Bokelskere.no

Mine ord blir så veike og bleike i forhold til det innholdet som skred fram igår, men jeg tror det lignet en rekord i antall besøkende. Det var en hop av litteraturfolk, bokhandlerfolk, ja nærmest alt som kan krype og gå av lesende mennesker i Oslo. Samtalen gikk over løst og fast blant de som var i salen inntil man fikk øye på hovedpersonene. Da ble det med et helt stille. Man kunne ta og føle på forventningen blant de som hadde fått tak i billett til dette arrangementet. De andre som hadde handlet litt for sent satt i etasjen over og fulgte det hele via en storkjerm...

Karl Ove Knausgård leste høyt fra åpningen av Min Kamp 1. Det om døden. Det var dødsstille i salen. Tore Renberg introduserte seg selv og intervjuobjektet som er både en venn og kollega. Litt om livet. Og det er i disse to innledningene man fikk essensen av hvordan hele seansen skulle tre framover; nemlig møtet mellom den mørke Knausgård og den lyse Renberg.

Renberg leste høyt fra brev som Knausgård hadde skrevet til ham i den tiden de har kjent hverandre. Bruddstykkene fra brevene var nesten identisk med ordlyden man kjenner fra Knausgårds tekster.

De snakket mye om hans siste prosjekt. Om det å minnes. Om det å utlevere. Om det essayistiske hos Knausgård som etter min mening er det sterkeste i tekstene hans. Knausgård og Renberg er gamle musikere og det kan man tydelig se på det musikalske i Knausgård sin skrivemåte. Nærmest som en dj forteller han om en episode i hans liv som senere blir trukket ut i en digresjon som tar opp en ny digresjon for deretter komme tilbake til utgangspunktet.

Begge forfatterne roste sine favoritter der i blant; Jon Fosse, Stig Larsson, Marcel Proust, Lars Norén osv. som hadde hatt stor betydning for dem begge.

Det var stille i salen under hele showet forutenom latter og knising da det flere ganger ble sagt morsomheter fra scenen. Avslutningsvis leste Knausgård de to siste sidene fra Min kamp 1. Med dette satte han punktum for en fortreffelig aften på Litteraturhuset, men for noen av oss lesere ble det kun et komma og samtalen gikk videre om hans prosjekt utover kvelden.

Jeg har sjelden sett både forfatter og intervjuer på hugget som igår.

For en tid siden hørte jeg en reportasje på radio, fra Stockholm. En dame som jobbet i kommunen fortalte. Hennes jobb var å ta seg av begravelsene til folk som døde uten åpenbare slektninger eller venner. Hun snakket enkelt og usentimentalt, men vakkert, om hvordan hun prøvde å finne spor etter andre mennesker hjemme hos den avdøde, postkort, brev, bilder, notater e.l. og så prøvde å spore opp disse sporene. Av og til lyktes det ikke, og hun var da det eneste mennesket som tok farvel med den døde, i tillegg til presten. Reportasjen gjorde stort inntrykk på meg, ikke minst det at et kommunalt menneske med så stor respekt, klokskap og engasjement gikk inn i dette. Selvfølgelig også den realitet at noen velger å leve isolert, og at andre lever så isolert uten å velge det. Så da jeg leste om boken til Schau ga det umiddelbar gjenklang, og jeg gledr meg til å lese den!

Jeg stemmer for at Bergen også får litteraturhus. Jeg eeer så misunnelig! Hvorfor skal "alt" foregå i hovedstaden?

Jeg kan forsikre deg om at det blir en historisk aften. Jeg har selv sett Knausgård og Renberg på samme scene, på litteratursymposiet i Odda og det var en veldig god opplevelse! Herlige mennesker, skal jeg si deg.

Jeg er snart ferdig med bok nummer en, gleder meg til å sette i gang med nummer to om ikke altfor lenge. :)

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Du har glemt: "Historien om"-bøkene. Disse elsket jeg som jentunge; Historien om Henry Ford, John F Kennedy, Thomas Alva Edison, Madame Curie osv. Og farmor var medlem av Det Beste og jeg leste "alt" som ramlet ned i postkassen hennes.

Og i tillegg for oss jenter; Nancy Drew, Victoria Holt, Theresa Charles (skjems nesten å si det; men jeg har samlinger av de 2 sistnevnte....:-)

Ikke bry deg du Jan; vennene mine forstod lite av min lesehunger i barndommen. Nå har jeg heldigvis også funnet andre venner..:-)

Jeg har en mistanke om at det står et forlag eller en bokkjede (f.eks bokkilden.no) bak prosjektet med sponsormidler.

Vi har utviklet dette nettstedet uten sponsormidler, og har ingen bak oss. Nettstedet har sant å si kostet langt mer svette enn kroner og øre.

Den største løpende utgiften vi har er at vi må betale tusener av kroner hver måned til Bokbasen for å få tilgang og bruksrett til bokdata.

Bokbasen er eid av de største forlagene og bokhandlerne i fellesskap. Det er derfor kanskje mer riktig å si at vi støtter bokbransjen med sponsormidler.

Kanskje de senere vil returnere tjenesten!

I mellomtiden bygger vi videre. :-)

Om man ikke har skjønt fattigdommens usselhet er dette boken. Selv om fremtidsvisjonen mot slutten kanskje er litt mye å svelge.

Husker jeg var ganske deppa da jeg påbegynte denne boka. Etter noen sider var det glemt. Lå på sofaen og lo høyt mang en gang. Noe så sjeldent som humor i sci-fi! Har også sett den som TV-serie og spillefilm, og det er IKKE morsomt.