Bokelskere.no

Da ble det sannelig enda et par bøker i ønskelisten (som fungerer mer som en huskeliste enn reell ønskeliste)!

Litt inspirert av boble-diktet fra annelingua, tenkte jeg på dette diktet av Hans Sande:

I heile verda

I heile verda finst det hundre tusen
millionar menneske
men ingen andre enn du og eg
ligg ute i enga
med bruspulver i navlegropa
og ventar på regnet

(Fra samlinga «Kyss ein bananfrosk» 1995)

Imponerende at du husker at jeg anbefalte Barbara for lenge siden! :-) Ellers vil jeg nok ikke få kjøpt akkurat "Vest i havet" på Færøyene, for den inneholder vel Eskelands utvalgte Heinesenfortellinger, men jeg skal i hvert fall kjøpe med meg én av novellesamlingene hans.

Forøvrig har jeg akkurat kjøpt en bok til med akkurat samme tittel, - også det etter omtale her inne. Den er skrevet av Jon Leirfall og er vel mer enn gjennomgang av historien til de forskjellige øygruppene i vesterhavet, - hvis jeg har forstått det rett, jeg har ikke lest den ennå, men er veldig interessert i temaet. Jeg var forresten på Orknøyene i sommer, og da kjøpte jeg med meg en novellesamling av deres store forfatter, George Mackay Brown, som kan anbefales på det sterkeste!

Nå ble jeg så boblende humleglad! Tusen takk for to dikt som rommer nettopp noe av det jeg er ute etter. Helt ukjente for meg.

Jeg tar mer enn gjerne imot flere forslag fra dere!

Absolutt! "De fortapte spillemenn" leste jeg i en nydelig oversettelse av Inger Hagerup; en bok men en humor jeg tror du vil falle for.
Jeg har kun lest den og "Vest i havet" av Heinesen. Har du flere anbefalinger av samme forfatter?

Takk skal du ha! Og jeg har nok lest dem begge, - har til og med Barbara på dvd og har hatt et gjensyn med den for å forberede meg :-) Ellers tenkte jeg at jeg sikkert kan kjøpte Heinesen på originalspråket (dansk) der borte, - jeg vil sikkert ha vel så stor glede av det som av denne oversettelsen ;-)

Takk skal du ha for dette tipset! Jeg skal til Færøyene i sommer og er i gang med den, men jeg må nok innrømme at jeg tidvis sliter med å forstå den arkaiske nynorsken, - den blir et hinder for leseopplevelsen.

På ein langfredagskveld kan det passe med krim
Så med Keplers Kaninjeger set eg meg inn
For å lese om Joona og Saga og dei
Denne boka den les eg nok ut i ein fei.

Skal eg køyre ein tur så blir lydboka med
Der har krim nummer to komt eit stykke på veg
Og den boka er gamal, og handlinga er
Ifrå Melbourne, om mord i ein hesteskyss der.

Ja, Det angår også deg - bør virkelig leses av alle. En fantastisk bok!

Då har eg lest ut Macbeth i originalversjonen, eller i allefall noko nært opptil, så no kjenner eg meg klar til å take fatt på Nesbø sin variant når den kjem om eit par dagar.

Side 287:
Det var et bilde av Hieronymus Bosch. Elis hadde sett det i Louvre. En tryllekunstner står og sjonglerer med sine staver og kuler ved et bord som han har satt opp utendørs. Kanskje på et torg. Foran ham gaper en godtroende og henført folkemengde.

Kan det vere dette biletet Ekman sikter til? I følge wikipedia høyrer ikkje dette biletet til på Louvre, men er nedlåst på museet i Saint-Germain-en-Laye. Men det stend også at biletet blir lånt ut til enkelte utstillingar, så det er ikkje utenkeleg at Elis har sett det i Louvre.

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Det var en tid, så forteller bøkene, da det islandske folk bare eide en eneste ting som kunne gjøres om i penger. Det var ei klokke. Den hang på gavlen over Lagrettens hus på Tingvalla ved Øxarå, festet til en bjelke under mønsåsen. Med den ringte de til doms og før henrettelser.

Islands klokke - Halldor Kiljan Laxness

Apropos Shakespeare, så kan jeg veldig anbefale Inger Merete Hobbelstads essaysamling "Å leve med Shakespeare", der hun presenterer en kortversjon av ti av hans stykker og samtidig kobler dem til diverse senere kulturuttrykk og egne opplevelser, - en personlig, klok og morsom bok, som det står på baksiden.

Nei, dette blir den første for min del. Skulle det gi meirsmak, så har eg tenkt litt på Margaret Atwood sin Hag-seed (eller Hekseyngel på norsk), som skal vere basert på Stormen. Atwood sin bok har pr dato 16 følgarar på bokelskere, det er ikkje utenkeleg at nokon av dei også har lest det motsvarande Shakespeare-stykket.

PS; her er den korte diskusjonstråden vi hadde om denne bokserien.for over eit år sidan.

Då har eg fiska dette monstrumet ned frå bokhylla. Ikkje for å lese igjennom frå start til slutt, men for å lese Macbeth. No er det nemleg 14 dagar til Jo Nesbø sin vri på denne historia kjem i handelen, og då tenkte eg det kunne vere greit å ha lest originalen først.

Er det fleire som tenker i same baner? Sjølv om ein ikkje har boka i hus er det ganske enkelt å finne teksta til skodespelet på internett. Her, for eksempel.

Gjør det.

Heisann. Ja, det var ikke jeg som dro løkkeskriftbøker inn i bildet - det var det jo Dan Andersen som gjorde. Samtidig hengte han ut en rekke kvinnelige forfattere. Og jeg tror ikke det er helt tilfeldig, skjønner du. Det er nok lettere, for en mannlig redaktør, å harselere med bøker som drar et kvinnelig publikum enn like trivielle bøker som drar et mannlig publikum. Vi så også dette da Espen Søbye snakket ned strikkebøker, da Anders Heger (forlegger i Cappelen Damm) skapte en "kulturkjerring"-debatt, vi ser det hver gang journalistene kaller Justin Bieber for Jostein Bever. Det som er populært er liksom ikke bra nok det - og særskilt det som er populært blant kvinner. Hvor er kritikken av trivielle mannlige preferanser?
Hell, kanskje jeg skriver min egen pamflett en dag! :)

I år er det 100 år siden denne vakre lille boken ble gitt ut første gang, og Gabriel Scott-Selskabet har satt i gang en kronerulling for å få utgitt en illustrert utgave i år. De som er interessert i å lese mer om dette, eventuelt bidra, kan lese mere her.

På Eldorado (i Oslo) er det nå salg på svensk pocket. Mye krim men også romaner og fakta. Prisen holder loppemarkednivå, 20:- / stykk. Jeg kom ut fra butikken med 13 bøker og kunne nok tatt like mange til, men 260:- var det jeg hadde i lommen.