Så vandret dette vadmelsfolket videre på nederlagets vei. Det hadde satt seg opp mot sin skjebne, og skjebnen straffet det slik som gudene pleier å gjøre med dem som trasser deres vilje. Og nå var de alene, forlatt av alle. Danton, Robespierre, Marat, Babeuf - alle var borte. Igjen var Koskela, Lepistö, Salo, Kuoppamäki, Lahtinen og Ruotiala.
Levanger bibliotek sitt bokfjes - Amundsen gjennom Nordvestpassasjen av Bjørn Ousland er kjempefint! Interesserte finner bildet i denne artikkelen fra nrk.
Å skulle holde fasaden i sjakk på utsiden og uroen i sjakk på innsiden, gir sjelden hjernen frikvarter.
Jeg postet mitt første bokfjes på instagram fredag for to uker siden, og synes det er en morsom greie. Blir nok til at jeg poster noen flere der de kommende fredagene.
Favoritten må være Levanger Bibliotek sitt bokfjes med boken Amundsen gjennom Nordvestpassasjen av Bjørn Ousland.
Synes forøvrig at det er positivt at bibliotekene får hederlig omtale for å ha startet denne gøyale trenden. Kanskje det gjør at flere personer (da spesielt unge) får øynene opp for at biblioteker er et interessant og spennende sted å være, hvor de kan dykke ned i de mest spennende og interessante historiene på denne jord. Forhåpentligvis er det noen som vanligvis ikke leser som blir inspirert av denne trenden og plukker opp en bok for å lese.
Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.
We live in an age where there is no room for the impossible.
Paris, den store skjøge som tar deg i din favn og som lar deg i stikken, smiler til deg og snur deg ryggen med samme letthet, som svekker de sterkeste viljer ved besnærende forventninger, og hvor Tilfellet gir næring til Ulykken.
Så morsomt å høre! Jeg oppdaget etter å ha skrevet forrige innlegg, at Robinson Davies' "The Cunning Man" ligger på 99. plass på nevnte liste. Det skjønner jeg også veldig godt! Hvis du prøver det på Robinson Davies så være obs på at romanene hans stort sett kommer i trilogier. Bortsett fra de to siste - for han døde før han rakk å få komplettert trilogien. Meg gir det meg en ekstra lesefryd å kjenne igjen elementer fra bok nr. 1 når jeg starter på nr. 2 - det er nok fullt mulig å lese dem hulter til bulter, men unn deg opplevelsen av å gå fra første til andre til tredje (uansett trilogi).
De få potteplantene han eide, hang over pottekantene og vitnet om at det i hvert fall var noen som hadde savnet ham, og som hadde merket at han hadde vært borte en stund. Det lå en haug med post og Dagens Nyheter på matten i entreen og mer enn halvparten av brevene var fra banken.
Sometimes in the dusk he runs up and down on the sand, flinging stones at the ocean and screaming, Shit, shit, shit, shit, shit! He feels better afterwards.
He has to find more and better ways of occupying his time. His time what a bankrupt idea, as if he's been given a box of time belonging to him alone, stuffed to the brim with hours and minutes that he can spend like money. Trouble is, the box has holes in it and the time is running out, no matter what he does with it.
For meg er det James Lee Burke som overstråler alle andre kriminalforfattere, hvis det er det han er. Han er kanskje litt mørk og brutal og mister noen lesere av den grunn. Han er den nærmeste av forfattere jeg har lest, til å gripe essensen av vold, ondskap, lav selvfølelse, angst og forventninger som ligger og skjelver mellom folk i New Iberia, Louisiana. Så han er både eksotisk og allmenn. Det er ingen tragedie, han blir lest av mange og har en hengiven leserskare, og klarer seg nok fint. Det er snakk om at det vil komme en TV-serie som er basert på bøkene, eia, og da blir nok Dave Robiecheaux og Clete Purcel bedre kjent, tenker jeg.
Bokfjes fra Malvik går verden rundt.
Jeg falt helt for elgen og bibliotekaren!
(elg er ment for en - hjort for dere andre)
Har du noen favoritter blant bokfjesene?
her er det ulike genre , men både Thor HEYERDAHL, Erich von Daniken, Charles Berlitz og andre som er i alternativbransjen bør leses. Kankje er vår forhistorie ikke slik som vi har fått hørt om på skola...
Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt var American Psycho av Brett Easton Ellis. Hovedpersonen er tvers igjennom usympatisk, men forfatteren evener likevel å gjøre ham såpass interessant at man kan godta det. Det er lenge siden jeg leste den nå, men jeg husker at jeg leste den flere ganger på relativt kort tid da jeg kjøpte den nettopp på grunn av dette. Det var en bok som fikk meg til å tenke over mangt, og åpnet øynene mine for langt mer reflektert lesing.
Så er boklesere mer tolerante overfor usympatiske karakterer? For min egen del må jeg må si ja, så lenge forfatteren klarer å gjøre karakteren tredimensjonell og interessant.
Det er rart hvordan tanker plutselig dukker opp. Det du sier om film, fikk meg øyeblikkelig til å tenke på Sergio Leones The good, the bad and the ugly - der jeg ikke synes noen av hovedpersonene bruker særlig rosverdige metoder, men der vi likevel heier på Blondie. Er det fordi han er den minst uspiselige av de tre?
I farta kommer jeg ikke på så mange eksempler fra litteraturen, men i gode krimbøker er det jo av og til slik at vi får en viss sympati med den skyldige, av forskjellige årsaker. Han/hun skal naturligvis ha sin straff - ikke som samfunnets hevn, men som samfunnets signal om at visse typer handlinger ikke kan tolereres. Og kanskje en mulighet til ettertanke og forbedring, selv om straffen ofte har den stikk motsatte effekten.
CormacMcCarthy har skrevet et par bøker der hovedpersonen(e) ikke framstår som særlig hyggelige. Spesielt Et Guds barn handler om en som ikke kan kalles sympatisk i noen henseende - men boka var likevel både god og tankevekkende.
Jeg tror egentlig ikke det er så stor forskjell på bok og film, bortsett fra at boka kan gå mer i dybden og beskrive ting som blir vanskelige i en film. Ei god bok er ei bok som spiller på de rette strengene i oss, uavhengig av hovedpersonens moral.
En relativt vedtatt sannhet i filmbransjen er at protagonisten må være en sympatisk person. Noen vi kan identifisere oss med, som har mål som er gjenkjennelige og bruker metoder som er rosverdige, eller i det minste ikke får våre moralske klør til å sprette ut, rede til å gi vedkommende ripe i lakken.
Når det gjelder bøker, har jeg oppdaget at det er annerledes. I hvert fall hvis man skal dømme det ut fra hva de fleste av de jeg har snakket med sier når spørsmålet om helten/heltinnens moralske karakter kommer opp.
Mange av de jeg har snakket med sier nemlig at de ikke bryr seg særlig om personens moralske karakter, kun om andre sider ved boka (om den er "litterær", forfatteren, plottet, mm.)
Så hva sier DU?
Har hovedpersonens moralske karakter, hvorvidt han eller hun f.eks er utro, svikefull, bedrar, dreper noe å si for hva slags inntrykk du sitter igjen med ? Har det noe å si om hovedpersonen blir "straffet" for overtredelsen eller lærer noe av det?
Er boklesere mer tolerante overfor karakterer som ikke er sympatiske?
Jeg var på en konsert med Vamp for lenge siden og Toft, som den gang var vokalist, forklarte før de sang denne at den "handlet" om kåthet, urkraften i både mennesker og dyr, den typen sanselighet. For meg gir den forklaringa gjenklang i de dype og tunge bildene en får servert. Men man står jo heldigvis fritt til å lage egne bilder innenfor både poesi og litteratur i sin helhet. =o)
Det finnes øyeblikk av poesi i alle liv - eller snarere: det finnes øyeblikk da ethvert liv fortetter seg til poesi, da bevisstheten om å være til rammer en som en uforløst sang. Det er poetens skjebne å aldri kunne unnslippe erindringen om, men alltid måtte lete mellom ordene for å gjenkalle denne tilstand.
Kan det være på tide med en summering?
Symbolikken har jeg sett hele veien, men ikke motsvarelsen i teksten som skal balansere det hele ut, og har kommet fram til at forvirringen jeg ikke ser poenget med er det motsvarelsen dere ser, som det manglende "mellomledd". Uten denne motsvarelsen får hestene veldig liten hensikt og ingenting av diktet får noe å si av betydning - for meg... Altså var diktet nokså bortkastet - på meg... På arrogant AS-vis har jeg igjen iskaldt beskåret vekk noe jeg ikke trenger, eliminert en distraksjon (andres forvirring), men en erfaring rikere innen diktanalyse. Så tusen takk til alle som her har bidratt i debatten og tilført både diktet og meg noe... ;-)
Dersom noen føler seg støtt er det helt ok å si i fra, for jeg regner med det kan skje når jeg avfeier noe som for andre er vakkert og gir mening.