Bokelskere.no

Jeg har ikke deltatt i felleslesningen, men fulgt litt med i denne tråden fra sidelinjen, og dere har gitt meg lyst til å lese boken! Såvidt jeg kan se, er det ingen i tråden som har nevnt forfatteren Dag Johan Haugeruds film-meritter - og de kan kanskje også kaste litt lys over forfatterskapet?

Her er et intervju med filmregissøren Haugerud om "lang-kortfilmen" Det er meg du vil ha -
men han har også sanket Amandapriser (ja, hele tre!: beste filmmanus, beste regi og beste norske kinofilm) for sin langfilmdebut "Som du ser meg" - der var vel alle hovedrollene fylt av kvinnelige skuespillere. Her er en artikkel om Haugerud og om langfilmen på filmnettstedet Rushprint.

Det kan synes som om det er tematiske koblinger mellom filmene hans og i alle fall denne boken? (Og slektskap mellom titlene også, synes nå jeg.)

ETA: og jeg så lenger nede i tråden at det leses Maigret i boken? I "Som du ser meg" heter en av hovedpersonene Grete Maigret, ser jeg av ovennevnte artikkel.... ;)

I starten av kapittel 17, som er minst ein dag etter handlinga i kapittel 15, driv framleis mora med å registrere boka "Gjøre godt", denne gangen er det tittelen som er nemnt. Dette får meg til å tru at forfattaren her på ein litt skjult måte peikar på nølinga og somlinga i det mora tek seg til med. Ho kjem liksom ingen veg med nokon ting.

Eller er bodskapet rett og slett at det er ein veldig langsom prosess for henne å "gjere godt"?

Jeg har heller ingen følelse av at denne boka blir en klassiker, selv om den er god. Tosomheten mellom mor og sønn er klam og alt for tett til å være sunn, og da tenker jeg ikke først og fremst på at han vandrer rundt i boxer. De har jo ingen ting å snakke om, og samværet virker så preget av en historie vi ikke kjenner, og en mor som virker hjelpeløs i mange ulike sosiale relasjoner, ikke bare i morsrollen. Sønnen fremstår som litt kostbar, som om man må gjøre seg fortjent til hans selskap. Det har nok sammenheng med hans oppvekst. Livet er nok sunnere med søsken, eller andre som kan komme mellom de to og gi dem litt pusterom. Som han kameraten; antropologen, eller fotografen, eller naboen. Jeg har mest sympati med sønnen, og det er på grunn av hennes reaksjoner når han kommer ut av skapet, og når han har "ødelagt" eller stjålet hennes film fra bryllupet. Herregud; få deg et liv, tenkte jeg da. Fordi man blir rausere da, når man slipper å tenke så mye på hva andre har sagt og gjort, hva en selv har sagt og gjort, og så videre. Her er vel kjernen til at boka ikke får en sekser av meg, og heller ikke aspirerer til klassikerstatus. Men den er god.

Jeg antar at det er ei god bok jeg har lest, siden jeg stadig fant noe å gruble på mens jeg leste. Fremdeles grubler jeg. Forfatteren beskriver et forhold mellom en navnløs mor og hennes sønn, og et parallelt forhold mellom en navngitt mor og hennes datter (Irene og Linn). Noen vesentlige bakgrunnsopplysninger gir han oss ikke. Har det noen gang vært fedre inne i disse to hjemmene, eller har mødrene (den ene eller begge) alltid vært aleine med barna og stort sett holdt seg inne i "boblene" sine? Har det skjedd noe tidligere i oppveksten som har utløst denne tafattheten hos mødrene?

Begge barna er avvikere på forskjellig vis. Jeg-personen ser på overflaten ut til å akseptere sønnens homofili, mens Irene - også på overflaten - stikker hodet i sanden når det gjelder datterens spiseforstyrrelser. Skjuler de sine egentlige følelser for hverandre (og for leserne)?

Den eneste erfaringen jeg har når det gjelder mor-barn-forhold, er at jeg har vært datter sjøl. Og i en periode var jeg svært så bestemt på at foreldre ikke skulle blande seg for mye inn i barnas voksenliv. Måten jeg-personen i denne romanen syr puter under armene på sønnen sin, gir meg en ekkel følelse. Gutten er voksen, han skryter av jobben sin og gir inntrykk av å være vel bevandret i filmfaget, men så snart han bakker ut på avtalen om bryllupsfilming, stiller mor opp. Trasser angst og tafatthet og ukyndighet og gjør jobben.

Hva er det med denne moren jeg ikke får til å stemme? Hun har en forholdsvis ansvarsfull stilling der hun stadig møter folk. Hun er såpass reservert overfor sine medmennesker at hun knapt nok veksler noen ord med naboen. Men å kjøre bil til Oslo for å møte sønnen er greit. Parkere midt i byen er greit. Og i lett vinrus er det også greit å gå på homsebar med sønnen og kameratene.

Dette dragshow-besøket virker forresten nokså planlagt i mine øyne. Der dukker kameratene opp som bestilt og får med seg både mor og sønn på vorspiel og forestilling. Er det sønnen som vil vise mor noe? For eksempel at det er hun som må løsrive seg, og ikke han? Aner vi mot slutten av boka at hun faktisk er i ferd med å slå seg ut av boblen?

Jeg ser at noen mener det er spesielt at en mannlig forfatter skriver så bra fra en kvinnelig synsvinkel. Tja -. Forfatteren er sønn av en mor. Mange barn, både sønner og døtre, sanser ganske mye av det som rører seg under overflaten hos foreldrene gjennom en uendelig lang barndom. Noen setter ord på det i moden alder, og Haugerud har vært dyktig med ordvalget. Språket i romanen er prikkfritt så langt jeg har vært i stand til å se, og velsignet fritt for klisjeer og patos.

Men terningkast? Jeg ser det litt an, tror jeg.

Jeg leste ut boken mye raskere enn jeg trodde, både fordi det gikk så bra med min operasjon, og fordi boken var så medrivende. Jeg skrev en omtale her.

Jeg er for så vidt ikke uenig i Kristins beskrivelse av personene. Men jeg opplever deres væremåte (spesielt morens og sønnens) mer som utslag av hjelpeløshet og sårbarhet enn at de er usympatiske. (Og som jeg har vært inne på før, jeg synes en bok kan være drivende god uavhengig av om karakterene er sympatiske eller usympatiske.)

Jeg leser dette som en bok om løsrivelse mellom mor og sønn, det kunne ha vært mor og datter. De to har åpenbart levd alene, noen far nevnes aldri, og har utviklet et tett forhold. Moren har få (ingen?) andre som står henne nær, og løsrivelsen blir spesielt vanskelig og kronglete. Jeg oppfatter ikke at det ligger noe «for intimt» eller «usunt» bak det anstrengte forholdet mellom dem. Heller ikke tillegger jeg sønnens homofili stor betydning. Tvert i mot oppfatter jeg det befriende at en av karakterene er homofil, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det.

Synes det er interessant at vi har såpass ulike vurderinger av boken. Jeg har imidlertid lurt på om jeg i den første begeistringen var litt for snill da jeg ga terningkast 6. Vurderer å justere ned til 5.

PS.: Oi, nå så jeg omtalen til Mariann - og jeg må virkelig si at vurderingene spriker! Spent på flere reaksjoner etter hvert som de kommer.

Ble ferdig med boka for et par dager siden, og er litt usikker på hva jeg synes om den. Jeg synes boka er lettlest og har et godt driv men kanskje tidvis litt kjedelig. Jeg må si jeg ikke liker verken moren eller sønnen i denne boka spesielt godt. Moren plumper ut med ting uten å tenke seg om, spesielt overfor sønnen sin og Irene, to personer som kanskje er ekstra sårbare for hennes kommentarer? Irene har jo mer enn nok å stri med, med en datter som sliter med anoreksi. Jeg savner en bedre dialog mellom de to, siden det jo virker som om de kjenner hverandre noe mer enn som bare kollegaer. Tenker dette fordi jeg-personen i boka kjenner Linn såpass godt.

Overfor sønnen synes jeg hun er masete og knotete i måten hun snakker med han på. Og her kunne jeg godt ha tenkt meg å visst mer om forholdet deres fra tidligere, for å bedre kunne forstå hvorfor kommunikasjonen virker tung og anstrengt. Mulig jeg tar feil her altså, men moren kom vel med en litt brå kommentar når han fortalte henne at han var homofil? Jeg finner ikke igjen siden hvor jeg tror jeg leste dette.. Ellers i boken føler jeg jo hun virkelig prøver å bli kjent med sønnen, men at hun samtidig kvier seg litt for å bli bedre kjent med han? Synes for øvrig kameraten hans, Christoffer, var ekkel mot jeg-personen når han viste henne de bildene av sønnen hennes.. Og tidvis synes jeg forholdet mellom mor og sønn er for intimt, i forhold til kommunikasjonen mellom de ellers.

Reaksjonen til moren når hun ser bryllupsvideoen synes jeg også er litt dum. Hun har klart å fange opp flotte reaksjoner og scener fra bryllupet, men jeg mener samtidig hun bør forstå hva som er forventet av en bryllupsvideo, og at materialet hun har filmet ikke samsvarer med dette? Det virker som om hun er veldig sta og lite mottakelig for kritikk når hun først har bestemt seg for noe. Samtidig er jo sønnen veldig lite interessert i å høre hva moren mener når det gjelder filming. Likevel blir resultatet de skaper sammen noe veldig bra - det er fascinerende!

Sønnen er egentlig et lite mysterium for meg, for han bytter veldig mellom å være hyggelig med moren og å være uinteressert og bortskjemt. Handlingen mot slutten overrasker meg derfor ikke, i forhold til det inntrykket jeg har fått av han underveis. Personen jeg likte best, Linn, kunne jeg godt tenkt meg å lese mer om. Synes hun er for viktig til ikke å være mer involvert i boken.
Helge synes jeg heller ikke virker spesielt sympatisk, og jeg lurer litt på hva som er greia med han.

Sjelden jeg leser en bok hvor det er så mange karakterer jeg ikke liker, samtidig som jeg sitter igjen med å like boken ganske godt :) Mulig jeg er helt på jordet her, men dette er følelsene jeg sitter igjen med - foreløpig i alle fall :)

Strengt tatt er det ikke helt samsvar mellom overskriften din og spørsmålet ditt. Boken jeg ikke glemmer fra 2014, er ikke nødvendigvis min favorittbok for dette året (eller kanskje den ble det likevel..).

2014 var et suverent leseår. Jeg ga terningkast 6 til Middelmarch av George Elliot, De usynlige av Roy Jacobsen, Stoner av John Williams, Vel møtt vemod av Francoise Sagan (gjenlesning), Vinternoveller av Ingvild Rishøi, Haugtussa av Arne Garborg, Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen og Britt Karin Larsens tatertrilogi. Morgen i Jenin er heller ikke lett å glemme.

Blant alle disse kvalitetsbøkene av ypperste merke er det likevel Alice i eventyrland, illustrert av Tove Jansson, som sitter sterkest i minnet. Det er to grunner til det:

• Leste den høyt for mitt barnebarn foran utepeisen sist sommer, og hun skrev i hytteboken: «Vi har lest en ikke så voldelig bok som vi pleier, den handlet om halshugging». (Året før var det Helter og monstre på himmelhvelvingen, den greske mytologien, «faktisk en veldig voldelig bok».)
• En kjær venninnne satt i sofakroken min, alvorlig syk, og humret og storkoste seg med Tove Janssons fantasifulle og treffende tegninger. Denne boken og disse tegningene vil for meg være uløselig knyttet til min venninnes sprudlende latter og glede denne hennes siste sommer.

Sorg og humor knyttet til en og samme bok.

Til tross for all den gode omtalen hadde jeg av en eller annen grunn fått for meg at dette måtte være en trist og traurig bok. Men så er den jo bare så utrolig vakker, - en av de vakreste bøkene jeg har lest, og ved siden av til "Markens grøde", går tankene mine til Gabriel Scotts "Kilden", - jeg er helt bergtatt! For noen setninger, for en kunnskap og for en kjærlighet til landskap og mennesker!

Kapittel 11: Mora ser eit bilete av to alvorlege menn hand i hand i ein åker, med ein høygaffel, og synest det var eit morosamt bilete. Eg forstod med ein gang, før sonen forklarte det, at det måtte vere ein variasjon over motivet i dette maleriet,

American Gothic (sjølv om eg ikkje hugsa namnet), og tykte også at det var ein morosam vri.

Men det blir etter kvart klart at mora ikkje kjenner til det opphavelege maleriet, og då er det litt mindre klart for meg kvifor ho tykte det var morosamt. Enno rarare tykkjer eg det er at sonen, som kjenner det opphavelege maleriet, IKKJE synest det er morosamt. Merkelege folk, desse to, eg forstår meg ikkje heilt på dei.

Forresten så har eg prøvd å google fotografiet som skildrast i boka, men har så langt ikkje klart å finne noko som passar heilt. Er det nokon som veit om biletet faktisk finnest, eller om det er eit produkt av Haugerud sin fantasi?

«Ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...» skriver José Saramago i Det året Ricardo Reis døde.

I løpet av kort tid har jeg lest to gripende kvinneportretter, begge skrevet av menn. Den ene kvinnen er Lydia Erneman i Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen, den andre, den navnløse moren og bibliotekaren i Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. Fellesnevneren i de to kvinnenes liv er ensomhet. Bøkene sier mye om hvor ulikt vi forholder oss til ensomheten, hvor ulike roller den spiller i menneskers liv.
NB: Det videre røper noe av innholdet i bøkene.

Både Lydia og moren/bibliotekaren lever et sosialt liv. De har familie, arbeidskollegaer og naboer, men få/ingen nære venner. Men der stopper likheten.

For veterinæren Lydia Erneman er ensomheten en normal og trygg del av livet, «ikke noe unormalt eller dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i», som Rose-Marie treffende skriver. «For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg.» Jeg ser Lydia for meg i slagstøvler, jordnær og tenksom. Hun er en lukket person, det tar tid før hun slipper folk innpå seg. Hun lever stillferdig og tilbaketrukket og er forsont med sitt eget liv. I Saramagos forstand skulle hun dermed ikke være ensom. Ensomheten er et element i hennes liv.

Bak den irriterende og kontrollerende jeg-personen i Haugeruds bok trer en ensom kvinne frem. Moren/bibliotekaren kjenner en indre tomhet, savner en trygghet på hvem hun er, og er åpenbart «ute av stand til å leve med den som bor i henne». Dette gjør henne plagsomt opptatt av hvordan hun fremstår for andre mennesker, hva hun bør si eller gjøre, og av hvordan andre oppfatter nesten hver minste detalj av hennes fremferd. Den omsorgen hun oppriktig vil vise andre, kommer ikke sjelden skjevt ut. Hun er pirket og kontrollerende og lar knapt en anledning gå fra seg til å fortelle andre, og spesielt sønnen, hvordan han bør innrette livet sitt. Jeg tviler ikke på at det er godt ment, men det er ikke vanskelig å forstå at sønnen opplever moren som masete, kritisk og kontrollerende. Han kjemper på sitt vis for å frigjøre seg fra henne.

Jeg-personen føler seg alene, trenger trøst, men har ingen som står henne virkelig nær. «… selvmedlidenhet innbyr ikke til trøst, dermed må du bare håpe at noen ser deg, elsker deg såpass at de gir deg det, uoppfordret» (s. 100).

Moren er stolt av sønnen, som er i ferd med å finne sin egen vei i livet, utvikle sine evner og interesser. Hun greier likevel ikke å skjule sin misunnelse. Selv føler hun at hun er på feil spor og virker på langt nær forsont med sitt liv: «Hva om livet bare var en lang kjede av besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å rive deg løs fra?» (s. 183). Når bibliotekaren nærmest mot sin vilje blir pådyttet et filmoppdrag og oppdager hva som kunne ha vært hennes felt, er hun ulykkeligvis på sønnens domene. Det må gå galt.

Moren og sønnen er åpenbart glad i hverandre. Sønnen, hvor avvisende han enn kan opptre, kan vise er rørende omsorg for moren, blant annet når han hjelper henne å fornye garderoben. Men gang på gang skjærer kommunikasjonen seg, og de to når ikke frem til hverandre. Avstanden mellom dem understrekes av at de er de eneste navnløse i romanen.

«Da jeg kom tilbake til rommet hans for å si adjø, hadde han gått og lagt seg. Jeg møtte blikket hans der han lå, så siden, sammenkrøpet under den svette dyna. Han så sliten ut, mørk under øynene, frossen i huden, og et øyeblikk fikk jeg lyst til å sette meg på sengekanten, stryke hånden over det kortklipte håret hans, stryke ham i søvn.» (s. 244)
Og jeg får lyst til å rope til henne: Gjør det! Hvorfor gjør du det ikke.

La akkurat boka fra meg, ferdig lest. Det er synd at den har gått under radaren til så mange bokelskere i så lang tid, og det er fint at den nå får oppmerksomhet. Den som foreslo boka har gitt oss en gave. Jeg likte den veldig godt, og det er så godt observert hvordan kommunikasjon skjer både i oss og mellom oss. Bildet av mor og sønn vil bli mer nyansert etter hvert, det kan jeg vel si uten å røpe for mye. Det er et interessant etisk/moralsk dilemma her, og et dilemma er ikke et dilemma om det fantes ett riktig svar. Dessuten er jeg personlig begeistret for at kvinner i og etter overgangsalderen er hovedpersoner i et slikt drama.

Og hovudrolleinnehavaren er eit Panasonic NV-GS280.

I følge denne sida blei det lansert i 2006. Boka kom ut i 2011, og det stend at kameraet hadde vært ubrukt i 3-4 år. Dette tek eg som ein indkasjon på at forfattaren la historia til notida, dvs rundt 2010.

Det som forvirrar meg litt er at folk ikkje har mobiltelefonar (i alle fall ikkje i dei 3 første kaptila). Fram til eg sjekka ut kameramodellen, trudde eg at historia var lagt til seint 1980 eller tidleg 1990-tal.

Kanskje ... men "mange herrens år siden" er i klasse med "manns minne", og etter mine erfaringar vil eg anslå "manns minne" til å vere omlag 2-3 år.

Nei, kanskje du er for ung.
Som skrevet står: "for mange herrens år siden".

Litt på sidelinjen, men jeg ble nysgjerrig på boken som vår hovedperson leser.

Boken, Maigret og mannen uten hode, blir stadig nevnt og siden jeg aldri hadde hørt om den så måtte jeg sjekke om det var en reell bok.

Romanen var ekte nok og er skrevet av belgiske Georges Simenon. I følge wikipedia er han særlig kjent for sine Maigret-bøker. Han har skrevet 75 romaner og 28 noveller om Maigret og i tillegg minst 117 romaner og 134 noveller.
Maigret historiene forøvrig kriminalfortellinger.
Jeg har aldri lest eller hørt om forfatteren, men imponert over hans store produksjon.

Har lest 80 sider og liker veldig godt forfatteres skrivestil med lange setninger og mange kommaer.
Jeg liker også måten Haugerud lar oss bli kjent med hovedpersonen i boken på. Det har allerede vært flere gode beskrivelser på hvordan hun tenker.
Blant annet når hun står foran oppslagstavlen på butikken og leser på reklameplakatene som er hengt opp og tenker:

Jeg kunne ikke forestille meg det engang, å begynne på et kurs. Det ville være som å gi etter for et nederlag, en erkjennelse av at jeg ikke hadde lyktes med å skape nok mening selv, og at jeg, i likhet med alle andre, ble nødt til å prøve italiensk, vinsmaking eller tango, for å døyve disse uformulerte symptomene som jeg delte med så mange andre.

Hva syntes dere om navnet på sangkoret? Jeg smilte veldig når jeg hørte det het Kor-i-Ander. Det var veldig oppfinnsomt.

Jeg ville ha vært overbevist om at boken var skrevet av en kvinnelig forfatter om jeg ikke på forhånd viste at Haugerud var en mann.

Godmorgon! No er også eg omsider i gang med "Hva jeg betyr". Ser at det kan bli interessant, trur skepsisen min vert gjort til skamme!
Når det gjeld tal på lesarar, så finn ein det ganske lett ved å trykke på Finn bøker, og deretter Bøker som leses nå.
Dei aller fleste som les, trykker på "Leser" når dei er i gang med boka, men ikkje alle, ser eg...
Såg at det no er 9 registrerte, men er sikker på at det iallfall er 10.

Ha ein god dag vidare til deg og alle andre lesarar- kos deg med boka di!

Nå leste jeg det innledende avsnittet på nytt, og der sier moren faktisk: « Tar du vitaminer, sa jeg, fordi jeg trengte det selv; vitaminer, det var det jeg hadde å komme med. En B 12-sprøyte, godt leselys, mat. Skal ikke du også ta en B 12-sprøyte?»

Det er moren selv som trenger B 12-sprøyter! Og godt leselys, hun er jo bibliotekar. Og vi skjønner raskt at hun er glad i mat (sønnen anbefaler henne å slanke seg noen kilo). Moren overfører sine egne behov på sønnen. Dette tror jeg må være kjernen i avsnittet, og det gir en innsikt i hvorfor det kommer så galt ut mellom mor og sønn. Enda de åpenbart er svært glad i hverandre.

Takk for gode ønsker, Rolf! Det spirer i hagen min også :-)

Jeg kjenner meg ihvertfall godt igjen med den "overbeskyttende" oppdragelsen for sønnen, det er kanskje ganske typisk mor/sønn forhold. Jeg har to døtre og tre sønner, og merker at jeg bekymrer meg mer for mine sønners ve og vel enn mine døtre. Spesielt etter at de alle tre ikke bor hjemme "fast" lenger. Det blir endel spørsmål om både kosthold, og vanlig hushold i de ukentlige telefonsamtalene! Og skjult i denne overdrevne omsorgen er nok "frykten" for tanken om at ho mor når som helst kan bli erstattet med en langt viktigere kvinne i deres liv. Så det er nok stadig også en bekreftelse om hva jeg betyr!!

Jeg har allerede lest ca. 100 sider av romanen. Til og med kapittel 6.

Det er nesten utrolig at ei bok med såpass trivielt og minimalistisk innhold kan være så spennende og ha et sånt driv. Om jeg ikke hadde visst at forfatteren var av hankjønn (f.eks. pseudonym), hadde jeg nok vært ganske sikker på at boken var skrevet av en kvinnelig forfatter. Hva mener dere kvinnelige lesere? Kjenner dere dere igjen?

Det virker som at et videokamera har én av hovedrollene.