Bokelskere.no

Ble nær målløs av hvordan aforismene kom på rekke og rad. Kanskje det mest givende jeg har lest denne sommeren. Bare synd det er hardt å gå til nye bøker når man har blitt utsatt for noe så herlig friskt.

"You would sacrifice anybody, Harry, for the sake of an epigram." Det er vel mange måter å tolke denne boka på - hvis det er det man ønsker. Hva med at å blande liv og kunst fører til ulykke?

Det er litt av ei bok ja. Den byr leserne på engelsk overfladiskhet og forfengelighet. Ønske om "evig ungdom" speiler også holdninger vi kjenner igjen i dagens samfunn.
Den godeste Oscar Wilde "krydrer" språket i boka så det er en fryd å lese. Det flommer over av flotte sitater og som Sisyfos sier er boka sitatvennlig.
Dette sitatet synest sier mye om boka.

" Grenseløs lidenskap, raffinerte og hemmelige nytelser, vill glede villere synder alt dette skulle han ha".

Så sant, så sant. Lord Henry må være den mest sitatvennlige karakteren i litteraturhistorien.

Voldsskildringene ble for groteske, vet gjennom historien at noen mennesker ikke bryr seg om andres liv og verdi, men synes ikke forfatteren viste humane trekk hos noen. I begynnelsen av boka får vi vite at "unggutten" har en søster, det kunne gjort han til et mer "menneske", hvis han ga uttrykk for leting og søking etter henne, men jeg fant ingenting, gjorde du?

Det er vel ikke den eneste diskusjonen om boken? Jeg mener å ha lagt inn et innlegg tidligere...? Boken er tung, uten tvil! Den er postmodernistisk, med innslag av magisk realisme og postkolonialisme, dvs. her finner man fantastiske, men uvirkelige historier, fabler og drømmer innenfor drømmer. Man må hele tiden avdekke lag på lag av informasjon for å forstå den dypere meningen; innvandrerens situasjon, hvordan det er å leve mellom to kulturer - "in between", verken assimilert eller integrert, hva som skjer når man forflytter seg til et annet land, kultur, kampen mellom det gode og onde, mellom tro og tvil. Rushdies hensikt er å belyse tro og senere tvil; altså, hva som skjer med innvandreren når han møter det vestlige samfunnet og kanskje må gi opp noe av sin tro; når han må gi slipp på de etablerte sannhetene.

Boken kan leses som en motstandsdiskursj: mot etablerte sannheter - om Vesten, om religion, om innvandrernes hjemland. Den protesterer mot religiøs fanatisme, men hyller troen. Den protesterer mot både assimilering og integrering, men hyller det hybride mennesket; mennesket som tar opp i seg og bevarer BÅDE det nye og det gamle.

Boken er kontroversiell og fordømt for å være blasfemisk - til tider med rette. Den gjør narr av det mest hellige, om enn på en subtil måte. Dette til tross, den fungerer også som et meget bra forsvarsskrift - for innvandrere og deres situasjon.

Boken er høyaktuell, og er viktig å lese hvis man er interessert i disse problemstillingene. Diskusjonen om den tar aldri slutt - bare se hvordan karikaturtegningene opprører. Men, som sagt, den er tung, og selv om den (bare) kan leses som en morsom historie, er det kanskje lurt å lese litt om bakgrunnen først, samt noe om islam? Dette hvis man ønsker full forståelse for nettopp hvorfor den er kontroversiell.

Jeg synes Karin Fossum skriver bra og spennende bøker. "Den som frykter ulven" var veldig spennennde og det ble mange tragikomiske situasjoner mellom Morgan og Erkki, og til slutt gutten fra barnehjemmet. Liker så godt at Karin Fossum har med perspektivet til "de onde" også i boka.

For meg er dette ei av verdas beste forteljingar, så full av eventyr og handling, så svinaktig godt fortalt. Odysseen er grunnlaget for all seinare forteljing i den vestlege tradisjonen. Eg har studert verket nøye, på gresk og i gjendiktingar, og eg kjem aldri til leggje det frå meg.

Du var heldig der. Setter røyklukt seg i bøkene? Da ødelegger jeg nok for mange gode neser på biblioteket, hehe.

Er det ikke bedre å bli gjort oppmerksom på det mørke, konfrontert med "det ondes problem", enten det er gjennom litteratur, film eller hva det måtte være, enn at man som menneske plutselig snubler over det i seg selv, uten å helt vite hva det er?

Er akkurat fedig med denne boka, og synes den var frastøtende. Om forfatteren har gjort god research spiller ingen rolle for grusomhetene som utføres her. Vet ikke om man har godt av slike bøker heller, selv om forfatteren hylles av mange kritikere.

Jeg har ikke koplet Dorothea Brooke og Elinor, men er enig med deg i at de absolutt kan minne om hverandre - en del likheter der ja... Må innrømme at jeg nok - som de fleste damer - er svak for Elisabeth Bennett i "Pride and Prejudice" og selvsagt Mr Darcy. Så tror jeg nok "Persuasion" kommer på neste plass - og så "Sense and senisbility". Likevel - det er herlige bøker alle sammen. Jeg er i tillegg hekta på film og har flere versjoner av filmatisering av alle Austens romaner - har sett dem alle flere ganger og nyter dem hver gang.

Det var kjempefint å lese ditt svar, jeg liker også Middlemarch veldig godt. Har i det hele tatt veldig sans for bøker fra samme tidsepoke. Har også lest Brontë også veldig bra. Men Jane Austen er "toppen", har lest romanene hennes flere ganger og de er like bra hver gang. Min favoritt er Fornuft og følelser. Det er spesielt Elinor jeg tenker på. Synes faktisk hun minner om Dorothea Brooke i Middlemarch.

Trilogien om Tora gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Kan ikke tenke meg at noen kan lese denne historien uten å bli følelsesmessig påvirket. Vakkert og vondt!

Likte også denne boken fryktelig godt. Herlige personbeskrivelser, og en skikkelig uspiselig hovedperson som du på tross av sin fremtreden får en slags sympati for.

Mye humor i boken - den vant visst en komipris i UK - og for oss som ha lest boken fremkaller nok togkupé- og chipsscenen fortsatt brede smil :)

Jeg liker også George Elliot´s Middlemarch - noenlunde samme tidsepoke. Ikke like fokusert om utvikling av kjærlighetsforhold som Austen - det er der også, i tillegg er det gode personskildringer, beskrivelse av samfunnet og ikke minst hvor ufritt mange levde på den tida. Andre romaner med mye dramatikk er jo skrevet av søstrene Brontë - både Jane Eyre og Stormfulle høyder innfrir - etter min mening. Likevel er det ikke til å komme fra at Jane Austen står i en særstilling - også for meg.

etter å ha lest De Elendige av Victor Hugo trodde jeg at jeg aldri ville finne en bok jeg syntes var like fin, helt til jeg leste Jane Austens fornuft og følelse. Jeg fikk boka i julepresang et år og begynte å lese den umiddelbart. Husker at jeg tillot meg selv bare å lese et kapittel pr kveld for at boka skulle vare så lenge som mulig. Men allting tar en slutt og jeg hadde store problemer med å finne ut hva jeg skulle lese etterpå. Hva kommer opp mot Jane Austen?