Bokelskere.no

Et rom fylt med de greske utgavene av bøker jeg har kjempelyst til å lese

Pretensiøst, fordummende og dårlig gjennomtenkt. Språket er platt, innholdet er en grovt forenklet variant av standard exphil-materiale, flere deler som foregir å være fakta er direkte misvisende.

Om du har tenkt å lese denne boka kan du spare deg tida og bryet for heller å lobotomere deg selv med en drill nå med det samme.

Trolldomsfjellet er en fantastisk bok. Jeg brukte ganske lang tid på den, men anger ikke et sekund. Jeg husker at jeg leste et sted at en person sa følgende om trolldomsfjellet: "Dette er en bok som utvider sjela di, dersom du ikke har noen får du en etter å ha lest denne boka.

I motsetning til dei fleste har eg lest Ringeren i Notre Dame, men ikkje De Elendige. Kvifor Notre Dame de Paris har kome i skuggen av Jean Valjean & co kan eg såleis ikkje svara på, men trur det er grovt urettvis. Kanskje særleg stor skade har Disney gjort med si gudsjammerlege forkvakling til ein slags happy-ending story med svært nedtont kritikk av kyrkja som institusjon. Boka minner lite om teiknefilmen, og har dei fleste element ein kan krevja; saftig skildring av eit mellomaldersamfunn bortanfor den barbariske og mørke, truverdige personkarakteristikkar med sterk individualitet og ein kritikk av kyrkja i ein herleg indirekte tone. I staden for å seia at sølibatsordninga eller (den katolske) kyrkja sitt store maktfundament er galt, viser heller Hugo kva konsekvensar får for enkeltmenneske. Dialogane er gode, med mange metaforar som kunne tena som livsfilosofi, mellom anna kor Quasimodo samanliknar seg med eit grantre; utan blomar og prakt, men som er grønt heile vinteren. Eit viktig moment i boka, å gje det ustyrlege, irrasjonelle begjær eit ansikt er fantastisk gjort. Erkediakon Claude Frollo er ein av dei mest interessante karakterane i litteraturhistoria etter mitt syn.

Jeg synes at det godt går an å kalle en historie for banal, samtidig som man synes romanen er vakker. Flaubert har jo uttalt at han alltid ønsket å skrive en historie om nettopp ingenting for å deretter fylle den ut med vakker skriving. Og på mange måter er jo selve handlingen banal: Emma Bovary har forventninger og blir skuffet gang på gang uten å lære av sine feil eller oppnå mer innsikt i seg selv. Og romanens storhet ligger i Flauberts store fortellerkunst.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

historien er da ikke banal heller, uavhengig av alt? Jeg oppfattet ikke historien som banal. Jeg vet jo for det første at tematikken var relativt ny og en slags grensesprengende. Og historien kan kalles hva pokker den vil, den er iallfall veldig god. Å definere historien som banal blir jo banalt i seg selv, for i mange tilfeller er jo nettopp alt det som skjer Rundt historien halve poenget. Om det så handlet om en mann som gikk på butikken (som jo er en enkel handling) blir jo på en måte ikke handlingen/historien banal om det er grensesprengende, vakker og god litteratur.

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Leser Trollfjellet nå og må si jeg er veldig underholdt. Et så morsomt, presist og storslått språk kan det ikke finnes mange sidestykker av i verdenslitteraturen.

To ting jeg er veldig glad for!

Jeg leser en utgave fra Gyldendal, 1935. Den lukter, kjennes godt i hånda og er ihjellest, samtidig som den er innbundet med ornamenter og omtanke.

Det er god kost for en filosofistudent.

Jeg opplever at debatten har løsrevet seg fra selve verket og beveget seg inn i en slags metatilstand hvor det virvles opp en del ubehagelige ting. Det at Knausgård tydeligvis har blitt en slags hype blant kulturjournalistene, noe som genererer daglige nyheter og debatter, medfører at man som leser havner i en spagat mellom det romanuniverset man er dypt inne i, og den overfladiske mediediskursen som det etter hvert har blitt umulig å skjerme seg for. Symptomatisk nok er det de som ikke har lest MK, eller er lesere som motvillig føler at dette er noe de må ta del i, jfr. Morten Strøksnes i BT, som kommer med de sureste utfallene.

Når det gjelder Kjærstads utspill synes jeg Ola Larsmo har den fineste mottagelsen. Vi må heve oss over Kjærstads eventuelle bitterhet, og se hva han faktisk skriver. For det har en viss relevans, dette med den selvutleverende bølgen av skjønnlitteratur, samt hele samtidskulturens bevegelse mot det private, og sette det inn i en større kontekst. Anmelderne har vært for svake på å påpeke dette, med unntak av Vidnes i Morgenbladet.

Forøvrig finnes det en kort, men svært opplysende sekvens i MK2, hvor Ingmar Lemhagen gir Knausgård skryt, og sier han minner ham om Tor Ulven. Dette er kanskje den beste spissformuleringen om Knausgårds språk, form og originalitet, den sier noe om nivået, om ambisjonene og kompromissløsheten. Øystein Rottem var også inne på mye vesentlig i sin anmeldelse da boka kom i 1998. Må si jeg savner disse to i den pågående debatten.

Mye ståhei omkring merkelapper og utlevering når det gjelder dise bøkene. Jeg synes ”prosjektet” er glimrende, og jeg bryr meg egentlig ikke om hvor selvbiografisk eller utleverende eller nyskapende det er, så lenge det gjør sin virkning på meg. Og ansvar og rettssaker overlater jeg med lett hjerte til Knausgård selv. Er enig med Kjærstad i at hvor interessant det er hvorvidt jeg-personen likte fisk som barn eller ei, er veldig avhengig av nettopp hvor selvbiografisk det er. Men det er ikke slike ting som gjør at jeg liker bøkene. Heller ikke betydningen av subjektiv og/eller fordreid hukommelse, som det har vært skrevet mye om, er viktig for meg. Språket hans (som innimellom irriterer meg) er også underordnet. For meg er dette her bøker som skildrer tanker og opplevelser, og virkningen av disse. Som sådan er bøkene fantastiske. Helt uavhengig (for meg) om det er ekte eller oppdiktede opplevelser. Og jo mer som er oppdiktet, jo mer imponert er jeg. For nærmere en forfatter/person, og nærmere meg selv har jeg sjeldent følt meg. Og det er ikke fordi Knausgård og jeg er like. Men han vekker døde og glemte tanker og minner hos meg, og gjør de jeg ikke kjenner igjen levende. Det er akkurat det jeg leter etter i bøker. Og forholdet til faren er jo kjempespennende, enten faren er død eller levende, falsk, ekte, karikert, eller kun en symbolsk kraft i hovedpersonens anstrengende møte med verden. Kort sagt, jeg gir litt blaffen, så lenge jeg blir så til de grader engasjert. Helene Uri skulle lese bøkene som om Saabye Christensen hadde skrevet dem. Hvorfor det? Det må være fordi hun kun er interessert i å vurdere ”prosjektet” og ”gimmicken”. Det er kanskje viktigere for henne enn å ta dette innover seg slik forfatteren vil vi skal ha det. Synd for henne. Men ikke så veldig. Noen få passasjer vil kanskje miste verdi, men resten tror jeg fortsatt er like imponerende.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Denne boka er et skattkammer av eldre og nyere eksempler på grafisk framstilling av tallmateriale.

Grafer kan også bli kjendiser, og denne grafen over Napoleons frammarsj mot og retrett fra Moskva trekkes fram som verdens vakreste.

Det er fabelaktig at Gyldendal gir ut så gode utgaver av Thomas Manns romaner. Trolldomsfjellet leste jeg først i den gamle oversettelsen, en gang mot slutten av nittiårene, og så i den nye for noen år siden. Det er en skambra roman, eneste grunn til at jeg ikke kan trille 6er, er at boken flyter for mye ut i filosofisk ørkenvandring til tider. Og dette sier jeg vel vitende om at for andre lesere, vil akkurat dette være flotte saker. Men husk at Trolldomsfjellet er en veldig morsom bok!! Og hvor mange forfattere finnes det på Manns nivå? En liten håndfull.