson alt i alt. Og han står trofast ved sitt lands tradisjon, finner det riktig å kjempe mot de utenlandske inntrengerne og ikke minst deres religion. Etter beste oppskrift til en klassisk tragedie gjør han sitt store feilgrep ved å ta livet av en klansfrende og straffes med syv års eksil. Dette er romanens vendepunkt (elegant grep av forfatteren), for etter syv år er det et helt annet samfunn Okwonko vender tilbake til. Og det mest omveltende, det sjokkerende revolusjonære er jo, og må jo være at europeiske misjonærer har klort seg og sin religion fast , og alt er blitt så mye mer konfliktfylt særlig fordi en kirke er bygget på jord klanen regner som forbannet. Og konfliktene tårner seg opp. Framfor alt når det blir stilt spørsmål ved stammenes tradisjonelle lover.
Historien vinkles greit fra landsbybornes perspektiv: Hva kunne vært gjort annerledes? Kanskje de skulle ha forhandlet mer , for ikke å si gått til krig helt fra starten av ? Men, vi aner som lesere, synes nå jeg at slike strategier neppe ville ha endret avgjørende på utfallet. Kan være enkelt å fastslå når vi kjenner historien til landet på det tidspunktet?
Mer har jeg ikke å si. Annet enn dette var en svært gledelig god bok, stor litteratur , en bok som blir værende hos en om man forstår.
Jeg husker ikke hvem som foreslo denne. Min takk går til vedkommende. En stor takk!

Den engelske tittelen, Things fall apart, er henta frå diktet The second coming av W.B. Yeats (som eg ikkje kjenner til anna enn at eg kan hugse å ha høyrt namnet før ..), og peikar såleis mot apokalypse. Eg oppfattar samanbrotet av stammesamfunnet som apokalypsen i denne samanhengen.

Byrjinga av diktet gjeng slik:

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,

Grunnen til at eg tek opp dette, er at eg oppfattar Mønsteret rakner som ei ganske upresis oversetjing av originaltittelen. Men eg har begynt å lure på om Yeats sitt dikt er oversatt til norsk, og om "Mønsteret rakner" er frå ei oversetjing av den aktuelle verselinja.

Forøvrig er det jo ganske eksplisitt forklart i kapittel 20 og 21 kva slags mønster som raknar, og eg seier ikkje at det er nokon dårleg tittel på boka, for det er det ikkje. Men eg held fast ved at det er ei upresis oversetjing av originaltittelen (men med skam å melde har eg ikkje noko betre forslag).

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

Schalansky leverer flotte historier og anekdoter til kvar av dei 50 øyane i denne boka. Stort sett overbevisande fortalt. Men for Bjørnøya glepp det med ein av detaljane:

" ... dampskipet Strauss ankommer Sørhamna på Bjørnøya klokken to om morgenen 30. juni 1908. Ombord er syv fuglekikkere [...] Hans Freiherr von Berlepsch, grunnleggeren av Fuglebeskyttelsen, står på dekk. [.... ]Taust står han og lytter i mørket, ..."

Høyrt om midnattsol, Schalansky?

Ja, enig! Det vil si det ante meg hvor dette bar hen, så jeg" avbrøt "hennes lesing av boken for oss, etter ca to sider og gikk inn i boken der jeg var på nettet. Sånn sett hadde det vært bedre med den utgaven du ga meg der- fra nb.no . Oversetteren er den samme som i den jeg fikk i dag, altså er Verdensbibliotekets utgave som du referer til. Jeg kjenner merkelelig nok ikke til dette biblioteket, (antakelig fordi de fleste titlene inni oppslaget finnes i andre bibliotek fra bokklubbene som Århundrets bibliotek og en tidligere en klassisk serie. ) Men, da er det bedre med de etterord mange av bøkene til Den norske bokklubben har. Faktisk: Dersom Verdensbiblioteket oppttrer på denne måten i andre av sine verk, vil jeg advare mot å lese forordet. Det kan en eventuelt gjøre ved lese det etter en har lest boken og gjort seg opp egen mening. De ca. to sidene jeg leste virket som et sammendrag av handlingen og det bekreftes av deg her , Jostein. (!).

Einig med deg. Tok initiativ til å lese denne saman med andre fordi dette er ei boka som ruvar i den svenske bokheimen, og eg ville finne ut kvifor. Nyttig da med felleslesing for å få synspunkt frå fleire. Ser fleire sider ved denne romanen ("eventyr"-samlinga). For meg vinn det positive - natur, folkeliv og truer i Värmland. Må prøve å få sett ei filmatisering, som kanskje kan hjelpe meg til å få meir innsikt. Takk for følget!

Eg for min del har ikkje vore negativ til forteljarteknikken og kommentarane; eg har prøvd å peike på at dette er uventa trekk i ein roman frå så seint som 1891. Uventa, men godt laga, får eg presisere. Akkurat nå har eg sett på kap. 6, "Balen på Ekeby", der forteljaren, i tillegg til mykje anna, vekslar mellom å legge fram tankane til personane og kommentere livet generelt og personane spesielt. Eg liker måten dette kapitlet er skrive på - og veit at eg har meir i vente av same slaget. Eg ser at fleire har synspunkt på både forteljarteknikken og personane, og dette er med på å kaste meir lys over form og innhald. Fint!

I år vil eg prøve meg på denne! Er det andre der ute som gjer noko liknande, eller har lyst til å vere med?

Eg har to reglar eg vil følgje: ei bok kan ikkje brukast til å hake av meir enn ein boks, og bøkene må sjølvsagt lesast heilt ut før eg kan hake dei av på lista. Så får vi sjå om eg klarar å lese 52 bøker i løpet av dei 11 månadane som er att av 2015...