Bokelskere.no

“The so-called 'psychotically depressed' person who tries to kill herself doesn't do so out of quote 'hopelessness' or any abstract conviction that life's assets and debits do not square. And surely not because death seems suddenly appealing. The person in who Its invisible agony reaches a certain unendurable level will kill herself the same way a trapped person will eventually jump from the window of a burning high-rise. Make no mistake about people who leap from buring windows. The terror of falling from a great height is still as great as it would be for you or me standing speculatively at the same window just checking out the view; i.e. the fear of falling remains a constant. The variable here is the other terror, the fire's flames. And yet nobody down on the sidewalk, looking up and yelling 'Don't!' and "Hang on!', can understand the jump. Not really. You'd have to have personally been trapped and felt flames to really understand a terror way beyond falling”

“That everybody is identical in their secret unspoken belief that way deep down they are different from everyone else.”

“It did what all ads are supposed to do: create an anxiety relievable by purchase.”

“Mario, what do you get when you cross an insomniac, an unwilling agnostic and a dyslexic?"

"I give."

"You get someone who stays up all night torturing himself mentally over the question of whether or not there's a dog.”

Fredag. Man skal passe seg for fredager. De lover mye. Som en slags kinotrailer. Bare unntaksvis lever de opp til seg selv. De fleste fredagene er slette oppfølgere. Back to the Future Part 3.

Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien. Jeg var under oppussing.

Kjoler, kjoler, kjoler. De hang i uendelige rekker, i hundrevis, den ene tett inntil den andre så langt hun kunne se, skinnende brokade, lette skyer av tyll og svanedun, blomstret silke og nattsvart fløyel, og overalt lynte paljetter i alle farger i små forte glimt som fyrlykter.
Snorkfrøken gikk overveldet nærmere. Hun tok forsiktig på dem. Hun tok hele fanget fullt og trykket dem mot nesen, mot hjertet. Det raslet i kjolene, de luktet støv og parfyme, de begravde henne i myk mangfoldighet. Plutselig kastet Snorkfrøken alt sammen fra seg og stod på hodet en liten stund.
Det er for å falle litt til ro, hvisket hun for seg selv. - Jeg må bli rolig, ellers eksploderer jeg av lykke. Det er for mange...

– Pappa leser høyt om sitt liv, forklarte Mummitrollet
– Er det morsomt? spurte Mummimamma.
– Veldig morsomt, sa hennes sønn.
– Det var fint, sa Mummimamma. – Les bare ikke opp noe som kan gi ungene et dårlig inntrykk av oss. Si «prikk, prikk, prikk» i stedet. Vil du ha en sigar?

kryssord. kaffe. konversasjon. hjemme. men jeg hørte ikke til her lenger. som å gå inn igjen på den gamle ungdomsskolen din, sette deg ned ved en ledig pult i en skoletime, knærne stlår opp i den lave bordplaten og du kan ikke helt ta del i det som foregår rundt deg, plakatene du hengte opp på korktavla er for lengst tatt ned, leksene allerede gjort.

Og den lange kjøreturen fikk hodet til å klarne opp litt etter litt, tekniske feil ble reparert og med det kom også alt jeg hadde klart å holde i sjakk hele kvelden, tilbake igjen, snek seg innpå meg gjennom vinduet, hjalp ikke at jeg rullet det opp igjen, det satte seg i bakhodet som en altfor klok ugle som på død og liv ustanselig skulle minne meg på hvor fantastiske klok den var.

“Var du glad i henne?” Hun rettet seg selv: “Er du glad i henne?” “Ja,” hvisket jeg. “Godt.” “Det er ikke sikkert det hjelper.” “Kanskje er det det eneste som hjelper?” “Mot hva da?” “Alt?”

Jeg bidrar til bruttonasjonalproduktet, jeg også, gjør jeg ikke? Jeg gjør en viktig jobb som de fleste andre. Det er bare det at jeg ikke vil at det skal bli så mye styr på grunn av det. Jeg vil bare være i fred. Har du aldri likt tanken på at du var ett av mange tusen tannhjul i et kjempesystem, at bidraget ditt var verdifullt selv om ingen så det?

For det blåser på Jæren. Mer enn du tror. Og jeg har alltid tenkt at det gjelder å holde seg oppreist, lene seg mot vinden med hele sin tyngde og ta peiling på stedet du skal bevege deg til før du setter den ene foten foran den andre. Som å bo i en vindtunnel, omtrent, sidelengs gravitasjon, så for meg hvordan bøndene tjoret kuene til bakken og naglet hustakene fast, teipet seg fast til stolene sine og ventet på bedre vær.

NN pustet jevnt og viserne på klokken gikk uforstyrret fremover, sekund for sekund, og jeg tenkte på verdensrommet, at om jeg dro nå, for eksempel til midten av Melkeveien, med lysets hastighet, ville det ta tjueen år før jeg var fremme, mens det for NN, liggende i sengen, ville gå 30 000 år før jeg igjen var tilbake. Men så raskt kan ingen reise.
Tenkte slik når jeg var lei meg.
Einstein som passet på at vi aldri reiste for langt bort fra hverandre.

Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.

Jo flere venner du samler, desto flere begravelser kan du komme til å å måtte gå i.
Flere mennesker å savne når de forsvinner.
Jo mer du stiller deg opp, desto mer stein vil man kunne kaste på deg.
Men den som er alene skuffer bare seg selv.

Overlevelsesstrategi: Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv. Trestegsmodellen. Pust inn. Pust ut. Gjenta etter behov.

And I kept trying to tell myself to calm down. To tell myself that this is not something out of the ordinary, this is something that happens. This is not an unbearable disaster, a thing to be bravely soldiered through. It's something that happens. But I think I need somebody to say these words for me to believe them, I don't think I can speak clearly or loudly enough when I say them to myself.

Jeg elsker tunneler. De er håpets symbol: En gang blir det igjen lyst. Hvis det ikke akkurat er natt.