Bokelskere.no

Spennende krimdebut fra forfatteren av Nino Glass serien. Anbefales!

Makaber story, likandes hovedperson
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)

Uventet ekspedisjon ...

Martin er Audis reklamemann. Han er egentlig eventyrer, og Audi hyrer ham til å reklamere for dem i ekstreme situasjoner. Selv er han desperat etter en ny ekspedisjon for det er en stund siden sist. Fra spøk til virkelighet kommer denne utfordringen; at han skal komme seg opp til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, til tross for at han er ingen erfaren klatrer, men han får heller ingen valg. Han blir med på ekspedisjonen med beryktede Sir Richard Lawrence og noen andre som består av svært forskjellige personligheter, og som har hvert sitt motiv for å nå toppen. Utfordringer står i kø, både når det gjelder vær, rasfare og høyde, men også hvordan man forholder seg til hverandre og sherpaene. Vil de klare å komme seg til topps, eller blir det bare forhindringer?

En thriller som faktisk er spennende
Det er ikke mange thrillere som er så spennende som de skal ha det til. Fra denne kanten leses det mye skrekk og thrillere, men det er sjeldent at noe gir inntrykk eller engasjerer. Det skjer bare noen få ganger, men Everest er en av de få gode thrillerne som er både troverdig og som holder på interessen hele veien. Denne leseren har det dessverre lett for å kjede seg, Det er ikke alle bøker som holder på interessen, til tross for at ingen bøker blir avbrutt, så denne boka føltes for en gangs skyld ikke ut som tvangslesing fordi lesingen gikk av seg selv uten at det føltes ut som om man måtte lide seg gjennom det. Det er sjeldent fordi det er ofte vanskelig å finne bøker som man blir dratt inn i.

Forfatter Odd Harald Hauge har selv vært på Mount Everest og det var i 2007. Han kom seg ikke på toppen fordi han og de andre som var med måtte snu på grunn av at værendringer kunne oppstå, og de måtte snu for sikkerhets skyld. og de måtte også komme seg ned i god tid. Til tross for at han ikke nådde toppen, kom han seg langt opp og hans erfaring vises godt i denne thrilleren. Man vet godt om forholdene til vær, rasfare og hvordan man takler høyde eller ikke fra før, men det er ofte lett å ikke tenke på at det må klatres i små etapper, det kreves mye samarbeid, prøve å ha med seg kun det viktigste og være i god form.

Å sprenge grenser
Ofte er det fascinerende å tenke på hva som gjør at folk vil for alt i verden bestige Mount Everest. Er det for å overvinne frykten? Gjør de det for å bevise noe for seg selv eller andre? Er det for å få et navn og bli kjent for noe stort? Hva er greia? Det er veldig fascinerende både når man leser om Mount Everest og når man ser filmer og dokumentarer om det. Det er spennende at folk velger å gå litt lenger enn andre samme hva motivet er. De gjør alt for å overgå seg selv. Det er både inspirerende og gåtefullt på en gang.

Det er ikke bare omgivelsene som vekker interesse i boka, men det er også karakterene. De er spennende hver for seg på hver sin måte, og vi blir godt kjent med dem alle på godt og vondt. De har sine småkrangler og blir man noen gang godt nok kjent med noen? Karakterene som var mest givende å lese om var Sir Richard, Martin og Mark. Den ene dagen er de "perlevenner" og neste dag tåler de nesten ikke trynet på hverandre. Det er ikke alltid godt å vite hvor de har hverandre hen, noe som også er meningen. Det er en fin kontrast mellom samholdet og omgivelsene. Ikke alt er helt til å stole på.

Everest er en troverdig thriller om frykt, selvransakelse, mistillit og prøve å gjøre de rette valgene. Boka er full av atmosfære, består av levende karakterer og miljøbeskrivelsene er så gode at det føles ut som om man er der selv. En kald og ubehagelig thriller som er litt utenom det vanlige.

Utrolig spennende krim

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Den syvende demonen

Utdrag fra bloggen min:
Og når deltakerne kommer opp i "dødens sone", der menneskekroppen egentlig ikke skal kunne fungere, der oppe hvor bare jetflyene holder til, da briljerer forfatteren. Fra en noe søvndyssende første halvdel blir jeg rammet av akutt åndenød i et svimlende inferno.

Blackmetalbandet WWW har hatt nok en konsert i Oslo Spektrum, og vokalisten Wotan våkner med tidenes bakrus på The Thief. Han husker ingenting fra kvelden før, og blir derfor rimelig sjokkert da han oppdager at det ligger en død jente i senga ved siden av ham.
Datteren til Tom og Cathrine var på den samme konserten, men kom ikke hjem. Hun er bare 16 år.
En desperat jakt starter og det hele kulminerer i et rått gisseldrama i Røros kirke.

Nok en spennende bok med et annerledes plot om Tom Hartmann.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Og igjen overbeviser Lapidus. Det er så gnistrende godt skrevet. Han briljerer i sine skift mellom pappaguttene som fester på Stureplan og de tunge kriminelle. Spenningen er på topp hele tiden, og den har så mange lag denne spenningen, at du blir stadig overrasket."
Hele omtalen finner du her. Mye mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.

Ofte er jeg litt skeptisk til å lese bøker som "alle andre" har lest, men "Svøm med dem som drukner" fortjener virkelig all den gode omtalen den har fått, og jeg skjønner virkelig at dette ble en best selger! Dette er en utrolig fascinerende roman, og språket er så godt at jeg, som andre her inne også har sagt, noen ganger må stoppe opp å lese et avsnitt om igjen. Historien er god, og jeg har store problemer med å legge fra meg boka. Har fortsatt noen få sider igjen å kose meg med, men dette blir helt klart en sekser fra meg!

SPENNENDE- og den ender ved ikke å ende-- så det må komme flere .Skynd deg å skrive Gard Sveen! Litt rotete-- men du verden 515 sider skikkelig politikrim

puh det har vært en "slitsom" søndag Jeg startet å lese i morges og nå er jeg ferdig.Spennende, -til tider ulidelig spennende, mange elementer og litt samfunnssatire- om enn ikke av det ironiske slaget- helter og skurker av reneste sort .Forutsigbar , men skrevet slik at jeg bare nøt sidene Plottet er tegnet flott, særlig når vi kommer til alt på Røros.

Det er nå det gjelder; Henning skal endelig få svarene på hva som skjedde den kvelden Jonas døde. Reisen mot sannheten viser seg igjen som kronglete, farlig, dødelig og smertefull for flere enn Juul. Og når alt håp er ute - hvem er da igjen for å redde den uredde journalisten?

En verdig og spennende avslutning på historien om Henning Juul.

Her er min anmeldelse av Uglen (ekstern lenke)

Her er min anmeldelse av Banesår (ekstern lenke)

Ja, tankene mine går til optifobi: Redselen for å åpne øynene.

Du sier med andre ord at du ikke tror på historiene til Anne Sofia Hermansen, Marie Hvidt, JoJo Joy og flere andre, som måtte flytte fra Nørrebro på grunn av uholdbare, sjikanerende opplevelser, Dan Ritto som ikke orket å bli boende i indvandrertætte bebyggelse Gjellerup i Aarhus, - og dessuten Michael Hartmann som ikke ble boende på Grønland i Oslo?

Når det gjelder Oslo, så har vi lenge hatt flere problemområder der også. Kan nevne en nokså nyutgitt bok om emnet: Fremmed i eget land - samtaler med den tause majoritet av Halvor Fosli.

De "politisk korrekte" og de med den "gode vilje" tror ikke på slike historier. Det er på tide at folk flest drar opp øyelokkene litt og ser på hva som skjer ,også her i Norge..

Et lite ferskt eksempel fra Danmark som har med islam og integrering å gjøre Hege Storhaug nevner blant annet Danmark i boka si, - om hvordan det kan være i et område man vel kan kalle et slags shariaområde, eller muligens er det i hvert fall på vei til å bli det:
Før var hun politisk korrekt. Så flyttede hun til Nørrebro – nu er hun kommet på andre tanker
Anne Sofia Hermansen flyttede på et tidspunkt til Nørrebro i København sammen med sin søn. På Nørrebro bor der mange med indvandrerbaggrund. Men hvis der var problemer, så var de nemt klaret, mente Anne Sofia Hermansen.

Det ændrede sig. På Nørrebro fik en en række oplevelser, som betød, at hun ændrede syn og i sommers flyttede væk fra bydelen. Det har hun skrevet en kommentar om i Berlingske (3.1)

“Før jeg flyttede til Nørrebro, troede jeg på, at dårlig integration kunne fikses med social inklusion og en pænere tone i debatten. Det gør jeg ikke længere”, skriver Anne Sofia Hermansen.

Andre kan have andre oplevelser. Og mine vurderinger er ikke baseret på statistik, men på de erfaringer jeg har gjort mig, skriver hun.

Den første oplevelse fik hun, da det blev sommer. Hun tog sin søn og to bonusdøtre med ned på den lokale legeplads.

“Det var varmt, og de hentede vand fra hanen for at anlægge en sø, som de stak deres bare fødder ned i. Snart begyndte to drenge på ca. otte og ti år at obstruere legen, og jeg greb selvfølgelig ind. Hvor er jeres forældre, spurgte jeg. De grinede. Kort efter var drengene på legestativet, hvor de morede sig med at skubbe de andre børn ned. Jeg gik hen til dem og sagde, at de skulle opføre sig ordentligt, og at jeg holdt øje med dem. Det havde en effekt, desværre kun kortvarig, for snart stod de og spyttede på rutschebanen, så børnene kunne flyve lige ned i deres spyt og snot. Lækkert. Flere af de andre forældre tog deres børn og forlod legepladsen, og jeg overvejede et øjeblik det samme. Men jeg gad ærligt talt ikke blive bøllet ud af to mindreårige.”

“Det endte dog med, at vi gik. Ikke fordi mine børn var trætte af at lege, men fordi en af drengene fiskede sin iPhone op af lommen, talte ind i den på arabisk og signalerede til mig, at min hals ville blive skåret over. Forestillingen om, at en ældre bror skulle komme sine uopdragne brødre til undsætning var ikke noget, jeg havde lyst til at løbe an på. Så vi gik. Legepladsen var næsten tom, kun de to drenge var tilbage.”

Og så gik det tilsyneladende slag i slag:

Hendes søn blev stoppet på gaden af en flok drenge, der ville have hans mobiltelefon. Den fik de. Men da det var en gammel model, smed de den på jorden og sagde “noget uforståeligt”, inden de gik videre til næste offer.

“Vores bil fik dækkene skåret op. Cykler blev stjålet. Vi havde indbrud en aften, hvor vi sov med åben altandør – tyvene klatrede op til første sal og stjal mobiler, computere, iPads, mens vi lå og sov. Heldigt, at ingen vågnede, særligt børnene.”

Det ville Anne Sofia Hermansen ikke leve med. Hun flyttede fra Nørrebro:

“Farvel bydel med mere kriminalitet end i resten af København. Farvel skoledistrikt, hvor absurd mange drenge går ud af skolen som funktionelle analfabeter og videre ud til – hvad? Hvor der ikke kun er bander, men også børnebander.”

I dag tror Anne Sofia Hermansen ikke længere, at integration kan løses med social inklusion og en pæn tone i debatten.

Nu går hun ind for en tvangfordeling af tosprogede elever og økonomiske sanktioner overfor de forældre som lader deres børn skulke og drive rundt i gaderne.

annesophia.blogs.berlingske.dk/2016/01/03/farvel-norrebro

Det er gået andre på samme måde
Der er flere andre, der har oplevet samme forløb.

Fuld af velvilje og de rigtige meninger er de flyttet til et indvandrertæt område. Men virkeligheden har ofte været for stærk. De har ændret holdning og er flyttet igen.

Det er ikke kun i Danmark. Et eksempel er Michael Hartmann. Han berettede for nogle år siden, hvordan han glædede sig til at flytte ind i indvandrerghettoen Grønland i Oslo i Norge. Men han blev hurtigt desillusioneret. Han blev forfulgt fordi han var bøsse, og han fik konstant at vide at han skulle forsvinde. (Aftenposten 2.3.2010)
Igennem årene har der været flere beretninger fra Nørrebro.

Allerede i 2009 beskrev den studerende Marie Hvidt sine oplevelser ligeledes i Berlingske Tidende (29.11) Hun var træt af at blive kaldt “din fucking luder” og “din danske møgso”. Hun var rasende over hele tiden at blive forulempet, og at det blev gjort til et tema, at hun var kvinde og dansk.

Mjølnerparken på Nørrebro forsøgte for nogle år siden at få flere danskere til at flytte ind. De fik en lav husleje, men de fleste flyttede igen. Nogle af dem fortalte hvorfor til TV2 Lorry. To unge studerende oplevede at blive udsat for chikane og kriminalitet.

JoJo Joy er selv fra Libanon. Men hun er også blevet groft chikaneret på Nørrebro fordi hun var kvinde og kristen. Hun gav også op.

nogle-muslimer-kalder-mig-fucking-luder-fordi-jeg-er;kristen-og-klaedt-som-andre-unge-danske-kvinder

Der er også lignende beretninger fra andre områder med mange indvandrere. Dan Ritto flyttede for nogle år siden ind i den store indvandrertætte bebyggelse Gjellerup i Aarhus. Men han flyttede igen.

Han var radikal politikere, da han flyttede ind. Det er han ikke længere. Han fortalte hvorfor til Den Korte Avis:

han-var-radikal-politiker-og-flyttede-til-en-ghetto-nu-er-han-ikke-radikal-laengere

Det handler ikke kun om en effektiv integration. Det handler om, at det er områder hvor andelen af indvandrere er alt for høj.

Læren er at tilstrømningen på landsplan skal bremses. ellers vil det gå mange flere som det gik anne Sofia Hermansen.

Puh! Romjulskrimmen i 2015 er vel overstått!
Cecilie, datteren til Tom Hartmann og Cathrine Price forsvinner sporløst etter en blackmetal-konsert i Oslo Spektrum.
Men forsvinningen har forbindelse til noe som er mye mer dramatisk. En person fra fortida i blackmetal-miljøet har dukket opp, og det er denne personen som er "oppfinneren" av alle de grusomme detaljene i denne boka. Jeg vrir meg litt i pine når slike bestialske handlinger og fæle torturmetoder blir beskrevet ned i de aller minste detaljer. Må undre meg litt over hvor forfatteren Øystein Wiik får alle de ubehagelige og pinefulle ideene sine fra ...
Men spenningen holdt seg jo, selv om jeg hele tida hadde en liten anelse om hvordan det hele ville gå til slutt, selvsagt. :)

Hege Storhaug la vekt på at hun skulle skrive ei lettlest bok som skulle være grei å lese for "vanlige folk". Det skulle være lett å fatte sammenhengene om hva som skjer og er i ferd med å skje i Europa.
Man kan dessuten få mye mer ut av boka ved å studere alle de forskjellige kildehenvisningene hun har på nesten hver eneste bokside.
Masse informasjon finnes i all den dokumentasjonen hun henviser til.
Ja, jeg er enig, boka hennes er viktig, antagelig den viktigste boka som ble utgitt i 2015.