Bokelskere.no

Veien gikk nå gjennom et åpent landskap, og det falt meg inn - ikke som en protest, ikke symbolsk eller noe slik, men bare som en ny erfaring - at ettersom jeg hadde tilsidesatt alle menneskelighetens lover, kunne jeg like godt tilsidesette trafikkreglene også. Derfor krysset jeg over til venstre side av hovedveien for å kjenne hvordan det føltes, og det var en god følelse. Det ga en behagelig kjensle i mellomgulvet, med elementer av utspredt følesans, og alt ble forøket ved tanken på at intet kunne være nærmere opphevelsen av grunnleggende fysiske lover enn frivillig å kjøre på den gale siden av veien.

People never notice anything.

Herregud! Hva i villeste fittehelvete feiler cellisten?

kjønnssykdommer reiser mer

enn sigøynere, de får sett mye, hørt

så mye og de husker alt, skriver poesi

og memoarer, de har ingen

yrkesetikk

De fleste mennesker er hjerteløse når det gjelder skilpadder, for et skilpaddehjerte fortetter å slå i mange timer etter at en har slaktet dyret. men jeg har jo oggså et slikt hjerte , tenkte den gamle mannen, og mine hender og føtter er som deres.

Der sto vi og så noe alle i Norge har sett tusen ganger, hvordan folk strevde med å holde seg på beina en førjulsdag med holke og is, det var så ordinært som det kunne bli, men ikke for Kristian Winther. For Kristian Winter minnet det hverdagslige synet om en ballett, og jeg så at han hadde rett. Hvis noen hadde stilt opp kjempehøytalere og latt musikken strømme utover den islagte byen, ville folk rettet seg opp i piruetter og sprang, de ville snurret rundt seg sjøl, hoppet på tåspissene og løftet hverandre elegent over hodet. Det var bare musikken som manglet, så ville byen blitt anerledes, husene og menneskene, alt ville funklet og blinket. Det gjorde det jo allerede, funklet og blinket, fra granbarlenkene, fra takrennene, fra søppelbøttene, alt var dekket med is som lyset spilte i og jeg glemte at jeg hadde sovet dårlig, at jeg verken hadde rukket å vaske håret eller lime på de kunstige øyevippene, jeg glemte at jeg gikk i slitte vinnterstøvler og nuppete dyffelcoat, jeg glemte alt smått og simpelt til fordel for et tankestreif av tyll og store drømmer.

det finnes en tid for poesi, en tid for å snakke uten ord

en tid for å veie løv, en tid for å tie seg en grav, en tid

for å lytte til ensomheten: lenge og uten høytid, men med lyst

for det er da de døde blåser ut både lyset og mørket

Folk er redde for seg selv for tiden. De har glemt den høyeste av alle plikter, den plikten man skylder seg selv. Selvsagt er de veldedige. De gir mat til de sultne og klær til tiggeren. Men deres egne sjeler sulter og er nakne.

De som er trofaste, kjenner bare den trivielle siden ved kjærligheten. Det er de troløse som kjenner kjærlighetens tragedier. Lord Henry slo ild på et vakkert sølvfyrtøy og begynte å røke en sigarett med en selvgod og tilfreds mine, som om han hadde sammenfattet verden i én setning.

Men noen ganger er han fryktelig tankeløs, og det kan da virke som om det er ham en sann fryd å plage meg. Da kjennes det som om jeg har gitt bort hele min sjel til en som behandler den som om den var en blomst til å putte i knappehullet, litt pynt som kan smigre hans forfengelighet, et smykke for en sommerdag.

Mørk og Bugge er ustanselig i tottene på hverandre; de holder hverandre i ånde med en gjensidig sperreild av ironi og forsømmer ingen anledning til å sjikanere hverandres livssyn. de er med andre ord uadskillelige venner.

He felt that his whole life was some kind of dream and he sometimes wondered whose it was and whether they were enjoying it.