Bokelskere.no

Sønnen har et kjedelig liv sammen med faren , som er soppentusiast og holder kurs. Han forelsker seg, og sønnen blir sjalu, men dama ser bare faren.Faren vil kvitte seg med dama etter hvert og viser sønnen en sopp som han sier man blir elskovssyke av (men faren vet at den er giftig).Sønnen fatter mot og gir henne soppen. Venter. Men hun er blitt forgiftet, og dør.Sønnen kan ikke lastes for dette, og det bli ingen sak.Faren reiser til Frankrike for å ta seg av eiendommen til eks.en. Sønnebn får det enda mer stusselig, men besøker sin mor som bor ved havet. Så ordner det seg for han. Han forelsker seg, får jobb på en fiskebåt og flytter til moren med kjæresten sin. Men faren kommer siden hjem fra Frankrike. Hvor formuen og eiendommen er , vet ingen. Men faren blir ensom i skogen og sønnen besøker han skjelden. Boka kan anbefales

Jeg ser ikke helt problemet, og tenkte ikke videre over det før diskusjonen var i gang. Tvert imot syns jeg det var helt ok å sjekke rundt i forskjellige diskusjonstråder, for å se om noen av de hadde vinklinger som interesserte meg.

Jeg er av den typen som ikke orker å skrolle meg nedover trådene for å lete etter gode innlegg.

Sånn er jeg og slik er det.
Vi er altså forskjellige her inne, akkurat som forskjellene er tilstedet ute i samfunnet forøvrig.

Jeg stiller meg bak deg, Ann Christin. Jeg er heller ingen systematiker, og skriver gjerne om det som opptar meg der og da. Og noen ganger gjør jeg for slett research her inne, og starter en ny tråd.

Forøvrig appellerte dette nettsamfunnet til meg nettopp pga den vennlige tonen og lave terskelen for å delta.
Jeg har også anbefalt andre bokelsekere dette nettstedet med samme argument.

La oss ikke skremme bort en hver form for engasjement og deltagelse, men heller ønske alle bokelskere velkommen til å være mer aktive.

Ville bare høre når det er planlagt at filmelskere.no kommer til verden. Må si jeg ser frem til det!

Jeg hadde forståelse for ordene, jeg visste at når noe først var sagt eller skrevet, så fantes det, var der, som en egen størrelse, en egen sannhet, noe det ikke gikk an å se bort fra, selv om det ordene handlet om, aldri kom til å skje. Ordene var ikke tomme tegn man kunne slenge rundt seg og så trekke tilbake når man fant det for godt, ordene hang igjen i lufta, de vokste seg tunge, giftige, risikable...

Enig i at de religiøse grubleriene kan være litt tyngre å komme gjennom, men de er jo en viktig del av Kristins personlighet og utvikling med anger og skyldfølelse. Det er jo også en forutsetning for hennes avklaring etterhvert, og en viktig del av tematikken. For meg blir da ikke dette noe som drukner historien, hvis det du tenker på her rett og slett er framdriften i handlingen, men en viktig del av handlingen og en forutsetning for å kunne forstå hvorfor Kristin handler som hun gjør.

Uff, det var ikke meningen å virke belærende her nå, Siri, unnskyld hvis du oppfatter det slik, og vær gjerne unenig!:) Jeg ville bare forklare hvordan jeg oppfatter denne delen som viktig i boken :)

Den lever jo på mange plan som all stor litteratur gjør.

Derfor fikk jeg noe helt annet ut av boka da jeg leste den første gang som 17-18-åring enn jeg gjorde 20 år senere. Har ikke tenkt å vente 20 år før jeg tar den fram igjen, men når jeg gjør det, kommer det sikkert til å være enda noe annet jeg fester meg ved. Om vi vil eller ikke, så drar vi med oss alt vi har av livserfaring og ståsted inn i lesinga.

Ved første gangs lesing var det den romantiske kjærlighetshistorien som gjorde inntrykk, neste gang den unge moras situasjon og rådet om at når ting var tungt, skulle hun finne seg "et arbeide", hvem vet hva som fester seg neste gang...

I tillegg er den historiske settingen, som du nevner Reidun, veldig interessant.

Og så er der noe med "tunge, moldbunde sinn" som preger Kristin også så vidt jeg husker. En annen sak er at man kan visst ikke ta henne på bruk av fakta, bøkene skal holde historisk så vidt jeg kan huske av det jeg har lest. Og så husker jeg vakre skildringer av Erlend og Kristin da de var blitt gamle, det kommer senere.

Jeg virkelig slukte Kransen, det var veldig interessant med det komplekse kjærelighetsforholdet mellom Erlend og Kristin. Jeg gledet meg derfor til å lese om "den grå hverdag" i Husfrue, men her ble det for mye religion og anger, og jeg følte at historien druknet litt i dette. Bøkene preges veldig av at Undset konverterte til katolisismen rett etter at disse bøkene ble utgitt.

For mange år siden spurte en venninne av meg, ikke så veldig litteraturinteressert, men mer interessert i relasjoner: "Hvor er det hun møter Erlend?" og så leste hun litt der. Det er interessant at du synes den er både spennende og tung. For meg var det for mange år siden en roman som jeg slukte. Den lever jo på mange plan som all stor litteratur gjør. Det er en vakker kjærlighetshistorie, både når Kristin og Erlend er unge, og når de blir gamle, og det er historie, det er kulturhistorie, det er en bredt anlagt fortelling. Jeg får lyst å lese den igjen!

Veldig spennende, men tung.

Første gang jeg for alvor begynte å få lyst til å lese denne boka var i april i år, da jeg kom over en omtale av den på Beates blogg - Beate blogger om bøker. Så vakkert og nydelig omtalte hun denne boka at jeg følte et savn ved ikke å ha lest den. Og det selv om jeg aldri har vært noen Kristopher Schau-fan akkurat ... Mannen er jo rett og slett ikke tam! ;-)

Nå har jeg omsider fått lest boka, og Beate hadde rett: jeg angrer ikke! Denne boka har atpåtil havnet under minst tre juletrær i år på grunn av meg, og jeg håper inderlig at den blir lest! Det fortjener den! I og med at mitt eksemplar av boka er en del av åttende opplag, vil jeg for øvrig anta at den må betegnes som en stor suksess.

Media-bajasen Kristopher Schau var arbeidsledig vinteren 2008/2009 da han leste om begravelser i kommunens regi i A-Magasinet (bilag til Aftenposten). Det kommer sjelden mennesker i slike begravelser, og det var dette aktuelle artikkel handlet om. En artikkel jeg for øvrig husker svært godt selv og som gjorde inntrykk!

Schau bestemte seg for å oppsøke begravelser i regi av kommunen. Stikkordet i dødsannonsene er "på vegne av venner" i stedet for at konkrete navn er ramset opp. Stort sett foregikk begravelsene enten ved Østre eller Vestre gravlund i Oslo. Kun dersom han var alene eller det var toppen ett menneske til i kapellet, valgte han å delta. I motsatt fall forlot han diskret stedet.

I bokprosjektet sitt beskriver han det som skjer samt sine tanker og følelser rundt selve sermoniene. Dette gjør han i dagbokform - mest av alt på en svært rørende måte. Men selv når han blir forbannet, skildrer han dette så ærlig og sårbart at jeg også da ble ... om ikke direkte rørt, så i alle fall berørt.

Finnes det noe verre enn å forlate dette livet i ensom majestet? At ingen har funnet bryet verdt å følge en på den siste reisen? Tja ... det finnes det nok intet fasitsvar på. Noen har selv valgt et liv i ensomhet, mens andre har vært ufrivillig ensomme. Og fordi ingen er der for å fortelle historien til avdøde, er det ikke enkelt å finne svar på hva han eller hun egentlig følte. Det som i hvertfall er sikkert er at mange prester gjør en skikkelig jobb for å skape en verdighet i forbindelse med bisettelsen, om det er aldri så tomt i kirken eller kapellet. Den fantastiske talen som presten holdt i Ernst H. sin begravelse (side 75 - 78) måtte jeg faktisk lese opp for mannen min. Og resultatet av dette er at også han ønsker å lese boka! Og her må jeg få sitere forfatterens kommentarer til nettopp denne talen:

"Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver "kick ass" med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass."

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg likte Schaus fortellerstemme. Det bor jammen mer i ham enn jeg var klar over! Måtte det komme enda flere opplag av boka! Terningkast fem!