Bokelskere.no

Måten de omtalt alt på sykehuset - pasienten, pneumotoraxen, rupturen, attaket, mageobstruksjonen - det var som om medisinske tilstander var løsrevet fra menneskene som led av dem.

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve —
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det var ikke det at jeg var hatefull mot dette samfunnet, heller at jeg var likegyldig. Det interesserte meg ikke, til tross for at jeg innså at det burde det ha gjort. Men tanken på at jeg skulle representere det på noen som helst måte, f.eks. ved å gjøre karriere innafor det, og på den måten sjøl bli en person som utstrålte harmoni og vellykkethet, den virka direkte frastøtende på meg, så frastøtende at det i hvert fall grensa til hat. Jeg hadde en sterk angst for å begynne å leve innafor dette samfunnet her, og helt og holdent sluke alle dets perspektiver, begrensninger, verdier, normer, konvensjoner, fordi det for meg betydde, og det på en måte som jeg ikke i det hele tatt kunne gjøre rede for, at jeg måtte miste meg sjøl, og bli fortapt.

BLINDE ORD

er ord som elskere sier med sin hud
inne i nattens rom hvor ingen tanker har form.

er ord som den døende former i sin strupe
og aldri får sagt for lysene er brent ned.

er ord som fosteret sier når det drømmer
om lyder det ikke kan høre og farver det ikke vet.

er ord som vinden sier til treet og sorgene
til vårt hjerte.

ord som var her før ordene ble til,
som jorden er gjort av
og som stjernene sender ut som lys
i tidløse åndedrag.

Byen [Oslo] har sin egen morgenrytme på lørdagene. Også lydene er annerledes. Det er lengre stille i gatene od det blir ikke det samme travle, støyende morgenrushet som på hverdagene. Det er langt mellom bilene og enda lenger mellom trikkene, og mellom tuting i bilhorn og klemting i trikkebjeller. Folk som er tidlig ute - de som fortsatt må jobbe på lørdagene også - har bedre tid og beveger seg roligere bortover fortauene i et slags lørdagstempo. Holmenkollåsen ligger alt og bader i den tidlige, friske morgensola, mens Ekerbergåsen ligger i morgenskyggen. [...]
Smykket på byens morgendrakt denne lørdagen var fjorden. Den lå der helt blikk stille og lot seg varme av sola som steg opp over åsene øst for byen. Det eneste som laget riper i speilflaten var måkene som drev sine morgenøvelser [...]

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Hvordan gikk det an å reise tusenvis av mil og likevel være samme person når man kom fram?

NOEN MENNESKER

Noen mennesker
Spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.
Et slep av lys feier hverdagene
ut av alle gravitasjonsfelt, de går rundt
i hodet på himmelen som øyne. Du plukker hele buketter av spraglet forbauselse.
Det blåser monsuner inn fra havet.
Det blir regntid over det tørre landskapet ditt.
Det blir grønt igjen. Det glinser av gresset.
Noen mennesker
får kaktusen til å blomstre på fingertuppene,
får febertrær til å flette seg i hverandre
og fylle skogene med floder av heter fabler.
Det gror langs breddene av blodet ditt.
Det trøtte hjertet ditt gror over av markblomster.
Det gror av menneskene. Verden gror,
og tankene bryter opplaget hvor de har rustet
så altfor lenge. Ankerkjettinger,
fortøyningstrosser, alt ryker. Det gror
av havet, fosser grønt om baugen på sekundene.
Noen mennesker
kommer tomhendt slepende på ballonger fulle av smil.
Noen mennesker
holder hendene ut, så kommer livet flagrende
og slår seg ned der, diktets Maria fly-fly,
den vesle vandrersken som med vingene signaliserer
at endelig, endelig er du til.

Noen mennesker
ser forundret på deg når du ber:
ikke gå…

(Fra samlingen Opp- og utbrudd)

...at livet som oftest består i å fremkalle fortiden. Og etter hvert som man blir eldre hoper den seg opp. Til slutt er man ikke annet enn fortid.

Er det ikke skremmende hvordan man venner seg til det meste? ER det ikke skremmende og likevel en trøst? Fangen venner seg til cellen. Flyktningen venner seg til eksilet. Den syke venner seg til venteværelset, ja, også venteværelset venner man seg til. Når man har ventet lenge nok, venter man ikke lenger. Da er det bare et værelse. Jeg noterer, nederst ved listen under vinduet: Det normale er det som er.

At alt vi vet former minnene våre også. Det har tilbakevirkende kraft. Fremtiden forandrer fortiden.

Og da blir man plutselig klar over at det om vinteren i ukesvis og månedsvis hviler en polarnatt over denne håndfull små og rene trehus; nå ha de sin uendelige, nordiske dag og kan aldri få nok av den; derfor griper de enhver anledning som en natterangler, for enda på en eller annen måte å forlenge sitt festlige og umettelige våkne liv; og hva forelskelse angår, de går vel til stevnemøte bakom den nærmeste sky, for noen lunder eller skumringer finnes ikke her."

Fins det skjønnhet i Sodoma? Ja, det er nettopp her den finnes, for de aller fleste mennesker, - er du klar over denne hemmelighet? Det uhyggelige er at skjønnheten ikke bare er forferdeiig, men også hemmelighetsfull. Her kjemper djevelen med Gud, og slagmarken er menneskenes hjerter.

Mennesket knuges av altfor mange gåter. Vi får prøve å løse dem så godt vi kan og forsøke å komme tørrskodd opp av vannet. Skjønnhet! Jeg orker ikke å tenke på alle disse edle og kloke menn som begynner med Madonna-idealet og slutter med Sodoma-idealet.

BARE Å GÅ

Og kjem attende over den grøne åsen
Eg er glad som eit nybakt brød

Eg held armane litt ut frå koppen
fordi eg vil favna den lysande dagen

I denne augeblinken finst eg i tida
og stien kjærteiknar fotsolane mine

Her er det bare å gå
Her er det ingenting å seia

Ein heil dags kropp full av lys
Å vera i steg under himmelen ved elva

Dagane vert tynne som dryppande honning
Eg lengtar etter deg
Lengtar etter
å halde kring mi einsemd

Grubbe var det eneste dyret her nå, en svær skogkatt, så lang i pelsen at jeg var redd viltnemda skulle ta ham for ei gaupe.

Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda. Eg er alltid den første som vil forlate eit galleri, og den siste som vil innrømme det.