Hvordan tenker du at jeg kan fortsette prosjektet? spurte jeg. Ser du noen umiddelbare linjer i det jeg har vist deg?
Kanskje du kan jobbe litt med det jeg nettopp sa? Er du et tog som hamrer gjennom skogen, eller er du en elg som står stille?
Selvfølgelig er jeg et tog, sa jeg. Det var det jeg fortalte i bilen i går. Jeg elsker å være om bord i toget og se naturen utenfor passere. Jeg liker å være underveis. Jeg føler meg mer og mer som en kreativ og dynamisk person. Byråkraten er jeg i ferd med å forlate på perrongen. I framtiden vil jeg uten tvil jobbe kreativt.
Da er det kanskje dit du kan ta skrvingen videre?
Skulle jeg en formiddag bli invitert til en strikkekafe, måtte jeg svart at jeg har tenkt å leve en stund til.
Fra dekadanse til upålitelighet er det bare et ganske lite skritt.
Jeg har forvillet meg inn i poesien, og skal snarest bevege meg ut igjen før jeg tråkker noen på tærne.
Men jeg så en film her om dagen, som brukte deler av "Stopping by Woods on a Snowy Evening", og jeg ble usikker på om det finnes en "offisiell" norsk oversettelse her.
(Ah... tilbake på fast grunn, for det er ikke "dikt" jeg spør om, det er altså oversettelser, for jeg likte ikke den de brukte i filmen...)
For den som måtte være interessert, her er teksten. (Og som sagt, det er en en offisiell oversettelse jeg trenger, en uoffisiell en klarer jeg å lage selv ;-) )
Stopping by Woods on a Snowy Evening
Whose woods these are I think I know.
His house is in the village though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.
My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.
He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.
The woods are lovely, dark and deep.
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.
Lützow var utbrent, det vil si ferdig; han var sivilisasjonstrett og hadde med seg en skremmende ansamling av halvinnbilte sykdommer som han frimodig hadde benyttet seg av for å dekke over sin tyske hverdags sørgelige tilstand med hypokondriens duk. Han led skiftevis, alt etter værsituasjon og dagsform, av astma, revmatisme, kikhoste, migrene, lede, kuldegysninger, anemi, tæring, øresus, osteoporose, ryggsmerter, innvollsorm, lysømfintlighet og kronisk snue.
Jeg føler meg litt Hans Castorp i dag, jeg burde vel ha ligget under dyna.
Denne boken likte jeg. Svært godt, faktisk. Derfor ser jeg med forbauselse at den oppleves som dårlig av de to diskusjonstrådene som så langt er anlagt rundt boka. Men boka er sær, det er den. Sær og filosofisk anlagt. Den ruller som tidevannsbølgen - skummer toppen mens du aner dybden. En fin leseopplevelse og egentlig trist at den er over...
Det ligger jo en elitisme i din respons. Om Fosses anliggende er å gjøre allmennheten oppmerksom på at det er en forskjell på det som underholder oss og det som utvikler oss, ja så mener jeg det er et antielitistisk , demokratisk og folkeopplysende prosjekt. Det motsatte av å lukke seg inne i åndssnobberi.
Hele demokratiseringen av Europa har vært bygget på folkeopplysning. En skolert befolkning er i stand til å hevde sine rettigheter på en annen måte. Nå er vi inne i en tid der antielitisme i god folkeopplysningstradisjon misforstås som åndssnobberi. Idealet er nærmest en avskolering av befolkningen. Å legge terskelen så lavt at vi ikke en gang skal legge merke til det når vi trår over den. Det forveksles som å ta folk på alvor og gi de anerkjennelse. Istedet mener jeg det er en kraftig undervurdering av det potensialet som ligger i mennesket.
Vi må gjerne lese krim, men ingen kan vel påstå at det er gjennomsnittet av den krimlitteraturen som det konsumeres mest av som kommer til å bevege verden? Og vi må gjerne konsumere underholdning, men er det ikke flere som tenker at kanskje bruker jeg litt for mye tid på "fjas" framfor andre ting?
Jeg tror et sant demokrati forutsetter at mange nok forstår og stiller spørsmål. Underholdning kan fort vise seg å være opium til folket (for å bruke et ikke- borgerlig uttrykk) om vi konsumerer i så stor grad at vi ikke lenger har tid til det som gir oss litt motstand og krever refleksjon. Ja, i så stor grad at vi ikke lenger er i stand til å se forskjell, advarer Fosse.
Lenger ned i tråden nevner KAH samfunnsvitere som mener en sløvet masse er en forutsetning for å opprettholde fred og ro i et demokrati (fritt gjengitt). Ihvertfall gir det få (en elite, et snobberi?) økt mulighet til å berike seg eller tilrane seg makt på vegne av de mange. Og som de må kose seg over den nærmest automatiske reaksjonen alle som forsøker å gå ut å stille noen krav til oss møtes med om å "la folk flest være i fred med kosen sin" og "ikke kom her å si at ikke alt er like verdifullt, så lenge det føles slik for meg."
Inngår ikke det i definisjonen av smak?
Jeg syns du satte fingeren på min arketypiske boksnobb, i hvert fall, og tro du meg, jeg har faktisk null og niks av ambisjoner om å bli en.. Herregud så kjedelig å pugge, jeg har aldri pugga i mitt liv.. Når det gjelder kategorien "rått og røti" har jeg nok greie på mye rart, men... Leser endel klassikere, men etter innfallsmetoden, og norsk er dessverre laaangt ned på den ønskelista. Typen Hamsun og Ibsen, jeg fikk dem opp i halsen på skolen. Men jeg kan le så jeg griner av Shakespeare;-D
Jeg tenker at begrepet "snobb" eller for den saks skyld "snobberi" - uansett på hvilket område man bruker dette - har med nedlatende holdninger å gjøre, og ikke med at man er kvalitetsbevisst. Uansett hvilken litteratur man måtte like, kan jeg ikke skjønne at en smak i seg selv kan karakteriseres som snobbete. Men i det øyeblikket man begynner å se ned på andre fordi disse i egne øyne ikke har så god smak som oss selv, da er man over i snobberiets verden. Og det er en uting, mener nå jeg!
Begrepet "snobberi" misbrukes for øvrig etter min oppfatning vel mye. Når man karakteriserer andre som snobbete utelukkende pga. deres smak (som nødvendigvis er annerledes enn ens egen smak), synes jeg dette sier mer om den som kommer med karakteristikken enn den som får den ...
Velkommen til dagens seminar. Vi gjør vel som vi pleier slik at dere som har en penis får snakket litt mer, mens dere uten penis blir avbrutt litt oftere.
Veien til styrke og respekt går gjennom den daglige bruk av barberhøvelen.
Men da - da fins det vel også en maskin som kan bringe en liten bror tilbake? Slik en liten jobb? Bare å bringe en bror tilbake? En maskin, som kan gi oss tilbake et minutt av et barns liv. Bare et minutt. Ber vi om for meget? Et minutt. Usle seksti sekunder. Hva er seksti sekunder i hele menneskehetens historie? Ingen maskin som kan gi oss seksti sekunder tilbake? Da er vel barnet tapt? Hvor er vår lille bror nu? Var det ingen som hadde sett ham, lyttet til ham, talt til ham? Kjærligheten kunne bragt ham tilbake. Men hvis ikke kjærligheten kan, da er han vel tapt? Tapt? Da er barnet tapt.
Min store skrekk er at jeg skal ha blitt døv, slik at jeg ikke lenger kan høre stillheten.
No fear can stand up to hunger, no patience can wear it out, disgust simply does not exist where hunger is; and as to superstition, beliefs, and what you may call principles, they are less than chaff in a breeze.
Han la en pakke bøker fra seg på bordet ved sengen. Merkelig - dette å lese ble mer og mer viktig for ham. Det kunne ikke erstatte alt. Men det ga ham allikevel noe han ikke kunne få på annen måte. Han husket fra de første årene i emigrasjonstiden. Da hadde han ikke rørt en bok. De var som bleke skygger mot det virkelige livet. Men nå var de som en mur. Og selv om de kanskje ikke beskyttet, så kunne man iallfall lene seg til dem. Det hjalp ikke meget, men de kunne allikevel holde den verste fortvilelsen tilbake. Det var nok. De fortalte om tanker som engang var tenkt, som idag ble foraktet og utledd, men som allikevel engang var formet - og som sto der, ble der. Og det var nok.
PEER GYNT: Vig fra mig, Skræmsel! Pak dig, Mand! / Jeg vil ej dø! Jeg maa iland! / PASSAGEREN: For den Sags Skyld vær uforsagt; - / man dør ej midt i femte Agt.
Som voksen ble barndommen hans verre.
Hans lengste hopp ble hans siste.
Sammen om bruddet. Alene om sammenbruddet.
Fem fisker. To brød. 5000 småspiste.
Feil nummer? Kan vi prate likevel?
Enten så elsker du Wodehouse - eller så skjønner du ikke poenget!
P.G. Wodehouse var en britisk aristokrat og forfatter som på en spissfindig, elegant og suptil måte hang ut "sine egne".
Tilsynelatende banalt - ypperlig satire!