Bokelskere.no

Tror jeg har funnet en favoritt "serie" :) Likte boka kjempe godt, og bare gleder meg til å fortsette med hele serien =] Og når jeg sier den burde leses er det nok ikke mange som protesterer. Fantastisk:)

Artig at man er så forskjellig. Jeg syns den var veldig fasinerende, fra et helt ukjent miljø.

Er så enig. :)

Jeg sitter ikke og røyker ut av ørene hvis det er 3-4 diskusjoner om samme bok, kanskje er det en grunn til det. Folk diskuterer jo bøker forskjellig, noen er mest opptatt av "leseopplevelsen" og noen går litt dypere. Men 10-20 stykker...?

Når jeg har lest ei bok og ser et titalls forskjellige diskusjoner blir jeg litt overveldet, hvilken skal jeg velge liksom? Den som ble startet først, eller svart på sist? Den med flest svar? Den jeg synes er mest interessant? Som regel ender det opp med at jeg bare lar være å skrive noe, faktisk.

Hadde det vært så ille om folk bare fikk en liten, vennlig pekefinger på skulderen før de startet en ny diskusjon om en bok? F.eks "Prøv å skrive litt utfyllende, ikke bare "Kjempebra!" eller "Dritdårlig.". Og hey, har du sjekket de 17 andre diskusjonene om denne boka? :) :) :)"

Jeg tror ikke folk blir skremt bort av den grunn. :)

Anja nevnte terningkast. Hva om det ble mulig å vise terningkast i vanlige innlegg også, ikke bare startinnlegg? Da slipper folk å starte nye diskusjoner, og terningkastene blir mer synlige enn hvis de bare er en del av et gjennomsnitt...

Nå skal ikke jeg komme og si hvordan Bokelskere skal være altså. :p Bare slenger ut ideer... Det må jo finnes en løsning alle kan bli fornøyde med.

Har du läst novellerna? "Å lese Hemingway for förste gang, å lese disse novellene, å utsette seg for dem uten helt å forstå hva som lå bak den tilsynelatende enkelheten, den nakne fölsomheten, å bli offer for gjenkjennelsens sjokk som jeg ble det, å tenke; sånn er det! sånn föles det! uten noen gang å ha vaert der hvor han var, å ha sett den han så, og likevel å se så klart, tilsynelatende uten filter; å föle seg så inkludert, helt ute på den tynne isen; det var å bli utsatt for kunst, det var å ha en intens kunstopplevelse, uten å vite at det var det det het. Men det gjör det, altså." (Per Pettersson)

Synes du går langt over streken ved å insinuere at de som liker boken har kjedelige liv og lar seg lure. Man har da for all del hver sin smak innen litteratur, som man har ved musikk, mat, film, klær og alle andre ting.

Når det gjelder sjangrene SF og fantasy har jeg lagt merke til noen tendenser her på forumet: SF/fantasy-leserne holder seg gjerne for seg selv, leser og kommenter kun bøker innenfor sin nisje. Blant resten av bokelskerne ser derimot disse sjangrene ut til å ha svært lav status. Hvem vil lese om alver og dverger eller utenomjordiske vesener, liksom?

Jeg undrer meg litt over dette, for selv havner jeg i en mellomposisjon: jeg mener at særlig science fiction-sjangeren er godt egnet til utforsking av ideer og formidling av universelle menneskelige sannheter. Ved å fjerne rammene "tid" og "rom" har forfatterne muligheten til å tenke en tanke helt ut i sin ytterste konsekvens. Men så klart: da må man tåle at fortellingens univers ikke nødvendigvis ligner på det man har rundt seg i hverdagen.

Dessverre virker det som - og her tør jeg påstå at jeg er på trygg grunn - at SF og fantasylitteraturen domineres av kvakksalvere og sjarlataner mer enn noen annen sjanger, kanskje bortsett fra krim. Dette gjelder spesielt fantasy, hvor jeg sliter med å finne virkelig gode forfattere i havet av Tolkien-etterlignere.

Jeg forventer nemlig den samme litterære kvaliteten når jeg åpner en science fiction-bok som når jeg åpner en bok av Cormac McCarthy eller Knut Hamsun. Og hvorfor skulle jeg ikke det? Dessverre tror jeg veldig mange sjangerlesere bidrar til nedvurderingen av sine egne favorittsjangere, ved å bare lese bøker fra disse sjangrene. Dermed legges lista lavere, og markedet flyter over av middelmådigheter.

Vel, det jeg egentlig lurer på er:

• Til dere som aldri kunne tenke dere å lese noe i en "fantastisk" sjanger: Er årsaken at dere har en oppfatning av disse sjangrene som "litterært mindreverdige", eller er det at dere av prinsipp ikke ønsker å lese noe som foregår i en verden som er svært ulik den dere kjenner?

• Til dere som først og fremst leser fantasy eller SF: Hva med å legge noen bøker av Hamsun, Shakespeare, Kafka eller Solstad inn i "skal lese"-bunken? Kanskje vil dere oppdage at det finnes mer elegante måter å uttrykke seg på enn det f.eks. J.K. Rowling gjør, og dermed vil dere få en utvidet bevissthet rundt litterær kvalitet, som bare kan komme favorittsjangrene deres til gode.

Nå er jeg ferdig med å bable. Problemet er vel at SF-motstanderne kommer til å ignorere denne tråden, og at nisjeleserne kommer til å synes jeg er arrogant som blander meg i hva de "burde" lese...

Svusj: ferdig! Oppfølgeren er like spennende og fengende som den første. Litt annerledes, jada, men bra. I den første boka var alt nytt og spennende, i denne er steminga mer dyster og mer alvorlig. Nettet snører seg sammen, og forventningene om noe skummelt, er ofte like skummelt som det som kommer.

Gleder meg til den neste, som skal leses i dag. Oh, happy day.

Kanskje ikke den boka som setter dypest spor i meg, til det er den for underholdende og overflatisk, men gjett om jeg liker å bli underholdt!

Hva ER det med Kafka? Han er som navnet sitt - noe dystert, noe kaldt, noe så trist at man lett kan slå over i latter. Disse historiene er skrevet med et så finurlig skjevhet at det bare er å gi seg ende over. Du finner ikke en eneste setning her som ikke hans signatur hefter ved!

Historien var ikke såå forslitt da han skrev boken, - det gjorde han jo før filmen kom;)

Veldig fin skrevet bok:-) veldig fin skildring av dype følelser, rett og slett følelser vi ikke tørr å snakke høyt om. Hvor snill og naiv Hassan er fikk meg til gråte enkelte steder i boka. Ble sjarmert av faren til Amir:-)Mange fine og triste opplevelser har jeg opplevd i denne boka.

En ny tid er i emning. Hva passer vel da bedre enn å la et spørsmål fly ut, til å svares på å brynes på? Kanskje er det også et forsøk på å gjenopplive den gode diskusjonen. La meg derfor starte noe polemisk! (for må man ikke skyte med tungt for å nå frem til sannheten? nåvel). Spørsmålet: Er det bare jeg som får fnatt av og som fordrar romaner som kun er satt sammen av korte setninger og hvor punktum er den eneste tegnsettingen? Altså type Erlend Loe, norsk realistisk samtidslitteratur og skolestil på ungdomskolen. Jeg skulle gjerne vært mildere stemt overfor denne utbredte skrivestilen hadde den ikke blitt rost til skyene av kritikere når den faktisk bare er en billig og fasjonabel skavank, en fremherskende smaksdom som hemmer utfoldelse og skrivekunst. Argh..! Hvorfor er "rått, kort og brutalt" så høyt ansett? En bok blir ikke automatisk god og sterk ved at forfatteren skriver om voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan, og god skrivekunst er ikke synonymt med å unnvike enhver skildring av følelser. Det viser større evne hos en forfatter å kjøre slalom omkring klisjéene enn å unnvike dem totalt; heller omfavne dem og kle dem i ny drakt enn å ikke våge å nærme seg dem overhode.