Bokelskere.no

Sorgen er ikke florlett; den er vektig, undertrykkende, noe dunkelt. Tyngst er den om morgenen, etter søvnen: et blyhjerte, en sta virkelighet som ikke vil la seg rokke.

Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.

Og bak disken: De evig smilende bibliotekarene. Viktige bestanddeler av nasjonens ryggrad Erstatningsmødre for ilanddrevne sjeler. Jo her er det virkelig bare å slappe av. Dessuten ganske lett å orientere seg for oss som har funnet det bryet verdt å lære seg alfabetet.
Hører dere det, gutter? Begynn med alfabetet, så unngår dere både avdeling A og B nede på det gamle botsfengselet nede på Grønlandsleiret.

Det er lettere enn jeg trodde. Logisk nok. Verden er full av idioter, og de aller fleste av dem er på Facebook. Da kan ikke veien inn være av det kompliserte slaget

Timene går. Facebook er et farlig narkotikum for svake sjeler

Den som kan prate lenge om dikterkunst uten å ruske seg selv i håret, løsne slipset, krølle skjørtet, burde trolig snakke om noe helt annet. Kanskje om hustaket helling.

Det må være rom for å teste ut originale tanker,selv om de ofte viser seg å være feil. En sjelden gang lykkes de, nemlig.

I do things like get in a taxi and say, "The library, and step on it.

Alle visste at "internasjonalisering" er for universitetet det "økumenisk" er for kirken. Dermed var det slik at den som kom trekkende med dette konseptet, automatisk fikk poeng for å ta diskusjonen på alvor uansett hva det dreide seg om, mens den som svarte, fikk tilsvarende uttelling for å ha kjennskap til institusjonens satsingsområder.

... instituttlederen begynte raskt å liste opp de gode grunnene til omleggingen. Hun fremsto som ganske nøytral, men det var ingen hemmelighet at hun, sammen med mange andre i ledelsen, godt kunne tenke seg et universitet uten faglig ansatte.

[...] den snart førti år gamle kvinnen som var ikledd sine beste sorte klær og som også hadde satt opp håret og tatt på seg maskara og leppestift. Hvorfor? Ikke fordi hun ville være fin, men fordi hun trengte en rustning.

Hun sto foran ham, med et mer uttalt kroppsspråk enn tidligere. Og da hun omsider snudde seg og gikk, tok hun språket med seg over gulvet.

Har du sluttet å se på vakre kvinner? sa jeg.
Nei, gudbevares, sa han, jeg tror da ikke det, men man kan jo ikke se på alle.
Da har du sluttet, sa jeg.

Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet "eventuelt".

Snusmumrikken satte seg ved siden av ham og sa vennlig: Jeg forstår. Alt blir vanskelig når man vil eie ting. bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter.
Jeg kunne hatt dem i ryggsekken, sa Sniff dystert. Det er slett ikke det samme å se på ting, som å ta på dem og vite at de er mine.

(fra Kometen kommer)