Bokelskere.no

Konene deres var gamle og utslitte, så det ikke gikk an å viser dem frem (...)

Dmitrij kunne nok tenkes å så gamlingen ihjel, men at han kunne få seg til å stjele, det trodde jeg ikke....

Hvis jeg blir fattig, vil jeg slå en eller annen i hjel, - ja, blir jeg rik, gjør jeg kanskje det samme, - noe må man da foreta seg!

Det var som om jeg gikk rundt i transe. Den første utdrivelsen hadde kjentes som en lettelse. Nå føltes det som om noen prøvde å stjele identiteten min. Voldta psyken min. Åpne meg og fjerne personlige elementer, uten at jeg kunne gjøre noe fra eller til.

Uansett hvor viktige vi tror vi er, er vi ikke annet enn en fotnote i naturens kretsløp.

Ingen av oss vet hva vi tåler før vi må

Samme kveld så de Dagsrevyen mens faren var på arbeidsværelset og fortsatte gjenoppbyggingen av Oslo. Jokum hadde ikke sett fjernsyn på flere år og angret ikke på det. Det var bare dårlige nyheter.

Foreldre skal ikke miste barn. Det er barn som skal miste foreldrene. Slik er rekkefølgen. Slik må denne køen være. vi kan ikke snike. Vi kan ikke bare storme fram til dødens disk og forsyne oss.

I min noe beskyttede tilværelse refererte A4 til det daglig fornya, ubrukte mulighetsrommets papirblanke potensialitet som Alf Prøysens synger om. Den hvite flekken av skapt grann som hver av oss har å kludre det til innenfor rammen av.

Hun dyppet et håndkle i vannmuggen og badet brystet sitt og hulket som om hun var sytten år og stod en lørdagsnatt nedenfor barndommens stue og omfavnet luften og lovet Den Høyeste: om det er så tenkt at en stor ulykke skulle følge med ham så lover jeg tålsomt å utstå den bare jeg fåååååår ham du Store i Høyen Sky bare jeg får ham.

Et behov er et svakt punkt.

Saken sover ikke; vi vekker den, vi lufter den, vi går tur med den.

Ein kveld eg låg pal under dyna med eit grottemørkt humør, stakk eg øyreproppar i øyro for å stenge husets lydar ute: latter, ei fjern sentrifuge, ommøblering. Etter kvart som proppgummien utvida seg inni øyregangane, byrja eg i staden å høyre mitt indre: hjarteslag, knirking i nakken, pusten i nasen, overtennenes små klakk mot undertennene, svelginga. Det var eit jævla bråk der inne også.

For å imponere hunnen kan grønlandshval-hannene synge flerstemt, og de gjentar aldri den samme sangen to sesonger på rad.

Og han ble sittende der, nedsunket i den store, ytre stillheten, i den forferdelige indre larmen.
(fra fyrstens død)

Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor.

De snakker og tier. Når de tier, sier de mest.

Hvem eier en skog?

At den som kan felle den bare har makten, ikke retten til det, er ingen merkelig tanke.Til og med den som uten å bruke skogen til sitt livsopphold føler seg dypt fortrolig med den, kan tro at han eier den. Kunnskap og kjærlighet inngir den følelsen. Tråkker man selv opp stiene i blåbærlyngen, og merker hvordan elg og rådyr begynner å bruke dem og holde dem åpne, er man ikke langt unna følelsen av at det er ens egen grunn. Når man vet hvem som bor i hiet, om det er revetispa eller grevlinghannen, når man kjenner mycelenes nettverk under mosen uten engang å se noen kantareller og når man vet i hvilken myrkant molteblomsten pleier å stå trygg for junifrosten, da er man hjemme hos seg selv.

Men følelsen kan bli brutt. En dag er det høye skogsrommet som har innhyllet vandreren, avvirket. Det er blitt forvandlet til en beskyttelsesløs overflate med steinblokker, kvist og kvast, og dype sår i bakken etter skogsmaskinene.