... a mind needs books as a sword needs a whetstone, if it is to keep its edge.
Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.
Astrid
Barn er tvunget til å bygge sin verden basert på slike ufullstendige opplysninger. Andre mennesker tar avgjørelser for dem, og bare smuler av begrunnelsen blir noen gang oppgitt. Som barn lever vi i en verden bygd av usammenhengende fragmenter. Prosessen med å utbrodere og fylle inn hullene er ubevisst, tror jeg. Og kanskje den fortsetter hele livet.
Go'boka si det!;)
Helt enig her! Jeg er akkurat ferdig med å lese den nå, og jeg sitter igjen med en god følelse! Dette er en ganske annerledes bok, med et tema som jeg egentlig aldri har lest om før. Det er spennende å tenke på at mye av dette er basert på faktiske hendelser fra sirkuslivet i "gamle dager". Et interessant miljø med en dæsj av kjærlighet, drama, sjalusi, vennskap og humor. Likte den veldig godt!
Folk tror de følger stjernene, og så ender de som gullfisk i en bolle.
Jeg liker å gjøre meg kjent med boka før jeg leser den. Jeg studerer for- og bakside, blar litt fram og tilbake, sjekker hvor mange sider den har, titter etter om den er inndelt i hovedavsnitt eller deler, eller om den bare har kapitler. Så ser jeg etter hvor store kapitlene er. Omtrent. Leser noen kapitteloverskrifter, dersom de finnes. Ser etter om det finnes noen kildehenvisninger eller referanser bakerst i boka, om den har en innholdsfortegnelse eller en dedikasjon. Dersom det er en pocket-bok, leter jeg meg fram omtrent 100 sider og lager en brett i ryggen der. Da er det lettere å holde boka oppe med en hånd, for eksempel når jeg sitter på bussen. Til slutt lukter jeg på den. Ja, jeg stikker nesa ned i papiret. En bok er en sanseopplevelse. På mange plan.
Det er denne fysiske prosessen som gjør det vanskelig for meg å bli innforstått med introduksjonen av lesebrett. For dere som bruker slikt: Hva lukter det egentlig av dem? Lesebrettene altså. For PC´en og mobilen min lukter absolutt ingen ting.
Fasinerende bok. Likte den kjempegodt og ble lei meg da jeg var ferdig med boka. Kunne lest myye mer av samme historia.
Reklamefolk animerer alt mulig for tiden. Noen burde skyte dem i foten. Det får være grenser for idioti.
Our father had a few peculiarities: one was, he never ate desserts; another was that he liked to walk.
Jeg skjønner ikke at denne boka ikke har fått mer oppmerksomhet. Ser jo at folk liker den, den har fått gode anmeldelser, mange sier den er Renbergs beste, men det er liksom det.
Jeg ga den til samboeren min, og jo, den var fin, en bra bok. Fikk vennene mine til å lese den, og joda, den funka. HÆ?
Er det bare jeg som får gåsehud fra første setning, som gråter som et barn når Sara kommer inn til lille Jarle etter å ha blitt slått av Terje, som ser det nydelige, enkle, geniale med Jarles naive "det er akkurat sånn som med Hitler" midt inni Helges lange, politiske harang, som blir rørt inn langt bak hjerterota av Terjes iver på Hardangervidda, som kjenner meg skremmende godt igjen i hver eneste tanke Jarle tenker gjennom hele boken? Er det bare min måte å tenke på som har blitt forandret av å lese denne?
Ein periode var ho i Norge, men desse ayatollaene med blå auge vart ho heller ikkje særlig begeistra for, og dessutan fraus ho heile tida...
Du vet hvilket sted han snakker om: Det stedet der det er bare deg - og kanskje Gud...hvis du tror på Ham. Gud kan selvfølgelig være der dersom du ikke tror på Ham også. Det ville være akkurat likt Ham. Han blir ikke kalt "Den store inntrengeren" for ingenting.
People disappear when they die. Their voice, their laughter, the warmth of their breath. Their flesh. Eventually their bones. All living memory of them ceases. This is both dreadful and natural. Yet for some there is an exception to this annihilation. For in the books they write they continue to exist. We can rediscover them. Their humour, their tone of voice, their moods. Through the written word they can anger you or make you happy. They can comfort you. They can perplex you. They can alter you. All this, even though they are dead. Like flies in amber, like corpses frozen in ice, that which according to the laws of nature should pass away is, by the miracle of ink on paper, preserved. It is a kind of magic.
His heart beat faster as Daisy's white face came up to his own. He knew that when he kissed this girl, and forever wed his unutterable visions to her perishable breath, his mind would never romp again like the mind of God. So he waited, listening for a moment longer to the tuning-fork that had been struck upon a star. Then he kissed her. At his lips' touch she blossomed for him like a flower and the incarnation was complete.
Ja, det er veldig morsomt! Jeg fikk brevet, ad mange rare omveier, for et par år siden, og ble kjempefascinert! Tenk å bli kjent med sin tippoldemor! :-) Og jeg ble jo nødt til å lese "Amtmannens døtre" om igjen!
Du verden så herlig å ha et slikt brev da. Det er ikke bare vi i dag som skriver og har meninger om bøker, din tippoldemor mente også noe om en bestemt bok. Så hyggelig det var å lese det og flott at du deler det med oss.
Jeg skal ikke si hva jeg selv mener om boka her og nå, men gjengi hva min tippoldemor, prestefruen, skrev om den i et brev i 1862, syv-åtte år etter at den kom ut:
"Vi begynder at faa en Literatur, dette glæder mig, vel er det ikke meget udmærket, men dog noget. Fru Collet er en aandfuld Forfatterinde vel værd at læse om man endogsaa ikke stemmer overens med hendes Livsanskuelse og kan have meget at dadle paa den."
Se det, - god litteratur var det, - men angrepet på fornuftsekteskapet og hyllesten til kvinners kjærlighet og valgfrihet, den støttet hun tydeligvis ikke. Eller, hvis man skal være litt snillere, så kjente hun seg ikke igjen i fremstillingen ;-)
Tante Alexandra var fanatisk når det gjaldt mitt antrekk. Jeg kunne umulig håpe på å bli en dame hvis jeg gikk med bukser. Når jeg sa jeg ikke kunne gjøre noe når jeg hadde kjole på meg, sa hun at det var ikke meningen jeg skulle foreta meg noe som måtte foretas i bukser. (...)
Videre skulle jeg være en solstråle i min fars ensomme liv. Jeg antydet at en kunne være en solstråle i bukser også, men tante Alexandra sa at en måtte oppføre seg som en solstråle, at jeg var født god, men var blitt verre år for år. (...)
Da jeg spurte Atticus om det, sa han at det var nok solstråler fra før i familien, og at jeg bare kunne drive på, han hadde ikke noe særlig imot meg sånn som jeg var.